80 år på nasjonaldagen

Fullt oppegående, med det samme brennende engasjementet som alltid har preget han. 17. mai fyller han 80.

HØR: Fredagsgjest Dag Skogheim

– Det er i grunnen rart at jeg fortsatt lever, smiler han. Og tenker på den gangen for 60 år siden. Da han trodde han skulle dø.

NETT-TV: Dag Skogheim fyller 80

Levanger: Våren er for lengst ankommet Levanger og Dag Skogheim fryder seg.

– Dette er den fineste årstiden, sier han og speider ut over bygda som har vært hans hjem i 20 år.

– Her går det fint an å bo. Gunstig klima, passelig stort sted og gode kommunikasjoner. Men jeg må beregne hver eneste bevegelse. Hvor mye pust jeg må bruke, for å kunne forflytte meg, fra sted til sted.

Tuberkulosen

Slik har det vært, nesten så lenge Dag Skogheim kan huske. Han var 14 da han ble angrepet av tuberkulose. Etter å ha levd med sykdommen i tre år i barndomshjemmet i Brønnøysund ble han sendt til Vensmoen i Saltdal.

Den gangen et av landets største tuberkulosesanatorier.

Dag Skogheim kom til et seksmannsrom. Der lå to gruvearbeidere, en styrmann og en kven. En av gruvearbeiderne hadde nesten ikke pust. Begge lungene var hardt angrepet, han satt og hev etter pusten og etter en tid døde han. Styrmannen var så nervøs at han var farlig. Kvenen hadde ikke språk, han kunne ikke norsk, så begynte han å be og synge salmer.

- Holdt kjeft, for faen, sa vi andre. Vi ville ikke ligge og høre på dette.

Så sterkt angrepet av tuberkulose var Dag Skogheim at han trodde han skulle dø.

– I måned etter måned ble jeg vasket i seng, med stadig tilbakevendende blødninger. Da blir du desperat, du får ikke luft, du holder på å kveles. Og jeg visste at dette går ikke. På den annen side, det nytter ikke å gråte over din egen skjebne. Da får du ikke gjort noe annet. Det du gjør er å holde det gående. Best var det om nettene. Da var det fred og ro.

Mot alle odds trosset Dag Skogheim døden. Men oppholdet på sanatoriene hadde brennmerket ham for livet.

– På et vis så var dette min høyskole. Jeg kom hjem, og var en uendelig mye klokere mann enn den som reiste til sanatoriet. For første gang i mitt liv ble jeg klar over at det fantes andre mennesker med sine spesielle forutsetninger. Ikke minst gruvearbeidere. Hvilket liv det måtte ha vært. Gruvearbeid all sin dag, utfattige forhold, elendig lønn. Takke faen for det; så ligger du der og dør av tuberkulose.

Arbeiderbevegelsen

Møtet med gruvearbeiderne på Vensmoen fikk merkbare konsekvenser for den unge middelklassegutten fra Brønnøysund. Han begynte å interessere seg for arbeiderbevegelsen og dens historie. Og utviklingen av gruvesamfunnet Sulitjelma kom til å bety mye for ham og har preget hans forfatterskap gjennom hele livet.

– Jeg kunne ikke la være å begynne å arbeide med dette. Dimensjonene i utviklingen og framveksten av arbeiderbevegelsen i nord fra 1890-årene var så enorme. Du har de fem kulturer fra Spitsbergen til Sibir, den norske, den samiske, den kvenske, den finske og den russiske. Får man tak på det har man en fantastisk reise.

Etter å ha gått inn og ut av tuberkulosesanatoriene i 11 år ble Dag Skogheim erklært frisk. Men likevel sto han fullstendig på bar bakke, uten et eneste eksamensvitnemål. Dag Skogheim var 27 år og kunne ikke tenke seg å gå på noen skole sammen med ungdommer som var ti år yngre enn ham. Men det fantes en mulighet; Norsk Korrespondanseskole. Han tok en meget bra realskoleeksamen på et år og deretter eksamen artium på latinlinja, uten å se en eneste lærer.

Lærer og forfatter

Det var lærer han ville bli. Som sin far. Dag Skogheim begynte på lærerskolen på Elverum. Men ikke mange dagene gikk før han fikk han beskjed av skolelegen; du må slutte. Du får med barn og unge å gjøre.

