Hopp til innhold

Bønneskriket som ble hørt: «Pray the Devil back to Hell!»

Leymah Gbowee ba om fred i Liberia og aksjonerte mot president Charles Taylor og mot den brutale krigen. Til slutt fikk hun møte presidenten - og bønnene ble hørt.

Leymah Gbowee

Leymah Gbowee er vinner av Nobels fredspris 2011. sammen med Ellen Johnson-Sirleaf og den jemenske aktivisten Tawakkol Karman.

Foto: SHANNON STAPLETON / Reuters

Tomm Kristiansen
Foto: NRK

Leymah Gbowee var sytten og ville bli til noe. Hun bodde i en landsby i Bong, men det var urolige tider i Liberia.

President Samuel Doe var, den gang i 1990, bare måneder unna å bli drept av en milits, og Charles Taylor hadde dannet en frigjøringsbevegelse som skulle befri dem.

Men Laymah tenkte ikke på det. Hun ville bli sykepleier, sosialarbeider, eller noe sånt.

Hun hadde aldri sett et lik før hun kom til hovedstaden Monrovia, men langs veien lå de, i fillete klær og med ansiktet ned, helt stille. Så traff hun barnesoldatene, og da var krigen i gang. Tenåringer i t-skjorte og solbriller med et maskingevær over skulderen.

Men Laymah så lengre enn de fleste. Hun så de tomme blikkene, og tenkte på yngre søsken. Det kunne vært en av dem.

Bloddiamanter

Taylor nådde Monrovia, og ble valgt til president. Leymah hadde hørt om en av damene som ble en av hans ministre, Ellen Johnson Sirleaf, et grepa kvinnfolk med stål i blikket og feit utdannelse fra USA.

Men dameministeren røk uklar og rømte. Hun hadde vært fengslet under Doe og ville unngå en ny runde bak lås og slå under Taylor. Han var ikke bedre enn den forrige.

Krigen fortsatte, Taylor var over grensen for å handle våpen mot bloddiamanter i Sierra Leone. Det fortelles om massakre og bisarre hendelser hvor hender ble kappet av folk.

Presidentens soldater, tidligere barnesoldater, var blitt tenåringer og gikk for lut og kaldt vann.

Det var dem som ble Leymahs livsoppgave. Hun skulle berge dem. Jeg har selv sett leirene der de drev rundt, uten stort framtidshåp. De hadde rystende historier å fortelle. Alt barna fortalte om hva de hadde gjort, kvalifiserte til livsvarig fengsel.

Leymah Gbowee

Leymah Gbowee foran et bilde av Liberias tidligere president Charles Taylor.

Foto: TIMOTHY A. CLARY / Afp

– Dette fryktelige kvinnfolket

Nå nærmer en ny gerilja seg. Taylor har vanstyrt landet, som sine forgjengere. Nå skal han også tas livet av.

En ny krigsherre er ute etter hans residens, herskapshuset som ligger høyt hevet over Atlanterhavet. Men det skal ikke gå som det gikk sist.

LURD, som den nye militsen heter, skal ikke få tatt livet av den sittende statssjef, og de skal ikke få overta. Demokratiet kommer i veien, og det vokser fram, nedenfra. Og der nede sitter dette fryktelige kvinnfolket som heter Leymah Gbowee.

Det ligger en støvete fotballbane like ved fiskemarkedet i Monrovia. Det var dit hun hadde dratt. Søndagen før hadde Leymah tatt ordet i kirken. Hun grep mikrofonen og sa at nok var nok:

– Vi orker ikke mer. Store ting skal skje, og vi skal gjøre det sammen. Tirsdag samles vi på torget! For å be.

– Vi vil ha fred

Hun hadde vært flere steder, i moskeen. De muslimske kvinnene kom også, og så satte de seg ned med bena rett fram og hendene foldet. Så grep hun ordet og sa:

– Vi vil ha fred, slutt å krige, slutt å skyte, dyrk jorda, fisk i havet, gi barna ei trygg natt. Søstre! Dette skal bli til noe stort.

Kvinnene satt der i trass, og stedet var ikke tilfeldig valgt. Her kjørte Charles Taylors kolonne forbi hver dag. De tok sjansen på det, de visste de kunne bli skutt uten at verden våknet av det. Og nå har Laymah fått seg en megafon.

– La oss be, roper hun igjen.

Og så sier hun det, selve slagordet:

– Let us pray, pray the devil back to hell!

Noen ber til Gud, andre til Allah. Slik holder de på i ukevis, i månedsvis. Sola steiker og svir. Det kommer stormer av regn, De er søkkvåte. Men de ber og roper om fred.

Video 78b06d8b-aed6-4f1d-927e-947f54deb0b4.jpg

Video: Laymah Gbowee snakker om sine forsakelser. Foto: Espen Rasmussen for Fredsprisvinnerutstillingen 2011 på Nobels Fredssenter.

– Våre barn skal ikke være sexslaver

På rådhusplassen gjentok hun sitt budskap.

– Vi, kvinnene i Liberia, godtar ikke lenger å bli voldtatt, ydmyket og drept. Og våre barn skal ikke lenger rykkes ut av familien for å bli gjort til drapsmaskiner og sexslaver!

En dag orker ikke den frustrerte presidenten lenger å høre på gnålet. Så han sendte ned et bud: «The president will see you».

Laymah Gbowee, kvinnen som forsøker å gjøre hans barnesoldater til mennesker, og Liberias kvinner til fredsaktivister, skal til Taylors residens. Og der har hun ikke tenkt å snakke i dannede former.

Hun skal si det rett ut: Charles Taylor er kommet under press av kvinner!

Dro til fredskongress

Ellen Johnson-Sirleaf, Nobels fredspris-vinner 2011

Ellen Johnson-Sirleaf vant presidentvalget i Liberia, og har nå vunnet Nobels fredspris.

Foto: Glenna Gordon

Nå ber de ham dra til en fredskongress i Ghana. Han går med på det, dersom de krigførende militser også kommer.

To hundre av hennes kvinner følger med. De slipper ham ikke av syne, de passer ham opp.

Når fredsforhandlingene er i ferd med å bryte sammen, beordrer hun dem ut i korridorene: «Sitt ned!» Og dermed sperrer de veien.

Taylor og de andre kommer ikke ut, ikke av gårde. De må forhandle videre. Og Leymah Gbowees bønner er hørt. Det blir en fredsavtale, Charles Taylor går av og drar i eksil til Nigeria. Det skal holdes valg.

Og den som vant, var Ellen Johnson Sirleaf.