På mange språk roper jublende mennesker «hurra». Ifølge Lomheim er opphavet til hurra-ropet som i dag brukes i flere nordiske og europeiske land noe usikkert.
Sylfest Lomheim er norsk språkviter, oversetter og debattant.
Foto: Sindre Hopland/NRK Sørlandet– Men det som er sikkert, er at vi har ordet fra tysk og engelsk. Det som er karakteristisk er vi legger trykket på andre staving, på a-en. Det mest sannsynlige er at ordet kommer fra russisk, og til russisk fra tatarisk og persisk, hvor ropet «urà» betød «drep!». Det ble med andre ord brukt i kamp, sier Lomheim til NRK.
– «Hurra» har vandret fra krigsrop i øst til jubelrop på vår fredelige nasjonaldag. Det er ganske fantastisk og et godt eksempel på hva ordvandring og ordendring kan føre til, mener Lomheim.
Ble ropt til kongen
I en kronikk i Klassekampen onsdag skriver Sylfest Lomheim om opprinnelsen til ord og uttrykk vi bruker i forbindelse med feiringen av nasjonaldagen.
I Norden kjenner vi «hurra» som et gledesutbrudd fra begynnelsen av 1700-tallet. Allerede da ble det ropt tre til seks ganger når noen skulle gratuleres – og ni ganger for kongelige.
– Kong Karl Johan sørget for å ha folk oppstilt gatelangs i Stockholm som ropte hurra når han kom kjørende. Det er i lys av dette vi bør tolke den kjente linjen hos Bjørnstjerne Bjørnson om at «fjeldene selv roper langt hurra», sier Lomheim.
Ordvandring
Føst sent på 1800-tallet begynner man å bruke jubelropet i den norske 17.mai-feiringen.
– Siden har ordet fått den betydningen vi alle kjenner i dag. Men utgangspunktet var altså ganske voldsomt, sier Lomheim.
Ifølge Lomheim er hurraropet som vil runge over det ganske land på nasjonaldagen et av mange eksempler i språkhistorien på at ord vandrer både i tid og over landegrenser. Ikke alle ord endrer betydning på ferden.
– Jeg har jobbet mye med opphav til ord og såkalt ordvandring, men akkurat dette eksemplet er nok det mest spesielle vi har i vårt språk, sier Lomheim.
