2.500 døde i Norges største skipskatastrofe: – Jeg var ung og sterk, og kjempet for livet

– Mye tyder på at britene ikke visste hvem eller hva som befant seg om bord. Ifølge en norsk-britisk avtale undertegnet høsten 1944 var avklart at britene fritt kunne bombe og senke alle skip nord for Stavanger. De hadde en blankofullmakt, sier forfatter Trond Carlsen som har skrevet boka «Norgeshistoriens største skipsforlis», og som deltok på 70-årsmarkeringen på Tjøtta i dag.

I et inferno av bomber, kuler, ild, røyk, og iskaldt sjøvann ble fangeskipet «Rigel» bombet i brann av britiske bombefly ved Rosøya på Helgelandskysten 27. november 1944.

Britene trodde de bombet en tysk troppetransport, men under dekk er over 2000 russiske, polske, serbiske og noen få norske krigsfanger stuet sammen i lasterommene – under umenneskelige forhold.

En av dem var 23 år gamle Asbjørn Schultz fra Hadsel i Vesterålen, som NRK intervjuet om katastrofen like før han døde i 2004.

– Broen ble skutt i stykker og føk til værs. Folk ble blåst på havet og mange kropper sto i brann. Det var et jammer uten like. Noen bomber traff rett ned i lasterommene hvor vi befant oss. Trappene ble sprengt bort, fortalte Schultz til NRK.

Brøt ut panikk

Lasterommene ble fylt med tett røyk og det brøt ut full panikk blant fangene som var innesperret i en dødsfelle.

– Bare en smal jernleider førte opp på dekk. Fangene stimet mot den samme leideren. Det var en kamp på liv og død. Jeg var ung og sterk, og kjempet for livet, fortalte Schultz til NRK like før 60-årsmarkeringen av skipskatastrofen.

Asbjørn brukte et tau til å klatre ned skutesiden. Der oppdaget han en tom redningsflåte på vannet. 23-åringen hoppet og forsvant først i dypet.

Da han kom seg til overflaten og svømte mot flåten hadde en russisk fange kommet seg om bord. Med litt hjelp kom også Asbjørn seg opp. Også en tysk soldat som kom svømmende, ble dratt om bord.

– Men det var flere hundre meter til land. I flåten var det heller ingen årer. Havet og lufta var iskald. Britene fortsatte å skyte, både på dem som lå i vannet og de som befant seg på flåtene. Jeg tenkte som så at dersom vi ikke greide å komme oss i land, kom vi til å fryse i hjel.

De første som kom til og fikk se det grusomme resultatet av bombingen var rystet. Menneskelik fløt tett som tømmerstokker overalt rundt vraket av «Rigel», og sjøen var farget rød av blod.

– Visste ikke hvem som befant seg om bord

Fortsatt er det en gåte hvordan britene var så skråsikre på at skipet var fylt med tyske tropper og materiell som skulle settes inn i sluttkampene i Europa.

I dag ble det arrangert en minnemarkering på Tjøtta internasjonale krigskirkegård med foredrag, kulturelle innslag og en båttur til Rosøya.

En av dem som holdt foredrag var forsker Marianne Neerland Soleim ved Fallstadsenteret, et senter for menneskerettigheter i Levanger i Nord-Trøndelag.

– Med tanke på tidspunktet rundt evakueringen av Finnmark, har jeg vanskelig for å tro at ikke britene visste at tyskerne fraktet fanger sørover, men det er selvfølgelig vanskelig å si eksakt, sier Soleim som har forsket på sovjetiske krigsfangers skjebne og behandling i Norge.

Helt til sin død i 2004 funderte Asbjørn Schultz på akkurat dette.

– «Rigel» seilte i en konvoi sammen med noen mindre båter fra Ankenes via Tømmernes til Bodø. De tok om bord krigsfanger flere steder. Det er egentlig rart at ikke norsk etterretning fanget det opp og fikk avverget katastrofen som skulle komme, sa Schultz til NRK i 2004.

Ingen briter til stede

Forfatter Trond Carlsen tror ikke at britene visste at det var fanger om bord.

– De kjente «Rigel» fra tidligere og skipet hadde gått nord- og sørover i flere år med tysk materiale og personell. Det var svært viktig for britene å forhindre tyske soldater å nå sluttfasen av krigen i Europa.

Britiske myndigheter var ikke til stede på minnemarkeringen i dag.

– Hvorfor kan man jo bare fundere over, sier Carlsen.

Padlet med bare nevene

Men hvem som hadde bombet skipet og hvorfor, hadde ikke Asbjørn Schultz tid til å tenke da han i omtrent tre kvarter padlet med bare nevene mot land, sammen med to andre menn fra en helt annen verden og et helt annet utgangspunkt.

De tre skiltes der i fjæra på Rosøya. Det siste Asbjørn så til de to andre var at russeren hjalp tyskeren videre opp fra fjæra. Selv klarte han med hjelp fra lokalbefolkningen å flykte fra tyskerne helt ut til Lånan ytterst i skjærgården på Helgeland. Der fikk han husrom og hjelp hos et eldre ektepar.

60 år etter husket Asbjørn fremdeles ordene til kona i huset:

– Denne glunten skal være her! Slik ble det, og de holdt Asbjørn skjult på øyene til krigen var slutt.

