Deres majesteter, eksellenser, mine damer og herrer.
Fred er ikke bare fravær av krig, det er en dyd, skrev Spinoza: Pax enim non belli privatio, sed virtus est. Og han la til at det er en en sinnstilstand, en disposisjon for velvilje, tillit og rettferdighet.
Det er nemlig slik at ekte fred først kan oppnås når folk er trygge. Trygge på sitt politiske system. Sikre på at deres grunnleggende rettigheter blir respektert.
Den europeiske union handler ikke bare om fred mellom nasjoner.
Som et politisk prosjekt, er Unionen en legemliggjøring av nettopp den sinnstilstanden Spinoza henviste til. Som et verdifellesskap, representerer den nettopp denne visjonen om fred og rettferdighet.
Jeg husker veldig tydelig at jeg i 1974 befant meg i menneskemengden ute i gatene i min hjemby Lisboa i Portugal for å feire den demokratiske revolusjonen og friheten.
Den samme følelsen av glede opplevde også den samme generasjonen i Spania og Hellas. Den gjorde seg senere gjeldende i Sentral- og Øst-Europa og i de baltiske statene da de fikk sin uavhengighet.
Flere generasjoner av europeere har gang på gang vist at når de valgte Europa, så valgte de også friheten.
Jeg kommer aldri til å glemme Rostropovitsj som spilte Bach ved den nedrevne Berlin-muren. Dette bildet er en påminnelse til verden om at det var lengselen etter frihet og demokrati som rev ned de gamle skillelinjene og gjorde det mulig å gjenforene kontinentet.
Å slutte seg til Den europeiske union var helt vesentlig for å styrke demokratiet i våre land. Fordi den plasserer individet og respekt for menneskeverdet i sentrum. Fordi den gir en stemme til ulikhetene samtidig som den skaper enhet. Og dermed kunne Europa etter gjenforeningen puste med begge lungene, slik Karol Wojtila sier det.
Den europeiske union blitt vårt felles hus. Våre hjemlands hjemland, slik Vaclav Havel beskriver det.
Vår Union er mer enn bare en forsamling av stater. Det er en ny rettsorden, som ikke er basert på maktbalansen mellom nasjoner, men på at stater frivillig går med på å dele sin suverenitet.
Fra å slå sammen kull og stål til å avvikle indre grenser, fra seks til snart tjueåtte stater når Kroatia slutter seg til familien - dette har vært en fabelaktig europeisk reise som fører oss inn i en stadig tettere union. Og i dag er ett av de
mest synlige symbolene på vår enhet i alles hender. Det er
euroen, Den europeiske unionens valuta. Vi kommer til å holde
fast ved den.
Deres eksellenser, mine damer og herrer.
Fred kan ikke bare være basert på menneskenes gode vilje. Den må være forankret i en lovsamling, felles interesser og en dypere følelse av skjebnefellesskap.
Grunnleggernes genistrek lå nettopp i det at de forsto at for å sikre freden i det 20. århundre, måtte man tenke ut over nasjonalstatens grenser.
Som den første presidenten i EU-kommisjonen, Walter Hallstein, sa det: Das System der Nationalstaaten hat den wichtigsten Test des 20. Jahrhunderts nicht bestanden (Nasjonalstatsystemet besto ikke den viktigste testen i det 20. århundre). Og han la til at gjennom to verdenskriger har det vist seg at det er ute av stand til å bevare freden.
Det unike ved det europeiske prosjektet er at det har kombinert legitimiteten til demokratiske stater med legitimiteten til overnasjonale institusjoner: Europakommisjonen, Den europeiske unions domstol. Overnasjonale institusjoner som forsvarer Europas felles interesser, ivaretar Europas felles beste og som legemliggjør dette skjebnefellesskapet.
Sammen med Det europeiske råd, hvor regjeringene er representert, har vi i
årenes løp utviklet et unikt overnasjonalt demokrati, symbolisert ved Europaparlamentet, som velges direkte.
Vår søken etter europeisk enhet er ikke et perfekt kunstverk; det er et arbeid under utføring som krever kontinuerlig og iherdig stell. Det er ikke et mål i seg selv, men et middel for å nå et høyere mål.
På mange måter er det et vitnesbyrd om en søken etter en verdensdekkende orden, hvor den enes brød ikke trenger å bety den andres død; hvor etterlevelsen av felles standarder tjener som universelle verdier.
Dette er grunnen til at Den europeiske union, trass i sin ufullkommenhet, kan være og faktisk er en stor inspirasjonskilde for mange rundt om i verden. Utfordringene som ulike regioner står overfor kan være ulike i målestokk, men ikke i innhold.
Vi deler alle den samme planeten. Fattigdom, organisert kriminalitet, terrorisme, klimaendringer: Dette er problemer som ikke bryr seg om landegrenser. Vi deler de samme forhåpninger og universelle verdier; disse er gradvis i ferd med å slå rot i stadig flere land rundt om i verden.
Vi deler l'irreductible humain, det ukuelig unike ved mennesket. Ut over vår egen
nasjon, ut over vårt eget kontinent, er vi alle en del av den samme menneskeheten.