– Smittefaren. Jeg ble forbannet for å si det mildt, for jeg var erklært frisk for flere år siden. Jeg sa til skolelegen at jeg forlater ikke denne skolen før dere henter meg der. Ingen kom og hentet meg.

Dag Skogheim tilbrakte 11 år i skoleverket, før han ble forfatter på heltid.

– Det var 11 fruktbare år. Fremdeles hører jeg noen rope: Hei Skogheim! Da er det en gammel elev som kjenner meg igjen, og det synes jeg er jævla artig. Jeg ga dem en behandling som ikke var preget av overfladiskhet, jeg ville at vi skulle stå på god fot, og jeg visste at de respekterte meg. Like lite som jeg selv liker å bli iakttatt, gjorde jeg ikke noen notater på dem. Jeg tenkte at hvis de har glemt noe; hvilket hjem er nå dette? Det er ut fra slike vurderinger en skal stelle seg med sine medmennesker. Det må være et pedagogisk fullgyldig prinsipp.

Helgelandsbataljonen

Ved siden av kampen mot tuberkulosen og arbeiderbevegelsens framvekst i nord er det felttoget mellom Snåsa og Narvik våren 1940 som har opptatt Dag Skogheim mest. Gjennom møtet med flere av menneskene som var involvert i disse hendelsene har han bygd opp et imponerende arkiv. Mye av dette stoffet var så godt som ukjent før han gikk inn i det.

– Ta Helgelandsbataljonens skjebne våren 1940. Over 800 mann, mobilisert som andre, med en ledelse som ingen av soldatene ville ha. Oppgaven var å støtte trønderne i kampen mot tyskerne. Soldatene hevdet seg veldig godt, og var i gang med å sette opp skiløperavdelinger for å befri Hegra festning.

3. mai trakk de allierte seg ut av Namsos, og Helgelandsbataljonen skulle fortsette mot Mosjøen.

- Men ingen informasjon ble gitt, bataljonens ledelse var handlingslammet og avdelingene trasket på sine føtter nordover uten å vite hvor de skulle og hva de skulle gjøre.

I ettertid er Helgelandsbataljonen av den militære undersøkelseskommisjonen av 1946 dømt som en avdeling av demoraliserte ubrukelig befal og mannskap.

- Dette er en dom som er så ydmykende at den ikke bør få stå lenger. Jeg har i mange år samlet materiale om dette, jeg har intervjuet flere av de som deltok, jeg vet hva snakker om. Nå lever vel knapt en mann som var med på dette, men dommen må rettes opp igjen av militære selv. Noen med anstendighet og høy integritet bør ta opp denne saken. Først og fremst militært, som utgjør den faglige delen av dette. For ellers vil det ligge der som en kreftsvulst, sier han.

Edelweiss

Under arbeidet med felttoget mellom Snåsa og Narvik våren 1940 kom Dag Skogheim i kontakt med 11 østerrikske soldater som deltok på tysk side.

– Det var i 1981 jeg møtte dem i Østerrike. Fra den dag har de vært mine gode medhjelpere og førsteklasses informanter. Også de har en absurd historie å fortelle. Deres beretning er selvfølgelig av en annen karakter, den er verken romantisk eller partisk. Ofte snakker de om lyset og naturen. Om fosser og snø. Et år senere lå de fleste av dem under tundraen ved Murmansk, det var en annen krig.

Skogheim har fått tilgang på dagbøkene og notatene deres.

- De har hatt full tillit til meg. Det er ikke snakk om partisk informasjon. Her snakker vi om frontsoldatenes møte med en virkelighet som for dem var helt utrolig. De var unge gutter, mellom 19 og 22, og det fantes ikke noe valg.

I dag er det bare en av dem som lever.

- Han sendte meg sin Edelweiss. De østerrikske soldatene hadde den på venstre side i lua. Jeg har satt den i glass og ramme, sammen med brevet jeg fikk fra han. Det er en tillitserklæring til meg personlig. Om hvordan disse menneskene i ettertid ser på det som skjedde. Og hvordan de prøver å vurdere dette, på lik linje med de på vår egen side jeg har intervjuet og hatt kontakt med. Hele det forunderlige felttoget mellom Snåsa og Narvik har litterære dimensjoner over seg. Dette er det mest absurde jeg arbeidet med. Derfor har jeg ikke lyst å slutte, sier han.