For Asbjørn Schultz begynte ikke tragedien å synke inn før han gikk alene på en vei – på øya, på flukt fra alt. Og minnene om marerittet skulle leve resten av livet.

(Artikkelen fortsetter under)

– I ettertid var det hele uvirkelig. Som en drøm. Det var akkurat som om jeg aldri hadde vært med på dette. Jeg var glad, men sorgfull på samme tid. Jeg tenkte mye på alle dem som ble drept.

Bare kort tid etter at hans fortelling ble sendt på radio og TV, døde Asbjørn Schulz den 6. desember. Enkemannen bodde i Harstad og ble nesten 84 år gammel.

Ferden med «Rigel» begynte da Asbjørn kom i klammeri med en soldat på kaia i Stokmarknes. Han ble forbannet da han fikk se den tyske soldaten slå løs på en norsk ungdom.

Stuet sammen som dyr

Slaget Asbjørn Schultz ga den tyske soldaten var nok til å bli fengslet. Etter en måned i tysk forvaring ble han tatt om bord i fangeskipet «Rigel» – på vei til Akershus festning.

– I november ble jeg satt om bord på «Rigel» på Ankenes ved Narvik og ført sørover langs leia.

Med de tyske vaktene og mannskapet var det rundt 2800 mennesker om bord på «Rigel», som opprinnelig tilhørte Bergenske Dampskibsselskab, men som nå var kontrahert av okkupasjonsmakten.

– Før transporten ble fangene plassert ned i rommene i det som egentlig var en godsbåt. Tett i tett på en treullmadrass lå de på jerndekket. Der var ingen ventilasjon og ingen sanitærforhold – særlig for de russiske og polske krigsfangene som ble behandlet som dyr, forteller Schultz.

1000 flere enn Titanic

2.500 menneskeliv skulle bli liggende igjen – i havet, i fjæra eller innestengt i vraket – druknet eller brent til døde. 2.500 omkomne er like mange som de som mistet livet i ruinene av World Trade Center i New York 11. september 2001 – og det er 1000 mer enn ved Titanics forlis 14. april 1912, da 1500 mennesker omkom.

Historien glemt

Men historien til båten som fikk sitt navn fra en av himmelens sterkeste stjerner forstummet etter krigen.

– Det ble heller ikke nevnt i noe nyere leksikon eller opplagsverk som ble gitt ut i tiårene etter krigen, sier forfatter Trond Carlsen.

Norgeshistoriens desidert største forlis er nevnt i en notis i praktverket «Norge i krig», som kom i 1990.

– Selv om omfanget av katastrofen er voldsom i internasjonal målestokk, fikk den lite oppmerksomhet. Den oppfattes nok ikke som viktig for norsk okkupasjonshistorie fordi de fleste av de omkomne var sovjetere, sier forsker Neerland Soleim.

Hun mener derfor det er viktig å markere dagen i dag – 70 år etter katastrofen.

– Jeg er glad for at det markeres skikkelig i dag. Det er med på å synliggjøre tematikken og vise hvor viktig dette er for norsk krigshistorie.

«Rigel» ble i mange år liggende halvt oppe på land på Rosøya, klart synlig fra skipsleia. I 1951 besluttet regjeringen at til sammen 9000 russiske krigsgraver skulle samles på Tjøtta der det skulle anlegges en krigskirkegård.

Solgte hodeskaller som suvenirer

Det skulle vise seg at flyttingen ikke gikk helt uten problemer. I Mo i Rana ble det protestert kraftig da gravene der skulle flyttes, og myndighetene måtte gi opp å flytte dem. Også fra russiske myndigheter kom det protester.

Om lag 4.500 lik ble gravd opp i den svært omstridte «Operasjon Asfalt» og flyttet til russerkirkegården i Tjøtta. Slik fikk krigens ofre sitt siste hvilested på en fredfull plett på Tjøtta, sammen med sine landsmenn.

– En av årsakene til at kirkegården ble anlagt, var at myndighetene fikk snusen i at sportsdykkere hadde hentet opp hodeskaller fra skipsvraket og solgte dem til samlere i Europa, forteller forfatter Trond Carlsen.

Lokalbefolkningen var også plaget med at det stadig vekk fløt opp lik fra vraket og havnet i fjæra.

Først på 1970-tallet ble restene av de omkomne hentet ut av vraket som lå på grunt vann ved Rosøya. De ble begravd på krigskirkegården på Tjøtta – ikke langt fra stedet der de mistet livet. I 1977 ble det avduket et monument på krigskirkegården på Tjøtta over de omkomne fra «Rigel».

• Les også: Galina (71) fant farens grav 70 år etter hans død
• Les også: Over 4000 umerkede graver skal få navn
• Les også: HMS «Hunter» bare ett av flere tusen vrak

Forfatter Trond Carlsen, som har skrevet boka «Norgeshistoriens største skipsforlis», forteller at det ikke bare var fanger om bord.

– Også tyske desertører og flere av mannskapet ligger begravet på krigskirkegården på Tjøtta. Det ligger det 1.011 av de om lag 2500 som omkom begravet her. De aller fleste som omkom druknet. De lå stuet som sild i tønne nede i lasterommene i bunnen av båten. De hadde ikke en sjanse.