Tom Gjærum og Rebecca Hetland på fjellhylle - headercrop 2
Foto: Tom Gjærum / Privat

Snøskredet

— Nå, nå dør jeg. Jeg får jo ikke puste. Jeg dør.

Himmelen er blå, solen skinner og et lag av myk, vakker snø har lagt seg over fjellene i Lyngen i Troms. Det er tidlig høst, 13. oktober 2007, og Rebecca A. Hetland er på sesongens aller første skitur. Sammen med kameraten Tom Gjærum er hun på vei til Store Kjostinden, som med sine 1488 høydemeter er det et populært fjell blant toppturentusiaster og skikjørere.

Rebecca og Tom sjekker skredsøkerne sine før de begynner på turen oppover fjellsiden. De er omgitt av bratte, majestetiske fjell, men selve traséen de følger blir ikke særlig bratt før de kommer opp mot toppen av fjellet.

På forhånd er de enige om å snu dersom forholdene viser seg å være dårlige — men med en så vakker dag i fjellet er det vanskelig å forestille seg at ulykken som snart skal skje, kan skje.

Det er tidlig i sesongen, og Tom og Rebecca blir overrasket over hvor langt ned mot fjorden snøen har lagt seg. De hadde sett for seg at de måtte bære skiene på sekken mesteparten av turen, men de kan spenne dem på seg nesten helt fra parkeringsplassen. Skiforholdene er perfekte.

Rebecca Hetland på vei opp til Store Kjostinden

Rebecca A. Hetland på vei opp mot Store Kjostinden. Nede til høyre ligger Kjosenfjorden, og i bakgrunnen ligger Rørnesfjellet.

Foto: Tom Gjærum / Privat

De er ikke alene om å dra til fjells denne dagen. Tom og Rebecca følger sporene etter andre som har lagt i vei før dem, og kommer etter hvert høyt opp over fjorden. De stopper noen hundre høydemeter under toppen, og nyter utsikten over de snødekte, spisse fjelltoppene som utgjør Lyngsalpan.

I et bratt parti i fjellsiden over dem er fire skikjørere allerede på vei ned igjen. Rebecca og Tom ser på dem i det de setter utfor — én etter én.

— Det var utrolig fint å se på dem. Det var nysnø, og det var som å se dem danse nedover fjellsiden, minnes Rebecca.

Laster kart, vennligst vent...

Store Kjostinden ligger i Lyngsalpan, øst for Tromsø.

Men det vakre synet forvandles plutselig og raskt.

I det sistemann setter utfor, går raset.

Kastet nedover fjellsiden

Raset har løsnet helt oppunder toppen av Store Kjostinden. Det er 400 meter bredt, og kommer stadig fortere nedover mot Rebecca og Tom.

— Jeg vet ikke hvor lang tid det tok før skredet traff oss, men det var ikke lang nok tid til at Rebecca og jeg kom oss unna, forteller Tom.

— Det skjer veldig mye i hodet veldig fort, og du skjønner at skal du komme deg unna dette her, så må du komme deg bort — veldig fort! sier Rebecca.

Men på skiene til Rebecca og Tom er det skifeller, som er fulle av snø og klabber. Selv om de vil, kan de ikke renne unna raset.

— Jeg husker veldig godt akkurat det øyeblikket når skredet treffer. Jeg tror jeg ropte ut at «nei, det her går ikke!». «Når dør jeg», tenkte jeg.

— Jeg kjente at kroppen ble presset flat, at jeg var inne i snømassene ... ja ... jeg tenkte at nå, nå dør jeg. Jeg får jo ikke puste. Jeg dør.

Rebecca Hetland

Rebecca faller kast i kast nedover fjellsiden. Det er snø på alle kanter, og enorme krefter river og sliter i kroppen hennes. Hun blir slått mot steiner og harde isklumper, og selv om hun har med hjelm er den ikke mye til nytte: siden de fortsatt var på vei oppover, ligger hjelmen i sekken.

— Jeg tenkte mens jeg falt at «nå. Neste slag. Nå slår jeg hodet mitt. Ett slag til nå, så blir alt svart».

Men så kjenner Rebecca at farten avtar. Hun klarer såvidt å klore seg fast, og stopper opp.

— Og så satt jeg der. Det var helt stille og helt hvitt. Jeg så ingenting, for det var så mye snø i luften, sier hun.

