Kampen for Burma kostet dem mye

Når Aung San Suu Kyi kommer til Oxford for å feire sin 67-årsdag, kan det bli første gang på mange år hun ser begge sine sønner igjen. Kampen for Burma har hatt en høy pris for familien.

Michael, Alexander og Kim Aris

Sammen med Michael Aris var sønnen Alexander og Kim i Oslo rådhus 10. desember 1991 for å motta Nobels fredspris på vegne av sin mor og hustru. Det skulle bli en lang vei frem - for alle.

Foto: Sigurdsøn, Bjørn / NTB scanpix

– Jeg har ikke noe navn på båten, og jeg forteller aldri hvem jeg er i slekt med.

Kim Aris ler hjertelig. Vi har akkurat fortalt om vår jakt på ham langs kanalene i Oxford.

Aung San Suu Kyi sammen med sønnen Kim Aris

Aung San Suu Kyi på flyplassen med sønnen Kim Aris under hans besøk i fjor sommer.

Foto: Soe Zeya Tun / Reuters

Vi forsøkte – nærmest bokstavelig talt gjennom alle kanaler – å nå ham for å spørre om han kunne tenke seg å si noe om hvordan det ville bli å komme tilbake til Oslo, 21 år etter at TV-bildene av ham og broren gikk verden rundt.

Kim (14 år) og Alexander (18 år) satt på podiet ved siden av sin far Michael Aris. Tynget av alvoret gikk de opp til scenen for å ta imot den berømte gullmedaljen, diplomet og sjekken på 4 millioner kroner.

Alexander Aris startet takketalen med å si:

– Dette er hva jeg tror min mor ville ønsket å si.

Klar over sin historie

I går var Kim Aris (35) tilbake i Oslo rådhus. På første rad hørte han hva moren hadde å si. Storebroren Alexander (39) ønsket ikke å være til stede.

Under oppholdet i Oslo har Kim Aris holdt seg i bakgrunnen, der han har fulgt sin mor rundt.

Han er klar over interessen som gjelder ham selv og broren, ut fra deres sterke personlige historie, men avslår på sin høflige og avslappede måte et formelt intervju, der vi tilfeldigvis dumper over ham etter et møte.

– Jeg sier alltid nei. Og fordi jeg har sagt nei til alle de andre, kan jeg ikke si ja til dere, for da er straks alle kollegene deres etter meg igjen, sier han og ler igjen.

Men han forteller at han er oppriktig rørt over den spontane begeistringen som moren har vakt blant vanlige mennesker.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Kim Aris

Kim Aris tilbake i Oslo rådhus i går hvor han fulgte morens Nobelforedrag

Foto: POOL / Reuters

To sønner og en ektemann

Det å ha en mor som ble verdens store demokratiikon og verdens mest kjente politiske fange etter at Nelson Mandela slapp ut fra Robben Island i 1990, har ikke vært uten problemer.

– Jeg tror man kan si at de begge satte kampen for Burma høyere enn barna, sier en familievenn i Lady of no Fear .

Vendepunktet kom 31. mars 1988. Inntil da var de som familier flest.

Aung San Suu Kyi var i hovedsak hjemmeværende mens ektemannen klatret i det akademiske hierarkiet. Michael Aris ble en anerkjent professor med Tibet som spesialområde.

Hans jobb og hennes studier førte dem til Bhutan, Japan og India, men basen var alltid Oxford.

– Aung San Suu Kyi tok sin rolle som oppdrager veldig alvorlig. Hun var veldig omsorgsfull.

– Men hun var også nøye på at barn skulle oppdras til å ha respekt for dem som er eldre, noe jeg tror hun hadde med seg fra sin kultur, forteller den norske professoren Per Kværne til NRK. Han var en nær venn av Aris og familien.

Selv hadde Aung San Suu Kyi fått en streng oppdragelse av sin mor, med disiplin og pliktfølelse som to viktige pilarer i livet. Men hun var også humoristisk og leken.

Bursdagsselskaper for sønnene var en av hennes «spesialiteter», ifølge familievenner.

