NRK Meny
Normal

Historiker: – 1814 stemplet Nord-Norge som en utkant

Da Grunnloven ble vedtatt på Eidsvoll i 1814 var det uten en eneste nordlending til stede. – Det har bidratt til et nordnorsk mindreverdighetsstempel, mener historiker.

Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814

Ingen av de 112 mennene som deltok på Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 var fra Nord-Norge.

Foto: Scan-Foto / NTB scanpix

I år feirer Norge at Grunnloven er 200 år. Men begivenhetene på Eidsvoll i 1814 var ikke bare positive for den nordlige landsdelen.

Svein Lundestad

Historiker Svein Lundestad mener fraværet av nordlendinger på Eidsvoll i 1814 fikk betydning for selvbildet nordpå.

Foto: Kari Skeie / NRK

På grunn av lange avstander var det ingen fra Nord-Norge som rakk fram i tide da representanter fra hele landet møttes for å utarbeide en egen grunnlov.

– Det lå vel i bevisstheten både da og etterpå at det var et lite aber med begivenhetene i 1814. Vi hadde ikke vært der og det hadde ikke vært så veldig nøye at vi skulle bli hørt, sier pensjonert førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Nordland, Svein Lundestad.

Han mener at mindreverdighetsstempelet, som man av og til har hatt i Nord-Norge, kan bunne i forhold rundt 1814.

– I 1814 var det ingen store umiddelbare reaksjoner. Men i ettertid kan fraværet på Eidsvoll ha bidratt til en oppfatning om at det ikke var så viktig at vi var representert, sier Lundestad.

Han mener dette kan ha forsterket bildet innad i Nord-Norge av landsdelen som en utkant der det er vanskelig å bli hørt.

Rakk aldri fram

En av de viktigste årsakene til at Nord-Norge ikke var representert på Eidsvoll var den lange avstanden til makta i sør. Postgangen tok sin tid.

Brevet der prins Christian Frederik kaller inn til grunnlovsforsamling, tok en måned før det nådde Nordland. Brevet ble sendt fra Kristiania 19. februar 1814, men kom ikke fram før 20. mars, skriver Hanne Vandraas om hvorfor Nordland ikke var representert på Eidsvoll.

På den tida man da hadde til rådighet, var det ikke mulig å få organisert valg på utsendinger, mener Lundestad. I tillegg ble valgprosessen ytterligere forsinka fordi mange av mennene som skulle delta i valget, var opptatte med lofotfiske.

I Nordland tok valgprosessen så lang tid at man til slutt innså at man aldri ville rekke fram til Eidsvoll i tide.

Innså at de måtte slå på stortromma

Selv om nordlendingene var fraværende på Eidsvoll i 1814, mener Lundestad dette kan ha ført til at man i ettertid forsto at man måtte slå på stortromma for å nå fram.

Han viser blant annet til Trollfjordslaget i 1890 og raseringen av hvalstasjonen i Mehamn i 1903. I Trollfjorden angrep småbåtfiskerne de større dampskipsbåtene for å vise sin motstand mot de moderne fangstmetodene. I Mehamn raserte fiskerne hvalstasjonen fordi de mente hvalfangsten ødela fisket.

Lundestad understreker at avstanden i tid mellom disse historiske hendelsene og 1814 likevel er for lang til å si at det er en direkte sammenheng.

– 1814 ga en bevissthet om at Nord-Norge var en periferi og det var ingen selvfølge at man ble hørt. Skulle man nå fram med sine interesser, måtte man virkelig stå på. Det kan ha bidratt til at man seinere slo på stortromma for å bli hørt.

Først i 1815 var Nord-Norge representert i det som var det første ordentlige Storting.
Her ble det blant annet vedtatt at Bodø skulle bli kjøpstad.