Diplomaten som var med og skapte det nye Europa

Edmund Wellenstein møter oss elegant antrukket med lilla skjerf i halsen til grå dress i sitt hjem i Haag.

Den 93 år gamle tidligere diplomaten vet mer enn mange andre hva krig betyr. Og hvordan skape fred.

• Les også: Brevvekslet med Nobel og foreslo europeisk union

Presset av amerikanerne

Wellenstein gjennomlevde både den store depresjonen på 1930-tallet og 2. verdenskrig. Da krigen kom til Nederland ble den unge mannen med i motstandsbevegelsen. Han ble etter hvert fengslet av nazistene.

Da krigen var over fikk han jobb i landets utenriksdepartement. Han husker godt sitt første besøk hos den tidligere fienden.

– Det var en sterk opplevelse. Men samtidig fikk jeg se i hvilken grad landet lå i ruiner, forteller han til NRK.

– Jeg husker at jeg tenkte: «Gode gud, så glad jeg er for at de ble slått. Men når jeg ser dette: Hva har de ikke måttet betale.»

Verdenskrigen endte i elendighet for Europa. Millioner av døde, ødelagte økonomier og sønderknuste byer. En bankerott kontinent skulle reise seg igjen.

– Vi ble godt hjulpet av amerikanerne. Med et mer fiendtlig Sovjetunionen i bakgrunnen ønsket USA et sterkt Europa. Det gjorde vi også, forteller Wellenstein.

– Amerikanerne sa: «Hvis dere samarbeider økonomisk, vil vi hjelpe dere. Men ikke hvis dere forblir i de samme fiendtlige posisjonene som før.» Samarbeid var betingelsen for å få Marshall-hjelpen, sier den tidligere diplomaten.

• Test dine EU-kunnskaper i vår EU-quiz

Den store planen

En liten gruppe europeiske pionerer hadde i likhet med amerikanerne skjønt at hatet i Europa måtte overvinnes skulle det bli en ny fremtid og at samarbeidet måtte skje på eget initiativ – ikke bare amerikanernes.

Den franske politikeren og økonomen Jean Monnet mente fred bare kunne skapes gjennom økonomisk samarbeid med Frankrikes erkefiende Tyskland – de to landene som hadde stått bak så mange kriger på det europeiske kontinentet.

Monnet kom opp med en plan som skulle endre mye.

– Jeg tjenestegjorde i utenriksdepartementet og dagen etter at vi hadde mottatt teleksen, den gangen kommuniserte vi via teleks, jeg husker ennå slagene «... tikk, tikk, tikk, takk...», tenkte vi for en plan! forteller Edmund Wallenstein.

– For dette var en helt konkret plan, ikke bare vage ideer om samarbeid, men en jordnær plan om å skape en helt ny form for relasjoner.

Kull og stål

Planen var et felles europeisk marked for handel med kull og stål. Det felles markedet skulle sikre freden mellom gamle fiender gjennom å kontrollere at kull og stål ble brukt til gjenreisning og ikke til militær opprustning.

Planen var meislet ut av Monnet, men fikk navnet etter hans sjef, utenriksminister Robert Schuman, som la frem planen for sine europeiske kolleger i Paris 9. mai 1950.

Den vesttyske forbundskansleren Konrad Adenauer skjønte at dette var veien tilbake til det europeiske selskap for Tyskland.

– Kull og stål var grunnlaget alle trengte til gjenoppbyggingen, og for en ung mann som meg var det selvsagt fantastisk å arbeide i dette miljøet, sier Wellenstein.

Seks land gikk sammen om å forsøke å meisle ut samarbeidsprosjektet: Vest-Tyskland, Frankrike, Belgia, Nederland, Luxembourg og Italia – Tysklands tidligere allierte.

– I starten var det ikke lett. Men etter tre dager tenkte man «de er da mennesker, de og. Vi vet ikke hva de har gjort under krigen, men vi er alle mennesker. Vi kan snakke sammen, hvis vi snakker om fremtiden og ikke fortiden».

– Var det vanskelig å overkomme hatet fra fortiden?

– Vel, man visste at det var nødvendig for å skape en bedre fremtid, sier Wellenstein.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Som en stor europeisk familie

Den unge nederlenderen kom til å jobbe tett sammen med Monnet.