— Så ble jeg klar over hvordan jeg satt. Jeg satt foran en ny sånn 10-20 meters avsats, helt på kanten. Den ene foten var plantet ned i snøen foran meg og holdt meg igjen. Så det var en sokkekledd fot som hindret meg i å falle ned.

Rebecca begynner å rope etter hjelp. Hun er en av 16 personer som er tatt av det samme skredet.

Rasområdet

Rebecca sitter fast på en liten fjellhylle i en stupbratt renne i fjellveggen, litt over 1000 meter over havet. Bildet er tatt dagen etter ulykken.

Foto: Roger Wean / Akuttmedisinsk klinikk, Universitetssykehuset Nord-Norge

Alarmen går hos redningstjenesten

I Tromsø er Mads Gilbert på jobb som akuttlege sammen med en pilot og en redningsmann i ett av Universitetssykehuset Nord-Norges ambulansehelikoptere. I det alarmen går er de ute på øvelse i skredredning på Kvaløya, men avbryter umiddelbart og setter kursen mot flyplassen i Tromsø for å ta om bord mer drivstoff og hunder til søk i skredområdet i Lyngen.

Underveis får de beskjed om at 16 mennesker er tatt av raset, men ingen vet hvor mange som har overlevd, er skadd eller ligger begravet.

Skredet har gått nøyaktig samme sted som dødsskredet i år 2000, hvor fem mennesker ble drept og to ble hardt skadd. Gilbert frykter det verste.

Mads Gilbert - helikopter

— Hvert minutt teller i en sånn situasjon. Er man helt begravd i et snøskred, er utgraving i løpet av de første ti minuttene helt avgjørende for overlevelse. Men selv om man ikke begraves helt kan man få store, livstruende skader av de enorme kreftene, sier Gilbert.

Foto: Terje Mortensen / VG

Han vet ikke hva som kommer til å møte helikopterteamet på skadestedet, eller om han kjenner en av dem han er på vei for å redde.

Etter kort tid på helikopterbasen ved sykehuset tar ambulansehelikopteret av, og setter kursen mot Store Kjostinden, vel femten minutters flytid unna. Fra Bardufoss tilkalles etter hvert også helikoptre fra Forsvarets 339-skvadron, og det rekvireres en Sea King fra 330-skvadronen i Lakselv. Samtidig er ambulanser på vei til stedet, og lokale redningsmannskaper er mobilisert.

Alle håper at de ikke kommer for sent.

Klatrer med skistøvler på stålis

Tom har også blitt kastet nedover skråningen av snøskredet. Sammen med et par andre skikjørere er han i det store og hele uskadd, og befinner seg plutselig et lite stykke under Rebecca.

Etter hvert hører de ropene hennes, og forsøker å klatre oppover den bratte fjellsiden for å ta seg frem til Rebecca. Men bergveggen er full av snø og is, og de må gi opp. I stedet løper Tom rundt steinuren, oppover en bratt skråning og forsøker deretter å klatre ned den samme veien som Rebecca har falt. På bena har han fortsatt glatte og stive skistøvler, men klatreturen på den blanke stålisen går utrolig nok bra.

Tom klatrer ned til Rebecca

I venstre bildekant har Tom akkurat nådd frem til Rebecca. Rebecca ble sittende fast på en bitte liten hylle i fjellsiden, omtrent ti meter over et nytt platå i fjellet.

Foto: Torgrim Dahl / Privat

— Jeg husker at jeg ble veldig glad da jeg fikk se at hun var i live. Når man så hvor det skredet hadde gått var det ikke noen selvfølge, sier han.

Selv om Rebecca har foten plantet ned i snøen foran seg, er det fortsatt stor fare for at hun kan falle videre nedover fjellsiden. Tom tar godt tak og drar Rebecca bakover på hyllen, og begynner å få på henne varme klær fra sekken.

Fra hyllen de sitter på kan de se ned på alt det andre som foregår i rasområdet. Søket etter andre overlevende er i gang. Noen er helt eller delvis begravet, men blir raskt funnet av sine egne kamerater og turfølge.

Tom og Rebecca føler seg heldige, der de sitter.

— Vi var veldig lettet. Vi satt der helt i levende live begge to, etter at noe helt forferdelig dramatisk hadde skjedd. Du kan sikkert kalle det lykke. Samtidig var det ubehagelig å sitte der og ikke vite hva som hadde skjedd med alle de andre menneskene som var i fjellet, sier Rebecca.

