– Herfra fikk Israel atomvåpenhjelp

Det ryker av pipene på Yaras salpetersyrefabrikk ved industriparken i Glomfjord, men ellers er det stort sett stille. Hva som enn produseres i de store byggene vises ikke på utsiden.

Slik var det også da Norsk Hydro hadde en ammoniakkfabrikk inne i industriparken etter krigen. Fabrikken produserte ammoniakk som brukes til kunstgjødsel, men det kom også et viktig biprodukt ut av den: tungtvann.

Og dette biproduktet ville Israel gjerne ha tak i. Tungtvannet fra Norge kunne de nemlig kjøpe uten sikkerhetskontroll.

– Israelerne ville ikke la noen andre land blande seg inn i atomvåpenprogrammet, og kjøpte dermed tungtvannet fra Norge, til dobbel pris, forteller Sverre Lodgaard som er forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt, NUPI.

• Les også: Derfor trong tyskarane tungtvatn

Mer enn 50 år med tungtvann

Fabrikken i Glomfjord ble bygd i 1947, og det var hele tiden sett på som viktig å ta vare på tungtvannet som kom ut av fabrikken, det forteller Finn Steinar Nordmo som arbeidet som prosessingeniør ved fabrikken.

– Allerede da ammoniakkfabrikken var bygd, visste man at man skulle ta ut tungtvann som et biprodukt.

Etter hvert ble det regnet som viktigere å få ut så mye tungtvann som mulig, selv om det var ammoniakkproduksjonen som var viktigst.

– Som ung ingeniør var det en flott oppgave jeg fikk. Jeg jobbet med å optimalisere tungtvannsanlegget, og det handlet om å få ut mer tungtvann per døgn. Totalt ble det produsert rundt 17 kilo rent tungtvann i døgnet, sier han.

Solgte til atomvåpenmakter

På 1950-tallet var Norge en stormakt innenfor atomenergi. Da Norge bygde sin første atomreaktor til forskning, var det bare noen få land som hadde klart det samme; USA, Sovjetunionen, Storbritannia og Frankrike.

Åpningen av atomreaktoren på Kjeller utenfor Lillestrøm en novemberdag i 1951 er et av århundrets store norske industriprestasjoner. Men da Norge inntok en plass i tetsjiktet i atomkappløpet, ble vi samtidig en av hovedkildene til de landene som ønsket å skaffe seg atomvåpen.

Ambisjonene var å utnytte atomteknologien til fredelige formål, men det var ikke alltid det som skjedde, forklarer Sverre Lodgaard.

– Vi hadde noen fremragende entreprenører i landet på denne tiden. De hadde en ambisjon om å gjøre Norge til et tilbudsland på det kjernefysiske markedet. I den ambisjonen inngikk blant annet tungtvann og metallet zirkonium.

– Vi bygde Halden-reaktoren til forskning og et lite gjenvinningsanlegg i laboratorieskala på Kjeller utenfor Oslo. Likevel så klarte man å sende tungtvannet til fire forskjellige atomvåpenmakter, både Storbritannia, Frankrike, Israel og India, sier forskeren.

Visste om atomvåpenplaner

Det var i 1959 at Israelske myndigheter tok kontakt for å få levert tungtvann til en reaktor som skulle bygges i ørkenen ved Dødehavet. Allerede på denne tiden hadde norske myndigheter fått beskjed om at Israel hadde et atomvåpenprogram. Likevel ble det jobbet hardt for å få avtalen i boks.

– Ja, det var vel noen penger å tjene, sier Lodgaard.

– I tilfellet Israel krevde vi dobbel pris for tungtvannet. Israelerne ville ha det uten noen form for sikkerhetskontroll, og det fikk de av Norge. Alternativet var å kjøpe tungtvann fra USA, men da ville amerikanerne ha en sikkerhetskontroll med i salget, mens det brød ikke Norge seg om, sier han.

Israelerne ville ikke la noen andre land blande seg inn i atomvåpenprogrammet, og kjøpte dermed tungtvannet fra Norge, til dobbel pris.

– Da så vi vårt snitt til å kreve en høyere pris, og vi prakket på Israelerne en del utstyr som de kanskje ikke trengte, men som vi ønsket å selge, sier Lodgaard.

• Les også: Visste at Israel ville ha atomvåpen
• Les også: Norsk utstyr til Israels atomvåpen

Selv om Norge allerede på denne tiden ønsket å fremstå som en fredsnasjon visste de nøyaktig hva de gjorde, og at Israel var ute etter atombomber . Sverre Lodgaard sier at salget ble holdt hemmelig til han selv avslørte det tjue år etter.

