2500 døde i Norges største skipskatastrofe – fortsatt en gåte hvorfor britene angrep

I et inferno av bomber, ild, røyk, og iskaldt sjøvann ble fangeskipet «Rigel» bombet i brann av britiske bombefly ved Rosøya på Helgelandskysten 27. november 1944.

2572 menneskeliv ble liggende igjen – i havet, i fjæra eller innestengt i skipsvraket – druknet eller brent til døde.

Hvordan kunne de allierte bombe sine egne, et skip med norsk flagg, fullastet med krigsfanger som kjempet mot nazistene?

I dag – 75 år etter – er det fortsatt en gåte hvordan britene var så skråsikre på at skipet var fylt med tyske tropper og materiell som skulle settes inn i sluttkampene i Europa.

Det forteller lokalhistoriker Trond Carlsen, som har skrevet boka «Norgeshistoriens største skipsforlis».

– Riktignok var det en hemmelig fangetransport. Men britene hadde etterretning i Norge. Noen må jo ha fått med seg at skipet hentet mer enn 2000 russiske fanger i flere havner nedover nordlandskysten.

Det samme spørsmålet stilte Asbjørn Schultz seg helt til han døde i 2004.

Som 23-åring var han en av åtte nordmenn om bord i «Rigel» denne novemberdagen, og den eneste av dem som overlevde.

– Det er merkelig at ikke etterretningen fanget opp at det var en fangetransport, og fikk avverget katastrofen som skulle komme, sa Schultz i et intervju med NRK samme år som han døde.

Senest i et dokumentarprogram i 2005, hevdet andre overlevende at britiske fly tok livet av flere av ofrene ved å skyte mot livbåtene.

Dro til London for å finne svar

Trond Carlsen kunne heller ikke slå seg til ro med den offisielle forklaringen.

Han oppsøkte selv det britiske riksarkivet i London på jakt etter svar. Men verken pilotenes dagbøker eller andre skriftlige kilder kunne rokke ved forklaringen de allierte ga.

– Britene hadde heller ingenting å tjene på å bevisst bombe et skip med allierte fanger. Tvert imot.

Etter krigen ble det øredøvende stille fra alle hold om den ufattelige skipstragedien på Helgelandskysten.

– Her slo nok kraften fra de alliertes krigspropaganda inn. Da det gikk opp for britene hva de hadde gjort, ønsket de selvsagt ikke oppmerksomhet rundt tragedien.

Etter at andre verdenskrig var over fikk vi en ny krig. Den kalde krigen.

– Det oppsto et motsetningsforhold mellom øst og vest. Jeg tror verken britene eller Sovjetunionen var særlig interessert i rippe opp i «Rigel»-katastrofen.

Solgte hodeskaller som suvenirer

Men om skipstragedien forsvant fra offentligheten, var den høyst levende for folk på Helgelandskysten.

Helt fram til 1970-tallet stakk baugen på fangeskipet opp av havet og påminnet alle om skipskirkegården på havets bunn.

Like lenge var det vanlig at døde kropper fløt i land, og fiskerne i området fikk lik i brukene sine.

– Som barn fikk vi ikke gå i fjæra før de voksne hadde sjekket om det var ok, forteller Rigmor Bosness (70).

Hun er leder i Tjøtta historielag, og skal holde tale på 75-årsmarkeringen på Tjøtta internasjonale krigskirkegård i dag.

Etter krigen dukket piratdykkere opp. De hentet hodeskaller opp fra skipsvraket og solgte dem til samlere i Europa.

– Det var vondt å være vitne til for lokalbefolkningen. Etter hvert satte myndighetene heldigvis en stopper for gravskjendingen.

Av mer 2000 fanger var det bare 1011 som fikk en grav.

Russerne ble gravlagt på krigskirkegården på Tjøtta – ikke langt fra stedet der de mistet livet.

Noen kom tilbake

Hva som skjedde med de om lag 270 overlevende vet man mindre om.

De fleste russiske krigsfangene i Norge var soldater fra Den Røde Armé.

Noen få av dem kom tilbake til Helgelandskysten etter at jernteppet falt. Det forteller Sverre Korsnes (65) fra Tjøtta.

Faren hans Erling var sammen med broren sin den første på stedet som hjalp de overlevende med å komme seg på land.

De første som kom til og fikk se det grusomme resultatet av bombingen var rystet.

Menneskelik fløt tett som tømmerstokker overalt rundt vraket av «Rigel», og sjøen var farget rød av blod.

• HØR: Norske Skipsforlis – Hva skjedde da Rigel ble bombet?

Sverres far dro i land flåter og folk som svømte. Tyskerne sto på land og tok imot.

– Det tok mange år før han snakket med oss ungene om hva han hadde vært med på. Når han gjorde det kom tårene fram, forteller Sverre.

Familiehistorien har gjort han svært interessert i Russland, og han har vært i landet fem ganger.

Han holder også tett kontakt med etterkommere av russiske krigsfanger. Det er fortsatt mange pårørende som ikke vet hvor deres fedre, onkler eller bestefedre ligger gravlagt i Norge.

Da kan Sverre fortelle dem at mer enn 8000 av dem ligger gravlagt på hans hjemsted.

Derfor har han også blitt invitert av en russisk TV-kanal for å fortelle om den grusomme skjebnen russerfangene led i Norge og om deres siste hvilested.

– I Russland er det fortsatt stor interesse for den skjebnen soldatene led som krigsfanger i Norge. Mange der vet at nordmenn ga dem mat og klær og støttet dem så godt de kunne.

1000 flere enn Titanic

Historien om skipet som fikk sitt navn fra en av himmelens sterkeste stjerner forstummet etter krigen.

2500 omkomne er like mange som de som mistet livet i ruinene av World Trade Center i New York 11. september 2001 – og det er 1000 mer enn ved Titanics forlis 14. april 1912, der 1500 mennesker omkom.

Norgeshistoriens desidert største forlis er nevnt i en notis i praktverket «Norge i krig», som kom i 1990.

– «Rigel»-katastrofen ble heller ikke nevnt i noe nyere leksikon eller opplagsverk som ble gitt ut i tiårene etter krigen, sier forfatter Trond Carlsen.

Når Rigmor Bosness skal holde tale på kirkegården skal hun snakke om ungdom.

Både dem som levde for 75 år siden og dem som lever nå.

Historielaget på Tjøtta har ofte besøk av skoleklasser, som blir vist rundt og får høre den dramatiske historien som skjedde rett utenfor deres egen stuedør.

Når hun er på kirkegården må hun alltid stoppe opp ved navneplatene. Hun leser navnene til de omkomne med andakt.

– Det ligger flere tusen ungdommer her. Det var en fryktelig katastrofe. Og ekstra tragisk at det var våre samarbeidspartnere som bombet skipet.

• Derfor ble krigshandlingene i nord fortiet og glemt