– Enker satt alene igjen med store barneflokker

– En ufattelig tragedie for et så lite sted. Enker satt alene igjen på småbruk med store barneflokker, mens andre mistet sin egen sønn, forteller lokalhistoriker Henry Delp.

Han står ved moloen i Laukvik i Vågan kommune i Lofoten og viser hvor MS «Brattegga» forliste lørdag 30. mars 1946.

– Det var tre skøyter som gikk fra Henningsvær denne lørdagen. Normalt var det bare fem mann som rodde fiske på «Brattegga», men denne dagen var båten full av folk som hadde fått skyss hjem for å tilbringe helga med familien.

Været var dårlig med storm fra nordvest. I slikt vær er innseilingen til Laukvik svært farlig på grunn av skumle undervannsskjær 200 meter utenfor innseilingen. To av fiskeskøytene klarte å komme seg til kai.

Knust til pinneved

– Men «Brattegga» blir tatt av en brottsjø og går på undervannsskjærene og blir knust til pinneved, forteller Henry Delp.

Hans Pedersen, som var 15 år i 1946 får høre om forliset av en nabogutt. Verken han eller familien vet at hans 17 år gamle bror Simon befant seg om bord.

– Folk strømmer til bergene og i fjæresteinene og speider etter sine. Men ingen av de 14 om bord overlevde.

Tilbake satt koner, barn og søsken. Mange familier mistet sine forsørgere. Sorgen og savnet etter dem som omkom satte sitt preg på Laukvik i mange år.

– Det var kortere vei mellom liv og død den gangen, men noen kom aldri over tragedien. Selv sørget jeg over broren min i mange år, forteller Pedersen.

Alle ble funnet

Etter noen dager fløt det opp en omkommet, og det ble engasjert en dykker.

– Han fant fem omkomne. Man regnet ikke med å finne flere, men i midten av juli ble de resterende omkomne funnet, vel 150 meter fra land, forteller lokalhistoriker Henry Delp.

Lokalhistorikeren kjenner ikke til hvor lenge det tok før mannskapet døde. Men forklarer at en nordveststorm med tungsjø rundt disse bergene skaper kraftige grunnbrott.

– Mange om bord var ungdommer og gode svømmere, så normalt sett burde noen kunne klart seg. Men havet var uvanlig voldsomt denne dagen, så jeg tror det gikk fort. Blir du tatt av en slik bølge og treffer berget dør du med en gang.

Delp forteller om et liknende uvær på 1970-tallet hvor sjøen gikk over moloen og inn i havna hvor en sjark som sto på land ble veltet.

– Det kom advarsler om at båtene ikke burde gå fra Henningsvær. Men det var helg, og folk ville hjem. Det satt folk igjen i Henningsvær, som det ikke ble plass til i båtene. Det var mange tilfeldigheter.

Kom pengegaver fra hele landet

Takket være lokalavisen Lofotposten, som på denne tiden var Nord-Norges største avis, fikk ulykken bred mediedekning.

Dagen etter ulykka dro den svenske mesterfotografen Lennart Nilsson til Laukvik og møtte de pårørende. Han var i Svolvær i Lofoten vinteren 1946 som ung pressefotograf, for å lage reportasje på lofotfisket for et nyhetsmagasin.

Dokumenterer sorgen

Her dokumenterer Nilsson den tause fortvilelsen, den stille sorgen og den bunnløse håpløsheten som preger ansiktene til de som har mistet sine. Et av de sterkeste bildene viser en ung kvinne med et lite barn på armen, som har mistet mannen sin.

• Les også: Les historien bak verdens største torskefiske
• Les også: – I denne boka får ikke oljeindustrien slippe til

– Lofotposten satte i gang en stor pengeinnsamling for dem som hadde mistet sine kjære. Det kom penger fra hele landet, totalt 110.000 kroner, eller 2,1 millioner kroner i dagens verdi. Folk over hele landet identifiserte seg med lokalsamfunnet her.

Delp er imponert over givergleden fra det norske folk – ett år etter at krigen var over.

– Alle hadde dårlig råd i 1946, men givergleden var enorm. Egentlig er det nesten ikke til å tro. Folk ga én krone, fem kroner. Helt fra Oslo kom der penger.

(artikkelen fortsetter under)

De innsamlede pengene fikk enormt mye å si for hvordan det gikk med de pårørende etter forliset

– Ordfører og sokneprest fikk i oppdrag å fordele pengene etter beste evne. Pengene gjorde at ingen led nød. Folk hadde mat og samfunnet fungerte.

Minnemarkering

Tiden har leget mange av sårene i det lille lokalsamfunnet med 300 innbyggere. Men i det daglige merkes ulykka fortsatt for mange. For i tiden etter ulykka ble mange barn omkalt etter dem som omkom i forliset. Mange som nærmer seg 70 år i Laukvik har derfor navn som Aasmund, Kåre eller Konrad. Blant andre lokalhistoriker Henry Aasmund Delp.

– Det ble mange gjengangere. Mange fikk sine navn etter fiskerne som omkom – helt fram til 1950-tallet.

I kveld skal det være minnemarkering i Laukvika, til minne om de 14 som omkom.

– Det er viktig å vite hvor man kommer fra og hva som kan skje. Havet kan være vakkert, men havet kan også være brutalt. Å være fisker er Norges farligste yrke. Man har har garanti for hva som kan skje. Men heldigvis har vi bedre båter med kraftigere motorer i dag, sier lokalhistorikeren.