Kveldsstemning i fjellet. En person sitter i høyre billedkant og ser utover et stille fjellvann
Foto: Sindre Skrede / NRK

Trenger vi den ville naturen?

Hvert år forsvinner «inngrepsfri natur» på størrelse med halve Oslo kommune. Men er ikke bymarka, parken og byfjellet natur god nok?

Jeg er høyt oppe i fjellene i vakre Hardanger. Etter flere timers vandring har jeg nådd frem til den gamle stølen Vassdalen, og setter fra meg sekken på den irrgrønne marken. Jeg setter meg ned på en stein, og nyter stillheten, duften av sensommer og utsikten over et stille fjellvann.

Jeg har endelig kommet meg inn i et område med det som kalles «inngrepsfri natur». Her jeg står er det flere kilometer til nærmeste kraftlinje, vei og byggefelt. For meg er dette drømmen: Jeg er midt i den «ekte» naturen, med så få moderne spor av mennesker som mulig.

Selv om det står to gamle hytter like i nærheten, og murene fra de gamle stølshusene fortsatt står igjen nede ved vannet, føler jeg at jeg er på fjellet med stor F. Rundt meg reiser nakne, grå topper seg mot himmelen, og det dufter av lyng, vått gress og sensommer. Støyen, støvet og stresset fra storsamfunnet er borte.

Jeg løfter blikket og ser mot himmelen. De første stjernene har begynt å titte frem, mens de aller siste solstrålene farger skyene i horisonten knall rosa.

Idyllen er komplett — helt til Norwegians kveldsfly fra Bergen til Oslo drønner forbi rett over meg. Hakk i hæl følger SAS. Villmarksfølelsen styrter brått i bakken.

Inngrepsfri natur er visst ingen garanti for stillhet, tenker jeg for meg selv. Litt skuffet kryper jeg ned i soveposen og teller fly til jeg sovner.

Flere hundre kvadratkilometer forsvinner hvert år

Det finnes mange typer natur i Norge. Vi har dype skoger, lange daler og høye fjell. Noen av områdene er vernet, for eksempel som nasjonalparker. Andre områder er bare «vanlige» — naturlige oaser uten bebyggelse, men ikke nødvendigvis beskyttet av noen lov.

For å vite hva landet vårt består av driver myndighetene kartlegging. De kartlegger landskapstyper, måler arealer og tegner inn nye veier, jernbaner og master på kartene.

Miljødirektoratet har kartlagt «inngrepsfri natur» i Norge siden 1988. At naturen er inngrepsfri betyr at den ligger i en viss avstand — minst én kilometer — fra nærmeste «tekniske inngrep», så som veier, kraftlinjer og industriområder.

Inngrepsfri natur betyr ikke at området er vernet, selv om flere nasjonalparker også er inngrepsfrie: Betegnelsen er kun et verktøy for å måle hvor mye «ren» natur vi har igjen i landet.

Laster kart, vennligst vent...

Turen jeg går er i det Miljødirektoratet definerer som inngrepsfrie områder — mellom 1-5 kilometer fra nærmeste, «tekniske inngrep».

Men Miljødirektoratets kartlegging tar ikke hensyn til hva som skjer i luften. Trafikken over meg mellom Norges to største byer er tett. Faktisk er det den 7. mest trafikkerte strekningen i Europa regnet etter antall passasjerer.

«Inngrepsfri natur» defineres kun etter avstand til tekniske inngrep i landskapet på bakken — men det er nok av trusler, der også.

I følge Miljødirektoratet forsvinner det rundt to hundre kvadratkilometer inngrepsfri natur hvert eneste år. Det er nesten like mye som halve Oslo kommune (454,09 km2).

— Inngrepsfri natur går tapt fordi det skjer ny utbygging inntil disse områdene eller gjennom dem. Fram til nå er det skogsveier, energiutbygging og kraftlinjer som har ført til mest tap av inngrepsfri natur, forteller avdelingsdirektør Bjørn Bjørnstad ved Tilsyn- og miljødataavdelingen i Miljødirektoratet.

Området jeg går i er kraftig redusert av skogsveier, skianlegg og kraftlinjer bare siden kartleggingen startet for 28 år siden, og er fortsatt truet av nye utbyggingsplaner.

I år 1900 var rundt halvparten av landet vårt definert som «villmarkspreget», altså mer enn fem kilometer fra nærmeste inngrep.