Da sønnene var 11 og 14, kom telefonen som endret alt. På kvelden denne siste dagen i mars får hun spørsmål om hun kan komme til Rangoon. Moren Khin Kyi hadde fått slag og var innlagt på sykehus.

Hun bestiller billetter, pakker klær og sier til ektemannen at hun var tilbake så fort hun kunne. Det skulle ta 24 år.

Et Burma i opprør

Det som møtte henne, kom som et sjokk. Familien hadde vært på flere besøk i årenes løp og fulgt ned nedadgående spiralen til landet hennes far en gang hadde skaffet selvstendighet fra Storbritannia.

Aung San Suu Kyi og faren Aung San

Aung San Suu Kyi i speilbilde med sin far, faren Aung San.

Foto: Sakchai Lalit / Ap

Militærjuntaen som kuppet landet i 1962, hadde lenge styrt med jernhånd. Men ingenting som dette hadde hun sett.

I sykehuskorridorene utenfor morens rom lå skadde og døende studenter. Studentene hadde marsjert ut i gatene med krav om frihet. Svaret var geværkuler. Rundt 3000 ble drept i løpet av få dager.

Selv fulgte hun blodbadet fra innsiden av sykehuset. Det var ektemannen Michael, som kom etter med sønnene på ferie, som var ute i gatene og observerte.

Men ryktet startet å gå: «General Aung Sans datter var kommet tilbake for å stå sammen med det burmesiske folket i frihetskampen.»

Det store familiehuset ved Inya-sjøen ble snart oppsøkt av Rangoons intellektuelle, som spurte om ikke Suu Kyi kunne lede en bevegelse for reform og demokrati.

Generalene hadde overraskende erklært at det skulle avholdes valg. Som sin fars datter ville folket naturlig slutte seg til henne, forklarte de.

Hun tvilte, argumenterte med at hun hadde en familie å ta seg av, men sa til slutt ja.

Planen var at hun skulle hjelpe til med å forme en overgangsregjering, deretter, når landet hadde fått på plass et demokratisk rammeverk, ville hun dra hjem – til Oxford.

Sønnene ble sendt tilbake på skolen, mannen ble værende for å bistå henne. Han hjalp til med å skrive den første offentlige talen, som ble holdt foran en halv million mennesker.

– Som min fars datter kan jeg ikke ignorere hva som skjer, åpnet hun med å si.

Hennes skjebne var beseglet, sønnenes også.

Ingen så konsekvensene

– Det var ingen som drømte om at hun skulle bli den hun ble. Vi visste jo hvem hun var datter av, men det var ikke noe vi tenkte over, forteller Per Kværne.

Ektemannen Michael var imidlertid klar over at det en dag kunne komme et vendepunkt i deres felles liv.

– Jeg ber deg bare om én ting, at dersom folket mitt trenger meg, så skal du hjelpe meg å gjøre plikten min overfor dem, sa Suu Kyi da kjæresten fridde.

– Michael hadde sagt seg enig i dette og var innforstått med hva det innbar. Og noe han virkelig mente, sier Per Kværne.

Men det gikk noen år før både ektemanne og vennene skjønte den virkelige konsekvensen.

– Usikkerheten rundt hva som kunne skje, var ikke noe stort tema i starten. Det var ingen som ventet at hun skulle ende opp i husarrest og ikke komme seg ut av landet.

– Det var vel egentlig først under den første husarresten at alle begynte å ta innover seg at dette ville bli en lang, lang historie, sier familievennen.

For sommeren 1989, nærmere bestemt på martyrdagen 19. juli, dagen da hennes far ble drept, erklærte militærjuntaen at Aung San Suu Kyi, som de hadde forbudt å drive valgkamp, var plassert under husarrest.

Suu Kyi hadde aldri tatt britisk statsborgerskap og var låst.

Sønnene Kim og Alexander var på besøk hos moren i Rangoon, faren kom for å bringe dem tilbake til Storbritannia.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Aung San Suu Kyi's hus i University Road, Rangoon

Den store familievillen i University Road, hvor Aung San Suu Kyi vokste opp, ble også hennes fengsel i voksen alder.

