– Det var et fryktelig blodslit

Hopp til innhold

Etter å ha krysset Norkalotten med protese sammen med «Ingen grenser»-gjengen er Siv Toverød veldig stolt av seg selv. I ettertid er hun er glad for at hun ikke visste hvor tøft det skulle bli.

– Det var et fryktelig blodslit, og jeg var på ingen måte forberedt på at det skulle bli så slitsomt, sier hun.

Man man klarer det man vil bare man har ståpå-vilje.

Greit at det er over

– Og jeg er forferdelig sta. Jeg blir kjempesur på meg selv dersom jeg ikke klarer det jeg har satt meg fore. Derfor klarer jeg det meste, smiler hun.

Før opptakene til serien begynte i fjor høst var Siv Toverød fra Hegra utenfor Stjørdal en ukjent student i Bodø hvor hun studerer til barnevernpedagog. Nå gleder hun seg til at det blir hverdag igjen.

– Jeg synes det er greit at den er siste episoden i kveld. Så kan kanskje noen andre få litt oppmerksomhet, smiler hun.

Snegl i soveposen

Over en million tv-seere har fulgt Siv og de andre i det populære villmarksdramaet som startet i Nord-Sverige og avsluttes i Hellmobotn i Tysfjord i kveld. Det er bare et fjellpass som skiller Siv og de andre deltakerne fra å nå det store målet.

– Jeg husker den siste kvelden da vi kunne se ned ned på målet. Da jeg våknet morgenen etter fant jeg en snegl i soveposen. Da tenkte jeg «Æsj og herregud, nå er det på tide å reise hjem», ler Siv.

Plutselig kjendis

Da Siv dukket opp på tv-skjermen i begynnelsen av mars tok det ikke lang tid før hun ble publikumsyndling og kjendis. Denne uka skrev nettavisen e24 at Siv, ifølge søkemotoren Kvasir, er den mest populære personen i Norge. Det er hun ikke så begeistret for.

– Jeg misliker ordet kjendis. Jeg har fått svært mye oppmerksomhet, og blir egentlig litt flau av det. Jeg brukte lang tid på å bestemme meg om jeg skulle være med i «Ingen grenser». For meg hadde det passet bedre om filmen fra denne turen kunne blitt en leiefilm som skulle vises på sykehus og institusjoner. Men etter alle de positive tilbakemeldingene jeg har fått, ser jeg jo at jeg er en inspirasjonskilde for mange - og det er veldig rørende.

Spesielt inntrykk gjorde en sms fra en mor med en kreftsyk datter.

– Hun fortalte hvordan programmet hadde vist dem at man kan klare mye dersom man står på. Selv om man opplever vonde ting skal man ikke sette seg på rumpa og gi opp. Da jeg var på sykehuset hadde jeg ingen forbilder. Det var ingen å se opp til. Jeg ser nå at vi kanskje har blitt de forbildene som mange trenger. Og det er bra, sier hun.

NETT-TV: Se alle "Ingen grenser"-episodene her!

– Frøken har blitt voksen

Siv var ikke noe glad i friluftsliv før serien. Men «Ingen grenser» har forandret på det.

– Før turen var jeg mest opptatt av sminke og andre jenteting. Men frøken har blitt voksen. Nå har jeg lært å sette pris på friluftsliv. Det er koselig å ta med kjæresten på tur. Man trenger ikke gå langt, man kan godt sette seg i ei grøft og koke pølser på primus, sier hun.

Og hun ser ikke bort fra at hun selv kan bli turleder en dag.

– Jeg må nok ha litt mer erfaring, men det kunne jeg hatt god lyst til.

Viste fram protesen

En av de viktigste lærdommene Siv gjorde på den strabasiøse turen over Nordkalotten var å få et mer avslappet forhold til sitt eget handikap.

– Som yngste deltaker lærte jeg mye av de eldre som var med på turen. Jeg merket fort at de andre hadde et mye mer avslappet forhold til kroppen sin enn jeg. For meg var det et stort steg å tørre å vise fram protesen. Nå har jeg gjort det for over en million tv-seere, og trenger ikke lenger gå rundt å skjule at jeg har bare en fot. Det er deilig, sier hun.

Aldri ledd så mye

Siv savner «Ingen grenser»-gjengen. Både samholdet og humoren.

– Jeg tror aldri jeg har ledd så mye i hele mitt liv som på den turen. Gjengen er min andre familie. Jeg vet at de er der for meg og det er utrolig godt å vite, sier hun.

Nå håper hun erfaringene fra kreftsykdommen hun kjempet seg gjennom som 12-åring kan være til hjelp for andre unge med kreft.

– Jeg vil så gjerne gi håp til andre unge med kreft. Jeg vet at det ville hjulpet da jeg var syk, sier hun.

Hun håper hun kan bruke barnevernpedagogutdanningen til å bli aktivitør for barn med kreft, og planlegger også en master i familieterapi. Og til sommeren skal Ingen grenser-gjengen på ny tur - denne gangen til Hardangervidda.

– Jeg har fått veldig mange spørsmål om å være foredragsholder, for å snakke om meg selv og turen. Selv om det høres skummelt ut, vil jeg gjøre det. Jeg har også lyst å skrive en motivasjonsbok for å hjelpe andre, sier hun.