NRK møtte vesterålingen Asbjørn Schultz før 60-årsmarkeringen av katastrofen. Resultatet ble en historie om krigens grusomme virkelighet, men også om overlevelsesvilje og flaks.
Bare kort tid etter at hans fortelling ble sendt på radio og TV, døde Asbjørn Schulz den 6. desember. Enkemannen bodde i Harstad og ble nesten 84 år gammel. Han hadde ett barnebarn - og han var en ganske alminnelig norsk bestefar, slik vi forestiller oss ham.
Men Asbjørn var litt annerledes. Han bar med seg en historie av verdenshistorisk format - nesten fortiet og nesten glemt - en historie svidd av ild,stenket av blod, olje og iskaldt sjøvann.
Arrestert
Ved en tilfeldighet ble ungdommen fra Hadsel i Vesterålen arrestert av tyskerne høsten 1944. I
MS Rigel på Vefsnfjorden våren 1941. Foto: Ludvig Vikbakk.
november ble han satt ombord på transportskipet Rigel på Ankenes ved Narvik, sammen med 2200 russiske og polske og åtte norske krigsfanger og ført sørover langs leia. Med de tyske vaktene og mannskapet var det rundt 2800 mennesker om bord på Rigel, som opprinnelig tilhørte Bergenske Dampskibsselskab, men som nå var kontrahert av okkupasjonsmakten.
Om morgenen den 27. passerer Rigel Sandnessjøen - på tredje døgnet i sjøen med sin store menneskelast. Ute i havet lurer det britiske hangarskipet HMS Implacable i grålysningen, med 12 Barraquda bombefly og flere titalls jagerfly på dekket. I trengselen om bord på Rigel er det bare 280 av mennene som ennå skal leve når mørket igjen senker seg.
2500 menneskeliv skulle bli liggende igjen - i havet, i fjæra eller innestengt i vraket - druknet eller brent til døde. 2500 omkomne er like mange som de som mistet livet i ruinene av World Trade Center i New York 11. september 2001 - og det er 1000 mer enn ved Titanics forlis, da 1500 omkom.
De første som kom til og fikk se det grusomme resultatet av bombingen var rystet. Menneskelik fløt tett som tømmerstokker overalt rundt vraket av Rigel, og sjøen var farget rød av blod. Også følgebåtene ble senket med tap.
Inferno
Asbjørn Schulz. Foto: Lars Bjørn Martinsen.
Asbjørn Schulz fikk merket sitt liv for alltid denne kalde novembermorgenen. Stedet var sundet mellom Rosøya og Tjøtta, sør for Sandnessjøen på Helgeland. DS Rigel er på tur sørover i konvoi sammen med to mindre eskortebåter.
I ett inferno av bomber, kuler, ild, røyk, og iskaldt sjøvann ble Rigel og følgebåtene bombet i brann av de britiske flyene ved Rosøya. Kapteinen på Rigel valgte å styre det brennende skipet på grunn på Sør-Rosøya. Dette reddet trolig livet til mange av de 300 overlevende.
Skjebnen
Asbjørn Schulz kunne endt sitt liv i fjærsteinene på Rosøya, som de aller fleste som var stuet så tett sammen på fangeskipet. Men skjebnen ville det anderledes. Han skulle få oppleve nestekjærlighet på en redningsflåte sammen med en tysk soldat og en russisk krigsfange.
Asbjørn Schulz har bevart minnene. Foto: Lars Bjørn Martinsen, NRK
Ferden med Rigel begynte da Asbjørn kom i klammeri med en soldat på kaia i Stokmarknes. Han ble forbannet da han fikk se den tyske soldaten slå løs på en norsk ungdom. Slaget Asbjørn Schultz ga den tyske soldaten var nok bli fengslet. Etter en måned i tysk forvaring ble han tatt om bord i fangeskipet Rigel.
Før transporten ble fangene plassert ned i rommene i det som egentlig var en godsbåt. Tett i tett på en treullmadrass lå de på jerndekket. Der var ingen ventilasjon og ingen sanitærforhold - særlig for de russiske og polske krigsfangene som ble behandlet som dyr.
Rigel seilte så i en konvoi sammen med noen mindre båter fra Ankenes via Tømmernes til Bodø. De tok ombord krigsfanger flere steder, og Asbjørn Schultz syns det er rart at ikke norsk etterretning fanget det opp og fikk avverget katastofen som skulle komme.
Utveien
Rigel bombet i brann. Foto: Imperial War Museum, London.
Rigel ble truffet av flere bomber - noen rett ned i lasterommene. Med trappene sprengt bort var også rømningsveien borte for de mange hundre fangene. Men den unge mannen fra Hadsel visste at det fantes en annen mulighet i mørket, via en jernleider som gikk opp mot rom luken.
Asbjørn brukte et tau til å klatre ned skutesiden. Der oppdaget han en tom redningsflåte på vannet. Asbjørn hoppet og forsvant først i dypet. Da han kom seg til overflaten og svømte mot flåten hadde en russisk fange kommet seg om bord. Med litt hjelp kom også Asbjørn seg opp, og også en tysk soldat som kom svømmende, ble dratt om bord.
Men det var flere hundre meter til land. Havet og lufta var novemberkald. Og flyene hang fortsatt over dem - og de var der for å drepe. I flåten var det heller ingen årer.
I omtrent tre kvarter padlet de med bare nevene mot land, tre menn med fra hver sin verden og hvert sitt utgangspunkt.
Berget
Slik lå Rigel i 1960. Foto: Tor Eiliertsen.
De tre skiltes der i fjæra på Rosøya. Det siste Asbjørn så til de to andre var at russeren hjalp tyskeren videre opp fra fjæra. Selv klarte han med hjelp fra lokalbefolkningen å flykte fra tyskerne helt ut til Lånan ytterst i skjærgården på Helgeland. Der kom han til et eldre ektepar.
60 år etter husket Asbjørn fremdeles ordene til kona i huset: "Denne glunten skal være her!" Slik ble det, og de holdt Asbjørn skjult på øyene til krigen var slutt.
For Asbjørn Schultz begynte ikke tragedien å synke inn før han gikk alene på en vei - på en øy, på flukt fra alt. Og minnene om marerittet skulle leve resten av livet.
Først på 1970-tallet ble restene av de omkomne hentet ut av vraket som lå på grunt vann ved Rosøya. De ble begravd her på krigskirkegården på Tjøtta - ikke langt fra stedet der de mistet livet:
Krigskirkegården på Tjøtta. Foto: Lars Bjørn Martinsen, NRK.
Her er MS Rigel fotografert på Vefsnfjorden i 1941. (Foto. Ludvig Vikbakk. Bildet tilhører Kåre Jonassen, Elsfjord):
MS Rigel fotografert på Vefsnfjorden i 1941. Foto. Ludvig Vikbakk. Bildet tilhører Kåre Jonassen, Elsfjord.
Den tyske skipperen har satt kursen mot land, i et håp om å berge menneskeliv.
Rigel i brann - med kurs for fjæresteinene. Foto: Imperial War Museum, London.