Foto: STR / AFP

Pianotoner som livstegn

Året etter, i det lovede valget, gjør National League for Demokrati (NDL) og Aung San Suu Kyi nærmest rent bord, med over 80 prosent av både mandater og stemmer.

Det liker det styrende regimet dårlig og underkjenner valget. I stedet blir NDL-medlemmene fengslet i stor stil. Lederen selv tør de ikke ta, statusen som frigjøringsheltens datter beskytter henne.

I stedet forfølger de henne på andre måter. Telefonforbindelsen kuttes, post til og fra familien beslaglegges og i perioder vet ingen om hun lever eller er død.

– Jeg har ikke snakket med henne på flere måneder. Når jeg får rapporter om at noen har gått forbi og hørt pianotoner strømme ut gjennom vinduet, blir jeg glad. Da vet jeg at hun lever, fortalte ektemannen Michael Aris i intervjuer.

Gråt over moren

For barna var uvissheten og avstanden vanskelig.

– Smerten til Kim var hjerteskjærende å se, har barndomsvennen Max Horsley fortalt. De gikk sammen på The Dragon School i hjembyen, og Horsley er en av de få som har fortalt.

Alexander var 16 år da hun dro, Kim var 11.

Michael og Kim Aris under Nobelutdelingen i 1991

Kim Aris sammen med sin far under Nobelutdelingen i 1991.

Foto: Sigurdsøn, Bjørn / NTB scanpix

– Hver kveld forsøkte Kim å nå henne via telefon, noen ganger kom han ikke gjennom, noen ganger ble forbindelsen brått brutt, trolig av myndighetene.

– Han bad henne: Vær så snill å komme hjem, mamma! Vi savner deg så inderlig. Hvorfor er du ikke her?

– Han var bare en liten gutt. Han klarte ikke å forstå hvorfor moren ikke kunne være sammen med ham, eller han med henne. Adskillelsen brakte ham til tårer, sa Max Horsley.

– Alexander var stille og alvorlig, Kim mer rastløs og spontan. Men begge tok det tungt og hadde det hardt, forteller familievennene i dokumentaren Lady of no Fear .

I nærmere 24 år har de vært tause, for å verne sin venn og beskytte familien. Nå åpner de litt opp.

Prisene som måtte hentes

Raftoprisen i Bergen i 1990 var starten på en av mange priser som Kim og Alexander Aris skulle hente på morens vegne.

Med Nobelprisen året etter ble hun berømt – og de også.

En hel vegg i hjemmet i Oxford ble fylt opp av utmerkelser og priser.

Alexander Aris under Nobeltalen i 1991

Alexander Aris holder Nobeltalen på vegne av sin mor i 1991.

Foto: Sigurdsøn, Bjørn / NTB scanpix

I 1992 ble guttene fratatt sine burmesiske pass og måtte søke om visum på linje med alle andre for å komme inn i landet.

Ektemannen sloss videre for sin kone.

– Det er ingen tvil om at etter som årene gikk og tilsynelatende ingenting skjedde i Burma, kom dette til å oppta Michael mer og mer. Han la forskningen til side. De siste årene arbeidet han nærmest full tid som lobbyist bak kulissene, forteller Per Kværne.

Og professoren forsøkte å mestre oppgaven som aleneoppdrager.

– At han var en god far, kan jeg si uten forbehold, sier vennen.

Døden som rammet

I 1999 kom et nytt slag. Michael Aris får vite at han er kreftsyk.

30 ganger søker Aris om visum for å slippe inn i Burma, 30 ganger får han nei.

Derimot får hans kone tilbud om å dra. Men de vet begge at da slippes hun ikke inn igjen, og deres felles innsats og personlig offer for Burma vil være forgjeves.

Han ber aldri om at hun skal komme, og hun tar avgjørelsen at hun blir.

Kværne var en av Michael nærmeste da han ble syk.

– Det var en veldig vanskelig situasjon. For ham var det selvfølgelig en sorg at han ikke fikk se henne når han var alvorlig syk, og naturligvis var han bekymret for guttene, forteller vennen.

