Slik fikk Aung San Suu Kyi fredsprisnominasjonen

En desperat telefon fra Tyskland, en tung papirpakke sendt med bud til Praha og en tsjekkoslovakisk leder på Oslo-besøk resulterte i en fredsprisnominasjon for Aung San Suu Kyi.

Jan Ramstad sammen med Alexander og Kim Aris

Jan Ramstad sammen med Alexander og Kim Aris i november 1990. Ramstad forteller at han har sendt et kopi av bildet til Aung San Suu Kyi ved en tidligere anledning.

Foto: Svein Kløvig

Dette er historien om hvordan en relativ ukjent burmesisk dame fikk en av verdens mest prestisjetunge priser, takket være noen norske ildsjeler, burmesiske støttespillere og hardt arbeid på kort tid.

En telefon fra Tyskland

Det er 20. januar 1991.

Telefonen ringer hjemme hos Jan Ramstad, styremedlem og en av initiativtakerne til Thorolf Raftos Stiftelse for menneskets rettigheter i Bergen.

«Jan, we need you», sa stemmen på den andre siden av telefonrøret.

Stemmen tilhørte Dr Kyaw Than, en representant for den burmesiske eksilregjeringen som hadde flyktet til Tyskland.

Jan Ramstad hadde fått et nært forhold til mange av eksilburmeserne i forbindelse med utdelingen av Raftoprisen i 1990 til deres leder Aung San Suu Kyi. Han åpnet sitt hjem for Suu Kyis britiske familie og personer fra den burmesiske eksilregjeringen da de kom til Bergen for å motta prisen på vegne av Suu Kyi i 1990.

– Jeg satt egentlig opptatt med andre planer i Norge. Men jeg hørte at han var desperat og jeg var veldig impulsiv på den tiden. Så jeg hoppet på et fly til Frankfurt neste morgen og tok en drosje til Harry Tuns hus i byen Bruchsal, forteller Jan Ramstad til NRK.no.

Desperate burmesere

I huset fant den norske akademikeren en gruppe med frustrerte burmesere og to fulle tyske journalister.

– Det lå en følelse av total depresjon i lufta da jeg kom. De hadde jobbet den siste tiden med å skaffe bildedokumentasjon for en meget kontroversiell sak som impliserte en tysk våpenhandler og sønnen til en prominent juntaleder i Burma i en narkotikasak, sier Ramstad.

– Men deres plan for å få oppmerksomhet om situasjonen i Burma, hadde gått i vasken. TV-selskapet hadde visst nok blitt truet med en gigantisk bot og hadde gitt journalistene beskjed om å stanse produksjonen, sier Ramstad.

Situasjonen i Burma hadde fått en del oppmerksomhet som følge av Raftoprisen året før, men nå var burmeserne bekymret for at Europa nok en gang skulle glemme deres frigjøringskamp.

«Hva kan vi gjøre for å rette internasjonal oppmerksomhet mot Burma?» var spørsmålet på alles lepper.

Ramstad satt lenge og diskuterte dette sammen med Dr. Sein Win, statsminister i eksilregjeringen og fetteren til Aung San Suu Kyi. Sammen kom de frem at de skulle forsøke å få Suu Kyi nominert til Nobels fredspris.

På denne tiden var verdens oppmerksomhet rettet mot tsjekkoslovakiske Václav Havel, en av lederne for den ikke-voldelige Fløyelsrevolusjonen i 1989, som hadde gjort slutt på fire tiår med kommunistisk styre i Tsjekkoslovakia.

– Vi skjønte at det ville vært genialt å få Václav Havel til å nominere henne. Han var den heteste kandidaten til å få fredsprisen det året. Hans moralske styrke og integritet var så sterk, så ville det bli et usedvanlig sterkt kandidatur, forteller Ramstad.

Václav Havel vinker til tilhengere i Praha som presidentkandidat

Václav Havel var leder for den såkalte fløyelsrevolusjonen.

Foto: Petar Kujundzic / Reuters

En tung papirpakke til Praha

Ideen var god. Utfordringen var å få Havel til å skrive en nominasjonen i tide. Det var 21. januar og fristen for å foreslå kandidater til fredsprisen var 1. februar.