Ved siste kartlegging i 2013 var det samme tallet 11,6 %.

Villmarkspreget natur i Norge

Villmarkspreget natur i Norge i år 1900, 1940, 1988 og 2013.

Foto: Miljødirektoratet

Utviklingen har gått fort, og fortsatt forsvinner store arealer etter hvert som sivilisasjonen, veier, byer og tettsteder eser ut.

Mange kaller tapet av inngrepsfri natur en tragedie — men hva skal vi egentlig med all denne naturen?

Naturen må ofte vike

Mann pakker sammen stormkjøkken

Det heter seg at man bare skal legge igjen to ting på en leirplass: takk og ingenting.

Foto: Sindre Skrede / NRK

Morgenen etter pakker jeg sekken og setter kursen nordover. Utsikten denne dagen er som tatt ut av et nasjonalromantisk maleri. I horisonten troner den evig snøhvite isbreen Folgefonna, rammet inn av steile, grå fjell. Rundt meg klukker små bekker nedover grønne, gresskledde skråninger, og i det fjerne klirrer noen sauebjeller.

Fly over Hardanger

Både Turkish Airlines’ rute mellom Chicago og Istanbul, og Finnairs fly mellom Bergen og Stockholm har ruter som går over Hardanger.

Foto: Flightradar24

Selv om et og annet fly fortsatt passerer over meg, skal det mye til for å ødelegge idyllen i fjellheimen denne dagen.

Solen varmer fortsatt godt i det jeg når den høyeste av «Gråtindane», 1129 meter over havet. En liten varde markerer toppen, og rundt den spisse steinen som stikker opp fra toppen har noen tredd en gammel sauebjelle fra fordums tid.

Foran meg stuper fjellsiden flere hundre meter ned i en trang dal: Vossadalen. Dalen er grønn og frodig, og fortsatt uberørt av mennesker. Enn så lenge, i alle fall.

Elven som kaster seg utfor fjellsidene og bukter seg nedover langs dalbunnen har lenge vært truet av utbyggingsplaner: Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap, BKK, ønsker å bygge ut de øvre deler av det som kalles Øystesevassdraget, og bruke et av vannene i dalen som kraftmagasin.

Vossadalen, Kvam

Dersom de øvre deler av Øystesevassdraget blir bygget ut, vil vannet i bakgrunnen bli brukt som kraftmagasin.

Foto: Sindre Skrede / NRK

Hvis disse planene realiseres, forsvinner store deler av det inngrepsfrie området jeg går i. Grensene for uberørt natur må flyttes, og området skrumper inn.

Dette er typisk for det som skjer med inngrepsfrie arealer i Norge: Ofte må myndighetene ta vanskelige valg, med hensynet til samfunnsutvikling og økonomi på den ene siden, og inngrepsfri natur på den andre.

Avdlingsleder i Klif, Bjørn Bjørnstad

Avdelingsdirektør Bjørn Bjørnstad i Miljødirektoratet.

Foto: John Petter Reinertsen/Klif

— Utviklingen er et resultat av mange små og store beslutninger som innebærer nye inngrep i naturen, sier Bjørn Bjørnstad i Miljødirektoratet.

Hvert inngrep som gjøres er kanskje ikke så stort i seg selv — men til sammen, og over tid, blir det plutselig veldig mye. Bit for bit forsvinner så de inngrepsfrie arealene Norge er — eller har vært — så kjent for.

— For planmyndighetene er det viktig å vurdere nasjonale miljøhensyn i sin planlegging. Et nytt rundskriv fra Klima- og miljødepartementet klargjør når staten kan si nei til ny arealbruk av miljøhensyn, for eksempel av hensyn til sammenhengende naturområder, sier han.

Lider vi av naturhysteri?

Men selv om villmarken blir borte, er det fortsatt ikke langt fra min egen stuedør til jeg er ute i naturen. I byen kan jeg gå til nærmeste park, gå i «bymarka» eller sykle en tur til sjøen. Områdene er hverken inngrepsfrie eller villmarkspregede, men kan likevel gi flotte naturopplevelser.

«Alle» vil vi ha strøm hjemme, vei til hytten og et skitrekk om vinteren — og mennesket har til alle tider brukt, påvirket og utnyttet naturen, enten det er til jakt, friluftsliv eller næringsformål. Slike interesser går ofte dårlig sammen med et ønske om å bevare naturen.