– Vi vet nå at militærjuntaen presset veldig på for at hun skulle forlate landet. De uttalte «du burde reise og besøke din mann. Vi skal stille fly til disposisjon.» Men hun hadde aldri fått kommet tilbake. Han støttet henne til det siste, sier Kværne – som leste minneordet i vennens begravelse.

Michael Aris døde på sin 53-årsdag. Da innvilget myndigheten visumet.

Og to dager etter – også for sent – kom en pakke i posten. Det var en siste hilsen fra hans kone per video, som hun hadde fått spilt inn på den britiske ambassaden og smuglet ut. Hun hadde kledd seg i hans favorittfarge, satte en rose i håret og fortalte hvor mye han hadde betydd for henne.

Da hadde han sett sin kone fem ganger siden hun gikk ut døren i Park Town 15 i 1988. I stuen lå fortsatt boken hun leste på da hun dro.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Aung San Suu Kyi

Aung San Suu Kyi snakker til folk utenfor gjerdet i Rangoon i en periode hvor det ble løsnet på husarresten. Bildet er en del av ustillingen «Mother Democracy» på Nobels fredssenter.

Foto: Pietro Masturzo / OnOff Picture

– Sønnene var de som ofret

Etter bisettelsen forsvant sønnene etter hvert mer fra offentligheten. Både for å beskytte sin mor – og kanskje seg selv.

Onkelen Anthony, farens tvillingbror, ble et viktig holdepunkt, det samme med farmoren Evelyn. De hadde mange rundt seg som tok vare på dem. Men altså ikke den de ønsket aller mest.

Aung San Suu Kyia går ned fra talerstolen

Aung San Suu Kyi i det hun er ferdig med sitt Nobelforedrag, 21 år etter hennes sønner mottok prisen.

Foto: Aserud, Lise / Ap

I sitt Nobelintervju med NRK understreker Aung San Suu Kyi at hun mener hun ikke har ofret noe i sin kamp.

– Jeg må stadig minne folk på å ikke bruke ordet «offer».

– Det var et valg jeg gjorde, ikke et offer. Jeg bestemte meg for å gjøre det jeg gjorde, fordi jeg trodde det var det rette å gjøre. Og ingen skylder meg noe for det.

Selv ikke i forbindelse med sin manns sykdom og død vil hun bruke ordet «offer».

– Det var mer et offer for mine sønner enn for meg. For meg var det et valg å ikke dra. Jeg kunne dratt hvis jeg ville, sier hun.

Sønnene ble innvilget tre ukers opphold i Burma i 2000, sommeren etter faren døde. Deretter skulle det gå mange år før de fikk kontakt igjen.

De siste syv årene i husarrest fikk Aung San Suu Kyi motta kun ett brev fra hver av sønnene. De første årene brevvekslet de jevnlig, siden sluttet hun å skrive fordi hun ikke ønsket at familiens kommunikasjon skulle være åpen for myndighetene.

– De gikk gjennom et følelsesmessig kaos, forteller en av Aris venner fra Oxford, Peter Carey i TV-dokumentaren om sønnene.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Kim Aris utenfor Grand Hotel

Kim Aris utenfor Grand Hotel forsøkte å holde seg i skyggen ved Grand Hotel, men ble raskt kjent igjen.

Foto: Rupa Barua/ Privat

Gjenforeningen på flyplassen

Kim Aris har som voksen levd det som beskrives som et «bohemliv».

Hans to barn bor i Portugal sammen med Kim ekskone Rachel Jefferies. Planene er ifølge hva NDL-kilder opplyser til nyhetsbyrået AFP at de skal treffe sin farmor i Oxford under bursdagsfeiringen. Sønnen på 12 år møtte henne som liten, datteren på 10 har bare hørt om henne.

Da Aung San Suu Kyi ble sluppet ut fra husarresten høsten 2010, fikk Kim først nei på sin søknad om å komme inn i landet. Siden løsnet det.

Kim Aris og Aung San Suu Kyi desember 2010

Gleden var stor da mor og sønn endelig var sammen igjen i desember 2010.

Foto: Soe Zeya Tun / Reuters

Da moren møtte sønnen på flyplassen i Rangoon, innrømmet hun at hun kunne ha passert ham på gaten uten å kjenne ham igjen.