– Det eneste jeg skal si om det, er at de som var involvert i dette, var klare over hva de gjorde, at dette skulle gå til militære formål. Derfor holdt man dette hemmelig.

– Sympatiserte de som godkjente med Israel?

– Ja, disse sympatiene var jo sterke på den tiden. De mente vel at dette var noe som Israel virkelig trengte, og som de da valgte å bidra til. Men de holdt dette hemmelig, så de visste at det var illegitimt, sier han.

Det var Lodgaard som avslørte tungtvannssalget til Israel, 20 år etter at det skjedde.

– Det skapte sterke reaksjoner. Blant annet prøvde kjente pressefolk å så tvil om riktigheten av de opplysningene jeg ga, dels for å beskytte norske interesser og dels av hensyn til Israel, sier han.

Glomfjord leverte tungtvann til Rjukan

Ammoniakkfabrikken i Glomfjord produserte rundt 17 kilo rent tungtvann hver dag i over 50 år. Til sammen utgjør det mer enn 350 tonn tungtvann. Produksjonen på Rjukan var enda større. Ifølge NUPI-forsker Sverre Lodgaard er det vanskelig å vite hvilken fabrikk som hadde produsert tungtvannet som ble solgt til Israel.

– Det har vel bare en teoretisk interesse å vite hvilken fabrikk det kom fra. Begge stedene inngikk jo i Hydros samlede produksjon, sier han.

Ifølge tidligere prosessingeniør på Hydro Glomfjord, Finn Nordmo, må tungtvannet ha kommet fra begge fabrikkene.

– Vannet som ble produsert her i Glomfjord inneholdt omtrent 12 prosent tungtvann, mens resten var vanlig vann. Dette sendte vi til Rjukan. Der produserte de samme type tungtvann og blandet det med vårt.

– Deretter ble vannet destillert, altså de kokte det. Det er egentlig det samme prinsippet som i et hjemmebrentapparat. Da fikk de ut 99,874 prosent tungtvann. Det var dette produktet som ble solgt av Norsk Hydro, sier Nordmo.

LES OGSÅ: Tvil om salg av norsk tungtvann

Fra Glomfjord til det indiske atomvåpenprogrammet

Bare kort tid etter at salget av tungtvann til Israel ble kjent, meldte flere land sin interesse. I Romania lå det planer klare om en atomreaktor som skulle bygges av Canada, og rumenerne henvendte seg til Norge for å få tungtvann tidlig på 1980-tallet.

I praksis var det slik at man bare leverte tungtvann når en reaktor stod ferdig. Da først blir tungtvannet omsluttet av en sikkerhetskontroll. Det norske tungtvannet ble sendt til Romania flere år før reaktoren ble bygd. Dermed havnet vannet utenom sikkerhetskontroll

– Ja, Norge solgte tungtvann til Nicolae Ceaușescus Romania. Denne reaktoren som skulle bruke tungtvannet ble aldri bygd, og dermed mistet vi egentlig kontrollen over vannet. Antagelig solgte Romania dette tungtvannet videre til India, som brukte det i sine reaktorer. Dette var en lei forseelse, sier Lodgaard.

• Les også: Tungtvann og plutonium-hjelp til India

Ikke så spennende, egentlig

I Glomfjord dryppet tungtvannet ut av fabrikken i mange år. Men for dem som arbeidet på fabrikken, var ikke tungtvannsproduksjonen så veldig spennende.

– Det var ganske trivelig. Vi betraktet dette som vanlig vann og syns ikke det var så mystisk dette med tungtvann, sier Finn Nordmo.

– Tenkte dere noe på hvor tungtvannet kunne havne?

– Så lenge jeg holdt på her, så gjorde vi oss ingen spesielle tanker. Det ble aldri diskutert. Vi bare jobbet på fabrikken og tenkte ikke så mye over det. Det var egentlig litt kjedelig, tenker jeg.

– Hvorfor lages det ikke tungtvann i Glomfjord lengre?

– Tungtvannet er jo et biprodukt av ammoniakkproduksjonen som vi gjorde her. Nå er produksjonen vi gjorde utkonkurrert av en metode som bruker naturgass i stedet. Det gir større klimagassutslipp, men det er en billigere metode, og gir heller ikke noe tungtvann.