Kamp mot det onde

Dag Skogheim skriver og arbeider hver eneste dag. Det finnes nesten ikke et tema som ikke opptar ham. Mange bøker har det blitt, og han har sin faste spalte i Klassekampen og i Dagsavisen.”Kamp mot det onde” heter den siste artikkelen.

– Det er som om menneskene har vært hypnotisk opptatt av ondskap. Spesielt i ekstreme situasjoner, der de søker sammen i flokk, og det hele dreier seg om å drepe det som man ser kan true. Inkvisisjonen, forsøket på å ødelegge det onde, reformasjonstiden med Martin Luther i spissen, inkarnasjonen av noe av det motbydeligste jeg har lest, sier Skogheim.

Han nevner Lucas Cranah sine spottebilder, en kloakkflom av motbydelige motiver der en lanseknekt sitter og skiter i pavens tiara.

- Det ble sagt at Martin Luther inspirerte Cranach når han med retorisk kraft sa at paven uansett hvor han var etterlot en stank så sterk at en lett kunne lukte hvor han hadde vært. Slå inn fjesene på dem med bispestaven deres!, tordnet Martin Luther i sin kamp mot ondskapen. Riv tungen ut av pave og kardinaler, disse djevelens horeunger, født ut av ræva på Satan, kristenhetens ødeleggere, bordellverter og sodomifogder. Alt dette har en eneste hensikt: spott, hån, ydmykelse!

Også dagens samfunnsdebatt er preget av retorikken rundt ondskap.

– President Bush er en kristen mann som kjemper det godes sak mot det onde. Med alle midler vil han skyte i stykker ondskapens akse. Motforestillingene er så spredte og svake at massen av mennesker resignerer alt mens den personifiserte ondskap som president Bush kaller Osama bin Laden, truer med streng straff over alt der muhammedkarikaturene blir trykket om igjen. I Osama bin Ladens tolkning er dette intet annet enn et djevelens attentat. Det er som om en tusenårig historie plutselig kaster hammen og flekker tenner lys levende. Etter kirkens lære kunne ikke Satan tvinge mennesket til det onde, men maktet på underfundige veier å oppmuntre dem til hva som helst. Den som da ikke motsto Satans list skulle uten skånsel overgis i djevelens vold, brennes, druknes, henges.

Skogheim mener vi ser akkurat det samme når man leser innleggene fra den tyske Riksdagen før 1933, der Joseph Goebbels så på nasjonalsosialismen som en katekisme for den nye politiske tro.

- Han overførte på Adolf Hitler kristensymbolet. Etter Goebbels mening og overbevisning var nasjonalsosialismen instrumentet for historiens guddommelige vilje. Kunst, vitenskap og alle samfunnets nestviktigste kvinner og menn stilte seg på ny til tjeneste før mennesker i masser igjen ble tatt av dage under kaskader av spott, hån, heslige ukvemsord og oscøne fakter. For et meningsløst hykleri! Jødene er det onde, araberne er det onde, amerikanerne er det onde. Dette opptar meg virkelig. Nå er vi kommet til 2008, og det florerer som bare faen. Og dette skal vi fortsatt plages med. Det er ikke bare en skam. Jeg nesten gir opp.

80 på nasjonaldagen

Dag Skogheim trekker et lettelsens sukk, og rister på hodet. 17. mai fyller han 80. En betydelig alder. Ikke minst for han, som var sikker på at han skulle dø den gangen for 60 år siden da begge tuberkulosen var i ferd med å ta ham.

– Hva gjør at jeg sitter her og er i livet? Det har jeg tenkt på. Jeg tror mye av forklaringen ligger i ungdommen og ungdommens kraft. Og at mennesket er i stand til å overleve de mest krevende og mest ødeleggende episoder. Jeg overlevde fordi kroppens potensiale var så vidt stort. Det er jeg overbevist om …

Men det der å være født på 17. mai. Det er ikke bare hurra. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært på et offentlig kontor for å legitimere meg, at jeg har blitt møtt med: God dag, Dag, det er en fin dag. Jeg er så grundig lei av det der. Det har hendt jeg har sagt 7. mai. For da slipper jeg alt dette tøvet fra alle som ønsker å være vittig … Men i det store og det hele har det nå gått bra.