Jean Monnet avslutter sine Memoarer med følgende ord: Les nations souveraines du passe ne sont plus le cadre ou peuvent se resoudre les problemes du present. Et la communaute elle-meme n'est qu'un etape vers les formes d'organisation du monde de demain. (Tidligere tiders suverene nasjoner kan ikke lenger løse dagens problemer. Og (det europeiske) fellesskapet som
sådan er bare en etappe mot organiseringen av morgendagens
verden.)
Denne føderalistiske og verdensdekkende visjonen er ett av de viktigste bidragene Den europeiske unionen kan yte til den globale ordenen som er under oppbygging.
Deres eksellenser, mine damer og herrer.
Den europeiske unions konkrete engasjement i verden er dypt preget av vårt kontinents tragiske erfaring med ekstrem nasjonalisme, kriger og den absolutte ondskapen under Shoaen.
Det springer ut av vårt ønske om å forhindre at de samme feilene skjer igjen.
Dette er fundamentet i vår multilaterale tilnærming til en globalisering basert på det dobbelte prinsippet om global solidaritet og globalt ansvar.
Det er dette som ligger til grunn for vårt engasjement i forhold til naboland og internasjonale samarbeidspartnere, fra Midtøsten til Asia, fra Afrika til Amerika.
Det er bestemmende for vårt standpunkt mot dødsstraff og vår støtte til internasjonal rettspleie, representert ved Den internasjonale domstolen og Den internasjonale straffedomstolen.
Det er en drivkraft bak vårt lederskap i kampen mot klimaendringer og for matvare- og energisikkerhet. Det støtter opp under vår politikk for nedrustning og mot
spredning av atomvåpen.
Som et kontinent som gikk fra ødeleggelse til å bli en av verdens sterkeste økonomier, med de mest progressive sosiale systemene og som er verdens største bistandsgiver, har vi et spesielt ansvar for millioner av mennesker i nød.
I det 21. århundre er det rett og slett uakseptabelt at foreldre står maktesløse og ser på at deres barn dør på grunn av mangel på grunnleggende medisinsk hjelp, at mødre er nødt til å tilbringe hele dagen ute på vandring i håp om å finne mat eller rent vann og at gutter og jenter blir fratatt sin barndom fordi de tvinges til å bli voksne så altfor tidlig.
Som et fellesskap av nasjoner som har overvunnet krigen og kjempet mot totalitære regimer, vil vi alltid stille oss bak de som jobber for fred og menneskeverd.
Og la meg si dette her i dag: Situasjonen i Syria i dag er en flekk på verdens samvittighet og det internasjonale samfunn har en moralsk plikt til å ta opp dette spørsmålet.
Siden dagen i dag markerer den internasjonale menneskerettighetsdagen, går våre tanker mer enn på noen annen dag til menneskerettighetsaktivister rundt om i hele verden som setter sine egne liv på spill for å forsvare de verdier vi er
opptatt av. Ingen fengselsmur kan bringe deres stemme til taushet. Vi hører dem her i dette rommet i dag.
Og vi glemmer heller ikke at det i fjor sto tre kvinner her oppe på dette podiet, som ble hyllet for sin ikke-voldelige kamp for kvinners trygghet og rettigheter.
Som en union som er tuftet på verdien om likhet mellom kvinner og menn, nedfelt i Romatraktaten i 1957, er vi levende opptatt av å forsvare kvinners rettigheter over alt i verden og å støtte kvinners innflytelse og stilling. Og vi verner om de grunnleggende rettighetene til de aller mest sårbare, de som holder fremtiden
i sine hender, nemlig barna, alle verdens barn.
Som et vellykket eksempel på fredelig forsoning basert på økonomisk integrasjon, bidrar vi til å utvikle nye former for samarbeid basert på utveksling av ideer, nyskaping og forskning.
Vitenskap og kultur er selve kjernen i den europeiske åpenheten. Det beriker oss som individer og skaper bånd ut over landegrensene.
Deres majesteter, Deres kongelige høyheter, statsoverhoder og regjeringssjefer, medlemmer av Den norske nobelkomiteen, eksellenser, mine damer og herrer.
Vi er ydmyke og takknemlige over å motta Nobels fredspris, og det finnes ikke noe bedre sted å dele denne visjonen enn her i Norge, et land som har gitt så mye for å skape global fred.
Pasifiseringen av Europa sto helt sentralt i Alfred Nobels betraktninger. I en tidlig versjon av hans testamente, satte han til og med likhetstegn mellom dette og internasjonal fred.
Dette er helt i tråd med de første ordene i Schuman-erklæringen, Den europeiske unions stiftelsesdokument. La paix mondiale. Verdensfreden, står det, kan ikke sikres uten at det gjøres en nyskapende innsats som står i forhold til de farene som truer denne freden.
Mitt budskap i dag er dette: Dere kan regne med vår innsats når det gjelder å kjempe for varig fred, frihet og rettferdighet i Europa og i verden.
Over de siste seksti årene har det europeiske prosjektet vist at det er mulig for folk og nasjoner å komme sammen ut over landegrensene. At det er mulig å overvinne forskjellene mellom dem og oss.
Her i dag er det vårt håp og vårt løfte at Den europeiske union, sammen med alle velvillige kvinner og menn, skal hjelpe til med å bringe verden sammen.
Takk for oppmerksomheten.