Hopp til innhold

– Jeg gjorde et valg, jeg ofret ingenting

Aung San Suu Kyi må stadig minne folk på at hun selv valgte livet som demokratiforkjemper. Derimot innrømmer hun at sønnene har ofret noe for hennes kamp.

Fredsprisvinneren fra 1991 i samtale med NRKs Ole Torp.

NETT-TV: Se hele Nobelintervjuet med Aung San Suu Kyi. Intervjuer er Ole Torp.

Som eneste norske medium fikk NRK møte fredsprisvinner Aung San Suu Kyi på hennes første besøk i Norge.

I 1991 skulle hun kommet til Oslo for å motta fredsprisen. Først 21 år senere lå forholdene til rette for at hun kunne forlate hjemlandet sitt, uten å frykte for ikke å slippe inn igjen.

– Jeg var jo ikke akkurat hindret fra å komme. På en måte valgte jeg å ikke komme den gangen, for jeg følte at det ikke var riktig.

– Kan ikke ta mye for gitt

Siden den gang har mye skjedd med forholdene i Burma, som offisielt heter Myanmar, et navn opposisjonen nekter å anerkjenne.

Bare i løpet av det siste året har forholdene for befolkningen myknet opp, og i november 2010 ble Aung San Suu Kyi erklært fri fra husarrest.

– Det har vært en bedring. Men jeg har gjentatte ganger sagt at dette bare er begynnelsen på veien mot demokrati. På det nåværende tidspunkt kan vi ikke ta for mye for gitt, sier en forsiktig optimistisk fredsprisvinner til NRK.

Problematisk å være et symbol

De siste tiårene har Aung San Suu Kyi vært selve personifiseringen av kampen for demokrati. Selv mener hun det er feil med for mye fokus på én person i politikk.

– På den annen side skjer det gjerne i slike sammenhenger. Det er lettere å fokusere på én person enn en hel bevegelse. Jeg er veldig takknemlig for den støtten folk har vist meg, men jeg aksepterer at dette ikke er for meg som individ, men for kampen jeg kjemper, sier Suu Kyi.

– Du har ofret mye?

– Jeg må stadig minne folk på å ikke bruke ordet «ofret», fordi det var et valg jeg gjorde – ikke et offer. Jeg bestemte meg for å gjøre det jeg gjorde, fordi jeg trodde det var den rette tingen å gjøre. Og ingen skylder meg noe for det. Det er ikke et offer, understreker hun.

Da ektemannen Michael Aris døde i 1999, forble hun i Rangoon selv om militærjuntaen lovet henne fri utreise til bisettelsen. Men av frykt for å ikke komme inn i hjemlandet, valge hun å bli.

Men heller ikke det ser hun på som et offer.

– Nei, det var mer et offer for mine sønner enn for meg. For meg var det et valg å ikke dra. Jeg kunne dratt hvis jeg ville, sier hun.

I mange år var hennes navn forbudt å nevne og forbudt å trykke. Det var da hun fikk tilnavnet «The Lady», av personer som omgikk forbudet. Hun ble også rett og slett retusjert bort fra historien.

Hennes far var general Aung San, mannen som skaffe landet sin frihet fra kolonimakten Storbritannia og som fortsatt er svært respektert, også av det militæret.

På familiebilder tatt før han ble drept av politiske motstandere, er datteren rett og slett borte, selv som baby.

– Du ser min far, min mor, mine brødre men ikke meg. Jeg syntes det var mest morsomt, sier hun med et smil.

Ris bak speilet

Etter at militærregimet har gitt etter for krav om mer demokratisering, har også vestlige land lempet på sanksjonene mot landet.

Suu Kyi mener sanksjonene likevel bør være et ris bak speilet for å sørge for at myndighetene holder ord.

– EU har lagt sanksjonene på vent, og USA har lagt seg på samme nivå.
Jeg tror dette er den rette fremgangsmåten. Det viser at genuine reformer blir belønnet, men hvis de viser seg å være en fasade vil belønningene bli tatt bort igjen, sier Suu Kyi som likevel ikke frykter for at ting skal gå tilbake til slik de var.

– Jeg tror ikke vi skal frykte tilbakeslag. Vi må heller sørge for at det ikke blir noen tilbakeslag. Vi kan ikke ta for gitt at ikke ting blir som før. Men vi som ønsker å ta Burma videre på veien mot demokrati må jobbe for det.