NRK Meny
Normal

Kina på handletur i Afrika

Kinas to ledestjerner i Afrika er å ikke blande seg inn i interne forhold og å tjene penger. – Kina er kun opptatt av egne interesser, sier professor Helge Rønning.

Hu Jintao på statsbesøk i Zambia

Kinas president Hu Jintao på besøk hos Zambias president Levy Mwanawas i 2007. Kina har investert i kobberforekomstene i det afrikanske landet.

Foto: JOSEPH J. SCHATZ / AP

Helge Rønning

Mediaprofessor ved Universitetet i Oslo, Helge Rønning.

Foto: Universitetet i Oslo
USAs viseutenriksminister Johnnie Carson

USAs viseutenriksminister Johnnie Carson.

Foto: MARC HOFER / Afp

I løpet av de siste årene har Kinas lån og investeringer i Afrika økt enormt, og Afrika er Kinas viktigste handelspartner etter EU og USA.

Kinas direkte investeringer i Afrika var anslått til 5,4 mrd. dollar i 2008. Kinas enorme finansielle reserver gir potensialet for fortsatt stor vekst. Landet kommer til å gå forbi USA og være verdens største forbruker av olje i 2015, ifølge The International Energy Agency (IEA).

Derfor er det ikke uventet at afrikanske land med oljeforekomster har tiltrukket seg kinesernes interesse, som Angola, Nigeria og Sudan.

– Kun opptatt av egne interesser

Men også land der man tror på fremtidige funn, som Mosambik, Tanzania og Zambia, sier Afrika-kjenner og mediaprofessor ved Universitetet i Oslo, Helge Rønning.

Det dreier seg om investeringer og lån for milliarder. Over 70 % av all afrikansk eksport til Kina er oljeprodukter.

– Kineserne er pragmatiske. De er kun opptatt av det som tjener egne interesser, sier Rønning.

Han bruker korrupsjonen i Angola som et eksempel. Kinesiske selskaper hever seg over anklager om store bestikkelser i oljesektoren, så lenge de får de avtalene de ønsker. Investeringene øker og minst 25 prosent av Angolas oljeeksport går til Kina.

Et annet tilfelle er Sudan, der Kina har vært involvert i oljevirksomheten i 15 år. Da Sikkerhetsrådet skulle stemme over en resolusjon mot våpeneksport til Sudan i 2004, på grunn av situasjonen i Darfur, truet Kina med veto. Landet lot være å stemme etter at resolusjonen ble endret.

– Det Kina ønsker i Afrika er lansiktig innflytelse og økonomisk kontroll, mener Rønning.

Kina stiller ingen krav til menneskerettigheter eller demokrati i de landene de vil investere i.

Les også: Fortsatt sterk vekst i Kina

Les også: - Kinas EU-handel god investering

Les også: Historiens største børsnotering når Kinas landbruksbank går på børs

Råvarer og nye markeder

Et sentralt trekk ved Kinas strategi i Afrika er at investeringer og lån er kombinert med en avtale om fremtidige oljeleveranser eller andre råvarer. I en rekke land er kinesiske selskaper involvert i store byggeprosjekter - motorveier, jernbane, stadioner og flyplasser.

Ulike mineraler og andre råvarer er også mål for Kinas investeringer. Et eksempel er Zambia. Kina er nå den største investoren i Zambia - som er Afrikas største kobberprodusent. Kina har investert minst 6 milliarder kroner, spesielt i gruve - og mineralsektoren.

Noen kinesiske selskaper tar med seg egen arbeidskraft, andre bruker lokalt ansatte. I land der Kina har vært inne lenge, som Zambia og Tanzania, brukes i større grad lokal arbeidskraft.

Eksport av kinesiske tekstiler til Afrika har utkonkurrert mange lokale bedrifter. I Sør-Afrika førte dette til at fagforeningen Cosatu truet med å boikotte alle forretninger som solgte kinesiske varer.

Kinas investeringer i Afrika er i hovedsak statstyrt. Men en god del kinesere tar seg også til Afrika for å starte egen handel i mindre skala eller for å drive jordbruk.