– Jeg kontaktet straks Hallvard Kåre Kuløy i Oslo. Han var en nær venn av Suu og Michael (Aris). Kuløy var usedvanlig mann med en usedvanlig kraft, og en viktig medspiller for meg, sier Ramstad.

Sammen med Hallvard Kåre Kuløy, Hanne Sophie Greve og Tom Kleppestø begynte de norske ildsjelene arbeidet med å systematiserte alt som ville være av interesse om Aung San Suu Kyi. Nordmennene kontaktet også Suu Kyis ektemann Michael Aris som bidro med mye materiale.

– Dette var midt under Golfkrigen, så det var ikke lov til å sende pakker på grunn av frykt for bomber i posten. Så vi måtte sende min assistent Tom Kleppestø med fly til Praha. Med seg hadde han 3–5 kilo med papir om Aung San Suu Kyis liv og arbeid.

Vel fremme I Praha blir Kleppestø hentet på flyplassen og kjørt direkte til Havel. Det tok ikke Havel lang tid før han sa seg villig til å nominere Aung San Suu Kyi.

En tsjekkoslovakisk leder til Oslo

Det er 30. januar. Dagen for Kong Olavs bisettelse og siste dag før nominasjonsfristen for fredsprisen går ut.

– Vi fikk plutselig beskjed om å møte opp i den tsjekkiske ambassaden. Nominasjonen hadde blitt sendt med kurer fra Praha til Oslo. Jeg og Kleppestø hastet opp til ambassaden og ble meget overrasket da vi så hvem postbudet var, sier Ramstad.

Den kjente tsjekkoslovakiske lederen Alexander Dubček skulle delta i begravelsen til Kong Olav og hadde tatt med seg Havels nominasjon til Oslo, akkurat i tide.

– Jeg og Kleppestø løp fra ambassaden til Nobelinstituttet og rakk å levere nominasjonen til Geir Lundestad. Det var på nippet, men vi rakk det. Jeg sa til ham at vi hadde kommet for å overlevere nominasjonen av årets vinner, sier Ramstad.

14. okt. 1991 annonserer Nobelkomiteen at Nobels fredspris for 1991 blir tildelt Aung San Suu Kyi, som forkjemper for et demokratisk Burma.

(Artikkelen fortsetter etter bildet)

Havel og Dubcek

Alexander Ducek og Václav Havel i et bilde tatt 24. nov 1989

Foto: Dusan Vranic / Ap

– Argumentene veier tyngst

Det er vanskelig å si hva som ble lagt vekt på da Den Norske Nobelkomité i 1991 drøftet hvem som var årets fredsprisvinner. Selve diskusjonene og vurderingene ved valg av fredsprisvinner holdes hemmelig i 50 år.

Harald Bøckman, styreleder i Den Norske Burmakomiteen, forteller at det var flere som nominerte Aung San Suu Kyi.

Harald Bøckman

Bøckman mener Jan Ramstad og Hallvard Kåre Kuløys innsats var avgjørende for at Aung San Suu Kyi fikk fredsprisen.

Foto: Holm, Morten / SCANPIX

– Jeg vet at Per Kværne, en nær kollega og venn av Michael Aris, også sendte inn en nominasjon. Men det var nok Havel som var tungvekteren. Hans begrunnelse for at fredsprisen skulle gå til Aung San Suu Kyi var nok høyst medvirkende for at han selv ikke fikk prisen. Det er en handling som det står stor respekt av, mener Bøckman, og gir mye av æren til Jan Ramstad og Hallvard Kåre Kuløy.

– Havels nominasjon la nok litt ekstra tyngde på vektskåla. Men det er til syvende og sist selve argumentene som veier tyngst, mener Nobel-forsker Øivind Stenersen.

– Det er dessuten ofte slik at andre personer trekker i kulissene for å få viktige personer som foreslå kandidater.

– Michael Aris gjorde en uvurderlig innstats for sin kone. Han var hovedmannen som sto i kulissene og trakk i alle tråder han kunne for å gjøre hennes kamp kjent for omverden, sier Stenersen til NRK.no

Aung San Suu Kyis sønner mottok fredsprisen på vegne av moren i Oslo rådhus 10. desember 1991.

SE: Fredsprisutdelingen i 1991