Camilla føler andre har meninger om hvordan hun skal sørge over broren hun mistet på Utøya

Når Camilla Skaugvoll tenker på lillebror Espen, tenker hun på vafler og smugrøyking. Hun synes det er vanskelig å sørge over broren på sin måte, på en dag der hele Norge gjør det samme.

Camilla Skaugvoll

TUNG DAG: For Camilla Skaugvoll er 22. juli en dag preget av sorg og tap. Lillebror Espen Jørgensen ble skutt på Utøya, ikke lenge før politiet pågrep gjerningsmannen.

Foto: Bente H. Johansen / NRK

– Hva er det første du tenker på når du hører navnet Espen?

– Vafler.

– Vafler? Hvorfor det?

– Fordi jeg vet ikke om noen som var så glad i vafler som Espen. Det er derfor jeg har tatovert et vaffelhjerte på leggen. Til minne om han.

Vaffel på leggen

VAFFEL: Camilla Skaugvoll har tatovert et vaffelhjerte på leggen, til minne om lillebror Espen Jørgensen.

Foto: Bente H. Johansen / NRK

Espen Jørgensen var nylig blitt leder av Bodø AUF da han dro til Utøya i juli 2011. Uka før han dro, var han og storesøster Camilla hjemme alene.

– Vi kom veldig nært hverandre den uka der. Vi pratet om ting vi aldri hadde pratet om før. Vi satt oppe hele natta og smugrøykte. Vi fikk ei skikkelig god uke før han dro til Utøya, forteller Camilla Skaugvoll ti år senere.

Hun sitter på en benk i Rensåsparken i Bodø. I vogna ved siden av sover snart tre uker gamle Lilly. Dattera gjør at Camilla har litt andre ting å tenke på denne torsdagen, ti år etter at 77 mennesker ble drept i Oslo og på Utøya.

Seks av de drepte var fra Nordland. Én av dem var Camillas 17 år gamle bror.

Camilla Skaugvoll med maleri av lillebror
Foto: Bente H. Johansen / NRK

– Tjener ingenting på å være bitter

– Espen var en av de siste som ble skutt. Han ble skutt ved pumpehuset, sammen med flere andre. Jeg vet at han hjalp flere med å roe dem ned eller få dem ut av husene på øya, forteller Camilla.

– Hjelper det på å høre slike ting om broren din?

– På et vis er det fint å høre. Samtidig vet vi at hvis systemet hadde vært annerledes, hadde han og mange andre overlevd. Han ble skutt rundt ti minutter før gjerningsmannen ble pågrepet. Og vi kjenner alle historien om politibåten som sviktet og de tingene der.

– Men jeg er ikke bitter. Jeg kunne vært det, men jeg vinner ikke noe på det. Han kommer ikke tilbake noe mer av den grunn. Det svir skikkelig, men jeg må bare akseptere det, sier Camilla.

Både på Sortland og i Bodø var det rørende markeringer av 22. juli.

Både på Sortland og i Bodø var det rørende markeringer av 22. juli.

Vanskelig å sørge

Etter terroren bestemte Camilla seg for at hendelsen ikke skulle ødelegge livet henne.

– Jeg føler jeg har gjort det. Jeg har stiftet familie. Lilly gjør at jeg har andre ting å tenke på. Samtidig kjenner jeg at jeg er glad for at jeg kan gi Lilly til faren hennes, dersom jeg trenger litt tid for meg selv og kan reagerer slik jeg ønsker, sier Camilla.

For henne betyr 22. juli sorg og tap.

– Samtidig føler jeg at det ikke er vår dag. Det er en offentlig dag. Du sørger med alle, og det er en viss forventning til hvordan du skal sørge, sier hun.

– Det er så mange som har meninger om hvordan det skal og bør være. Jeg må dele sorgen, og at andre forventer at de har noe å si på hvordan sorgen skal være.

Men selv om hun aksepterer at lillebror er borte, tror hun aldri sorgen vil forsvinne.

– Man kan ikke komme over å ha mistet en bror. Man lærer seg å leve med det, og det har jeg gjort til et visst punkt. Som oftest lever jeg et ganske normalt liv, men det kommer ikke til å gå bort.

Grava til Espen Jørgensen

IKKE SÅ OFTE: Camilla Skaugvoll besøker ikke grava til lillebror Espen så ofte. – Jeg føler ikke det er der jeg minnes eller prater med han. Han er litt overalt. På kirkegården er det trist, men jeg kan snakke med Espen hvor som helst.

Foto: Bente H. Johansen / NRK