Må styrke staten

– Vi må følge med på hva Kina gjør i Afrika, sier Lars Andreas Loe, som er seniorrådgiver for bistandsstrategi og utviklingsøkonomi i Norad. Virkningen av kinesiske investeringer kan være forskjellig i de ulike landene. Målet må være at bistanden bidrar til å skape sterke stater, som så kan opptre uavhengig i forhold til Kina. Slik kan landene ivareta sine egne interesser, mener han.

Men fordi Kina ikke følger internasjonale standarder for åpenhet mener flere at Kina undergraver arbeidet til tradisjonelle giverland som forsøker å bygge opp en bedre forvaltning.

Avtalene med Kina er ofte inngått uten at parlament, sivilsamfunn eller media har kunnskap om eller mulighet til å påvirke innholdet. Det øker faren for at personlige interesser går foran befolkningens behov.

På den annen side kan det hevdes at mangeårig utviklingshjelp til Afrika heller ikke har bidratt til den demokratiutviklingen giverlandene hadde skissert i utgangspunktet.

Kritisk til kritikk

En av dem som går langt i å forsvare Kina er den amerikanske forskeren Deborah Brautigam, som både har studert kinesisk og gjort feltstudier i 12 afrikanske land. Hun kom nylig med bok om Kinas investeringer i Afrika og er lite nådig mot dem som kritiserer Kinas prioriteringer.

– Det er mulig at det finnes dårlige lønninger og lange arbeidsdager, men det er tross alt arbeidsplasser. Det gir også ny teknologi og ny infrastruktur, og det gir Afrika en sjanse til å delta i den globale økonomien.

Hun mener at «et endeløst hykleri» gjør at vesten ikke ser sin egen historie med utbytting og støtte til tvilsomme regimer.
Dessuten har flere afrikanske land fått bedre betingelser i sine nyeste avtaler, ifølge Brautigam.

NHO: Næringslivet kan bli bedre

– Afrikanere i mange land er begeistret for Kinas engasjement, sier Tori Tveit i NHO. Folk ser at noe skjer, at det bygges veier og de får vann.

Som leder for sekretariatet for næringsutviklig i sør har Tveit arbeidet med et prosjekt for ansvarlig bedriftsadferd. Det er et samarbeid med ugandiske og kinesiske arbeidsgiverorganisasjoner. Det er 30 store statseide kinesiske selskaper i Uganda, og omlag 1000 mindre bedrifter.

NHO har fokusert på helse, miljø og sikkerhet og Tveit forsikrer at dette er det forståelse for blant kinesiske selskaper. "Sikker business er bra business" sier Tveit. Men hun bekrefter at noen steder er arbeidsforholdene for afrikanere dårlige.

– For NHO er det viktig å se til at afrikansk næringsliv har like konkurransevilkår som kinesiske selskaper, sier Tveit. Det betyr blant annet at afrikanske myndigheter må sette krav til kineserne.
Det er forøvrig nylig oppdaget olje i Uganda og et kinesisk oljeselskap er alt på banen for å samarbeide om utvinning.

Hva med menneskerettighetene?

I WikiLeaks-lekkasjene denne uken er det en beskrivelse fra en amerikansk diplomat av Kinas opptreden i Afrika:

– USA mener Kina er en ødeleggende økonomisk konkurrent uten moral som med sine investeringer i Afrika støtter opp om tvilsomme regimer. Det skal være USAs viseminister for afrikanske spørsmål, Johnnie Carson, som har sagt dette.

Ifølge WikiLeaks la han til: Kina er i Afrika først og fremst for Kinas skyld.

Kinas engasjementet i Afrika vil sikkert bidra til økonomisk vekst. Men vil investeringene og eksport av råvarer fremme Afrikas utvikling, eller stanse den?

Helge Rønning er klar i sin kritikk:

– Dersom den kinesiske modellen slår rot vil det hemme demokratiet og utviklingen av menneskerettigheter. Det kan også skade opposisjonen i mange land, mener Helge Rønning.

Lars Andreas Loe er skeptisk.

– Det er et spørsmål om Kina med den ene hånden øker Afrikas muligheter til å få vekst, men med den andre hånden likevel holder kontinentet nede.