Likevel later det til at mange nordmenn er besatt av en eller annen form for natur-puritanisme: Det blir liksom ikke ekte natur før alle stier er borte, hytten er ute av syne og man er helt alene på fjellet.

Stølen Vassdalen i Kvam

I Vassdalen har det vært drevet støl i flere hundre år, og fortsatt står noen imponerende steinmurer igjen etter de gamle stølshusene.

Foto: Sindre Skrede / NRK

De 11,6 prosentene av landet som regnes som villmarkspregede utgjør fortsatt 37 531 kvadratkilometer. Det er omtrent like stort som hele Nordland fylke (38 456 km2) — som burde være mer enn nok til både Lars Monsen, Børge Ousland og alle oss andre til sammen.

Friluftslivet er en av de mest arealkrevende fritidsaktivitetene vi har, og legger beslag på store områder som står i veien for en effektiv utbygging av infrastruktur som veier, jernbane og flyplasser.

Ved Børgefjell Nasjonalpark i Nordland og Nord-Trøndelag er ingen stier merket og ingen turisthytter satt opp. Her har ønsket vært å bevare naturen så uberørt som mulig, for de av oss som liker naturen best i sin naturlige form.

Børgefjell i høstdrakt

Er det dette vi må ha før vi blir fornøyd? Et ubesudlet Børgefjell, uten stier og turisthytter?

Foto: Tonje Helene Blomseth

Hva er godt nok?

Men er ikke en park i byen også natur? Og er ikke Nordmarka i Oslo, Aksla i Ålesund eller Keiservarden i Bodø natur god nok? Er ikke denne «hverdagsnaturen» minst like viktig som en bortgjemt fjellvidde?

Ifølge førsteamanuensis i biologi Knut Krzywinski ved Universitetet i Bergen er det litt fjernt å snakke om «ekte» natur og «villmark» i Norge:

Knut Krzywinski

Førsteamanuensis i biologi, Knut Krzywinski ved Universitetet i Bergen mener det er rart å snakke om «ekte» villmark i Norge i i dag.

— Den jomfruelige natur, hvor prosessene skjer uten menneskelig påvirkning, den finnes ikke. Den forsvant for mellom 4000-6000 år siden i Norge, og allerede for 1000-2000 år siden var hele landet i bruk på en eller annen måte, sier han.

Å finne naturen i sin opprinnelige form blir dermed umulig oppgave. Men hva skal vi så med så mye av det vi i dag kaller inngrepsfri natur?

— Vi må forsøke å se at alt i naturen har en rett til å leve, og at komplette økossystemer krever plass. Hvis det betyr at E6 må ta en ekstra sving, må det bli slik. Vi kan ikke til stadighet ta av naturen fordi noen ser en eller annen forretningsidé eller en økonomisk gevinst, sier han.

Reinsdyr trenger store arealer

Jeg følger et gammelt sauetråkk rundt en liten knaus. I det jeg runder haugen møter jeg på en flokk med femti reinsdyr. De beiter på de siste, grønne gresstråene her oppe, høyt til fjells. Jeg kan høre lyden av klovene deres mot bakken, og den raspende lyden av gress som gnages av. Vinden står mot meg, så det tar en stund før flokken får øye på meg.

Reinsdyrflokk ser på fotografen

«De er observert, Hr. Fotograf», tenker de kanskje. Det skal ikke mye til før reinsdyrene før øye på noe som ikke «hører til» i naturen rundt seg.

Foto: Sindre Skrede / NRK

Men etter hvert stopper dyrene opp, stirrer på meg og begynner å trekke oppover fjellsiden. Selv om det er mange hover som slår i bakken, går det stille og rolig for seg. Flokken skifter retning noen ganger: Her er ingen tydelig leder, og dyrene beveger seg litt forvirret frem og tilbake, før de forsvinner over en liten haug og blir borte.

Reinsdyrflokken som vandrer i dette området er tamrein. Både villrein og tamrein er svært vár for små, «unaturlige» ting i naturen, enten det er tydelige stier, hytter eller små grusveier.

Reinsdyrene er avhengige av store, sammenhengende naturområder for å overleve: Der de tidligere kunne trekke uforstyrret fra øst til vest i landet vårt, er de vel 25 000 villrein som er igjen i Sør-Norge i praksis gjerdet inne av veier, jernbaner eller andre menneskeskapte inngrep i det som før var beiteområder eller trekkruter. Selv små hytter kan være problematiske.