Det var gått over 10 år siden de hadde truffet hverandre. Da han viste henne tatoveringen med NDL-initialene på armen, fikk hun tårer i øyene.

Folk som var til stede fortalte at hun knapt kunne slippe hånden fra armen hans.

– Det var som hun var redd for at han skulle forsvinne igjen, fortalte barndomskameraten Max Horsley.

Han driver i dag virksomheten til det store britiske reisebyrået Abercrombie & Kent i Rangoon, og møtte Kim der. Og han møtte moren. Han forteller at hun ble lite begeistret da de – som kamerater flest – ønsket noen øl på byen.

– Så hun er fortsatt litt streng, la han til humoristisk.

Han er klar på at dilemmaet hun hadde, med å velge mellom landet og familien har hatt en stor påvirkning, både på sønnene og moren.

– Jeg er Alexander Aris

Storbroren Alexander valgte å flytte til USA, hvor han studerte filosofi. Siden har han sluttet seg til et buddhistisk fellesskap i Portland, Oregon hvor han og andre driver et meditasjonssenter.

Husbåter langs Themsen, Oxford

Aris moret seg over NRKs jakt blant husbåtene langs Themsen.

Foto: Gry Blekastad Almås / NRK

Han har mer eller mindre trukket seg tilbake fra verden, ifølge de som har et innblikk situasjonen.

Han lever spartansk i en leilighet samme med fire andre fra fellesskapet. De har verken kjøleskap eller andre moderne hjelpemidler, kun sykler og ingen bil.

Ifølge hans nærmeste venner som har uttalt seg, har han de siste årene hatt kontakt med sin mor via telefon. Og han holder ikke skjult hvem han er.

Da en forfatter var i Oregon og fortalte om sitt møte med «The Lady », rakte en ukjent mann frem hånden i etterkant og presenterte seg:

– Jeg er Alexander Aris, du har truffet min mor.

– Jeg tror han er stolt av henne, men han foretrekker å leve et tilbaketrukket liv og ikke omtale henne offentlig. Jeg vet ikke om og når han har planer om å se henne, sa vennen.

Han har også truffet moren under et besøk i Burma og forteller at hun gledet seg over alle detaljer han kunne fortelle.

Selv har ikke Alexander Aris ønsket å si noe.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Kim Aris og Bono

Kim Aris sammen med Bono da han på vegne av moren mottok en pris Dublin i 2000. Mandag kommer rockestjernen til Oslo for å hente henne, for utdelingen til en ny pris i samme by,

Foto: FERRAN PAREDES / REUTERS

Har vært mørke stunder

Aung San Suu nekter som regel å svare når hun blir spurt om hva kampen for Burma har kostet familien. I CNNs Nobelintervju understreket hun at mange av partikollegene og deres familier har ofret langt mer.

– Jeg visste at min familie var i sikkerhet i et fritt og demokratisk land, sa hun.

Samtidig har hun innrømmet i intervjuer med den tidligere buddhistiske munken Alan Clements at det vanskeligste valget hun som mor gjorde, var «å gi opp sine sønner».

Og hun har uttalt at de tyngste stundene under husarresten, var da hun hadde en følelse av at de trengte henne.

Guardian-journalisten Peter Popham, som har skrevet biografi «The Lady and The Peacock», mener stempelet som kald og følelsesløs når det gjelder prisen familien har betalt, er mest politisk.

– Hun måtte vise regimet at hun ikke lot seg knekke, selv ikke når det gjaldt familien, sier han til AFP.

– Hun gjorde hva hun måtte gjøre, har Kim Aris som voksen sagt om sin mor.

På tirsdag kan hun muligens få se dem begge igjen, selv om ingen ønsker å bekrefte dette.

– Vi vil ikke si noe som kan ødelegge en skjør familiegjenforening, sier NDL-kilden til AFP.

– Jeg håper jeg vil være veldig lykkelig, ja jeg tror jeg vil være veldig lykkelig, sa hun til nobelintervjuerne da de spurte om hva hun ville føle når hun er tilbake i byen hun så brått dro fra.