– I begynnelsen var vi en liten gruppe på 300 mennesker inkludert tolker, sekretærer og sjåfører. Det var som en familie. Jean Monnet var nær alle. Jeg kunne møte på ham i korridorene. Det var ikke som om han satt høyt oppe i en toppetasje.

– For Monnet var alder og status uviktig. Hvis han trodde du kunne hjelpe til med noe, kalte han på deg. Han sa «tjsk» «tsjk» og vinket deg til seg, forteller den gamle diplomaten og imiterer smattelydene.

– Vi ble godt kjent. Det var fantastisk. I det hele tatt var det fantastisk for en ung mann som meg å leve i de omgivelsene og være en del av det hele.

Den gangen kunne han aldri drømt om hvor stort samarbeidet skulle bli.

– Aldri. Men vi håpet på det og prøvde å legge forholdene til rette slik at andre ville bli med.

I 1951 ble traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskapet signert i Paris. Stålfellesskapet ble etter hvert til Det europeiske fellesskapet som igjen ble til Den europeiske union.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

– En modig Nobelkomité

En tredje franskmann skulle bli den som førte arven fra videre, fra Monnet og Schuman, nemlig Jacques Delors.

Delors er en av EUs mest ruvende skikkelser og regnes for å være arkitekten bak euroen – fellesvalutaen som nå skaper så mye strid innad.

Delors mener den norske komiteen tok en svært modig avgjørelse med å gi Nobels fredspris til EU.

– Nobelkomiteen hadde motet til å gi prisen til en institusjon på et tidspunkt hvor Europa går gjennom store problemer, sier Delores til NRK og legger til at han umiddelbart tenkte på alle de som har bidratt på veien, fra EUs grunnleggere til ulike aktivister.

• Pressekonferansen på Nobelinstituttet: – Hvordan vil dere overbevise det norske folk om å bli med i EU?

– Det er også en motivasjon. Ikke minst for ungdommen som kan tro at freden er oppnådd på vårt lille kontinent. Vi kan nå komme og forklare på universiteter og skoler hva dette innebærer, og det har de unge behov for å vite.

– Så denne prisen var veldig viktig. Jeg berømmer Nobelkomiteen for å ha tatt denne risikoen. Det har vært en avgjørelse som har blitt kritisert av mange årsaker. Men vi er dypt takknemlige overfor Nobelkomiteen – og stolte over prisen, sier Delors.

Den tidligere kommisjonslederen forklarer hvorfor EU er et fredsprosjekt – selv om ikke alle synes å skjønne det.

– Det er ideen om å dele suverenitet som er viktig. Det handler om å akseptere dette i en verden av kyniske land. Ellers kastes verden ut i kaos, sier Jacques Delors.

– Modellen som Europa er organisert etter, tross all dens mangler og svakheter, forblir en modell basert på respekt for de andre, forståelsen for de andre og søken etter kompromiss.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Krangler seg gjennom krisen

Den tidligere så mektige kommisjonslederen er ikke enig med EU-grunnlegger Monnet om at når Europa kommer seg ut av en krise, så er det alltid et sterkere Europa.

– Historien har vist oss at det er sant noen ganger, men ikke alltid. Men det er bedre å være pessimist og riste i apatien enn å si at Jean Monnet har rett og en dag kommer vi ut av dette.

– Nei, krisen ender ikke automatisk i noe bedre, mener Delors.

• Kommentar: Merkels seige triumf

Også diplomaten som var med på det historiske synes årets fredspris er fortjent–og kanskje mer på grunn av enn på tross av vanskelighetene og den interne dragkampen.

– Hvis du tenker på dagens situasjon, hadde vi aldri fått fredsprisen. Ikke at vi er i krig, men vi krangler fra år til år. I dag kan det virke rart at vi – midt i våre problemer – blir annonsert som en vidunderlig politisk kraft. Men prisen er svært berettiget hvis man tenker på årene da det hele startet, sier Wellenstein.

– Så jeg synes tildelingen vitner om dyp politisk skarpsindighet, som for å si: «Dere startet noe stort. Se til å få det fullført i stedet for å ødelegge det, slik det virker som i dag.»

• Les også: EU dobler fredsprispotten