Norge har mer enn 25 % av den europeiske bestanden av villrein, og har derfor et internasjonalt ansvar for å bevare villreinstammene.

Reinsdyr i flokk

Reinsdyr er flokkdyr, og beveger seg sammen. Hvis én begynner å løpe, følger hele flokken vanligvis etter.

Foto: Sindre Skrede / NRK

Naturen først — naturligvis

Inngrepsfri natur handler om så mye mer enn bare vårt behov for friuftsliv og vakker natur.

Inngrepsfri natur handler også om plantene og dyrene som også bor her, og deres leveområder, forteller biolog og VISTA-postdoc ved Universitetet i Bergen Vivian Astrup Felde.

Fjellrype på stein

Fjellrypen er vanskelig å få øye på med sin gode kamuflasje. Fuglene trives best høyt til fjells.

Foto: Sindre Skrede / NRK

— Vi må bevare det biologiske og genetiske mangfoldet i naturen. For å gjøre det må vi bevare de naturlige leveområdene til artene, sier hun.

For de aller fleste arter, både planter og dyr, er det rett og slett ikke nok med en park i byen, «marka» eller et byfjell: De trenger uberørte områder for å overleve.

— Bare det å fragmentere inngrepsfrie områder, å gjøre dem mindre, vil på sikt føre til mindre biologisk mangfold og genetisk variasjon, sier Felde, og forklarer:

— En art trenger genetisk variasjon for å klare seg. Hypotetisk sett, hvis en art blir utsatt for en plutselig ytre påvirkning som klimaendringer eller sykdom, kan de veldig raskt dø ut hvis alle har likt genmateriale, sier hun.

For dyrene og plantene handler ikke uberørt og stille natur om en flott naturopplevelse en helt vanlig tirsdag i august. For dem handler det om å overleve i en verden som for dem blir stadig trangere.

Hver plante og hvert dyr har sin plass i et stort, komplekst system, som gjør at naturen fungerer som den gjør. Det handler ikke bare om en lettvint haresteik eller reinsdyrkjøtt, men også om bier, humler og andre insekter som sørger for å befrukte korn, frukt og andre vekster vi mennesker er totalt avhengige av for å overleve.

En kraftlinje skjærer gjennom et stølstun i Hardanger

Den kontroversielle kraftlinjen mellom Sima, innerst i Hardanger, og Samnanger i vest skjærer gjennom det som før var uberørt natur. Her er utsikt fra den gamle stølen Flyane, nede til høyre, mot Hardangerfjorden og Folgefonna.

Foto: Sindre Skrede / NRK
Vivian Astrup Felde

Biolog Vivian Astrup Felde ved Universitetet i Bergen mener vi må unngå fragmentering av inngrepsfrie områder.

Foto: Jessica Abbott

Balansen mellom de ulike artene har blitt til gjennom tusenvis av år. Færre inngrepsfrie områder er ikke bare trist for friluftslivet, men kan også få store konsekvenser for oss mennesker generelt.

— Vi lever i naturen, så vi er en del av den. Derfor må vi også ta vare på den, sier Felde.

Globalt problem

På verdensbasis har opp mot ti prosent av all villmark forsvunnet de siste 20 år. Det er dramatiske tall for naturvernere og miljøaktivister, men er også tall som burde bekymre oss alle sammen.

En merkestein på toppen av en fjelltopp, Hardanger
Foto: Sindre Skrede / NRK

Kartleggingen Miljødirektoratet utfører i Norge brukes blant annet når myndighetene planlegger nye industriområder, veier, boligfelt og lignende.

Området jeg har gått i er et typisk eksempel på et inngrepsfritt område som er under press: Fra én side truer en kraftlinje, og fra en annen en vannkraftutbygging. Om få år kan hele det inngrepsfrie området være borte fra Miljødirektoratets kart.

Vel nede fra fjellet finner jeg fram bilnøkkelen, legger sekken i bagasjerommet og setter kursen hjemover. Der venter en varm dusj, en god middag og en tur på kino — alt forsynt med strøm fra de oppdemmede vannene jeg har sett, kraftverkene jeg har gått mellom og strømlinjen som forstyrret utsikten.

Kilder:

  • Miljødirektoratet
  • Knut Krzywinski, førsteamanuensis i biologi ved Universitetet i Bergen
  • Vivian Astrup Felde, forsker ved Universitetet i Bergen
  • Olafsen, O.: Kvam i fortid og nutid, Kvam kommune, 1921