Men selv om Rebecca fortsatt er i live, er hun hardt skadd — langt verre enn både hun selv og Tom tror. Hun har flere brudd i nakken og ryggen, og blør fra kutt i hodet og ansiktet. Tom forsøker å holde samtalen i gang og å holde henne varm, men det blir stadig vanskeligere.

Tom Gjærum og Rebecca Hetland på fjellhylle

Mens Tom forsøker å holde Rebecca varm og våken, tar han også et bilde av dem der de ligger på fjellhyllen og venter på å bli reddet. En person nedenfor fjellhyllen holder kontakten med redningsmannskapene via telefon, og formidler beskjeder til de to oppe på fjellhyllen.

Foto: Tom Gjærum / Privat

Ambulansehelikopteret med redningsmann Kalle Haugland, pilot Roger Wean og lege Mads Gilbert om bord kommer først fram til rasområdet omtrent en halv time etter at skredet har gått, og setter straks i gang med redningarbeidet. Etter hvert er totalt tre helikoptre i sving med å hente ut de skadde og frakte dem i sikkerhet. Rasområdet er fortsatt farlig, og det kan komme flere skred.

Tom og Rebecca sitter svært vanskelig til, og må hentes ut med helikopter. På fjellhyllen under dem står en tredje person og holder kontakten mellom Tom og hjelpemannskapene lenger nede i skredet.

Siden Rebecca er våken, snakker og tilsynelatende ikke er hardt skadd, prioriteres redningen av andre pasienter. Men oppe på fjellhyllen blir Rebecca stadig kaldere, og kjenner stadig mer til smertene i rygg og nakke.

— Jeg husker at jeg skalv, sånne dype skjelv. Jeg var kald, og hadde nok store smerter — kanskje det var derfor jeg ikke klarte å røre på kroppen, sier Rebecca.

Under seg ser de ett av ambulansehelikoptrene ta av og frakte den første lasten med alvorlig skadde personer til sykehuset i Tromsø. De håper at det snart blir deres tur.

Vi satt der i rundt to timer, tror jeg. Det var vi som ble henta ut sist.

Rebecca Hetland

Vanskelig skadested

I det Gilbert og kollegene kommer til skredområdet, prøver de å skaffe seg et overblikk over situasjonen. Hvor mange personer er involvert? Hvor mange er savnet? Hvem er hardest skadd? Hvem må til sykehus først?

Men skadestedet er uoversiktlig og stort.

— Med 16 involverte personer er man nødt til å ta noen kjappe beslutninger og stå for dem, sier Gilbert.

— Vi fraktet først ut to som var gravd frem fra snømassene, som jeg undersøkte og antok var hardest skadd. Vi fikk en orientering om at det var to til oppe i fjellsiden, men at de satt trygt. Det var kanskje ikke helt riktig, sier han.

I etterpåklokskapens krystallklare lys skulle vi kanskje ha løftet ut Tom og Rebecca først, for å være sikre på hvordan det stod til med dem.

Mads Gilbert

I neste løft til sykehuset er det Rebeccas tur. Siden hun sitter så utsatt til, og snømassene fortsatt kan være ustabile, er det viktig å være rask slik at helikopteret ikke blåser Rebecca og Tom ned fra hyllen de sitter på. Helikopteret flyr flere runder over dem for å undersøke forholdene i bergveggen, før redningsmannskapene gjør et forsøk på å hente dem ut.

Ambulansehelikopteret har ikke vinsj (redningsheis), og krever derfor at redningsmann og pasient henger i en line under helikopteret helt til helikopteret kan lande på et trygt sted.

Redningsmann fester sele på Rebecca

I den åpne sidedøren på helikopteret sitter Mads Gilbert som «doorman» og følger med på redningsmannen Kalle Haugland i tauet under helikopteret, mens han dirigerer piloten Roger Wean. Her har redningsmannen akkurat nådd frem til Rebecca og Tom.

Foto: Mads Gilbert / Akuttmedisinsk klinikk, Universitetssykehuset Nord-Norge

Sakte, men sikkert nærmer helikopteret seg fjellveggen, før redningsmannen endelig når bakken og tar seg bort til Rebecca og Tom. Han får festet en sele på Rebecca, gir signal til Gilbert i døren som gir beskjed til piloten. Helikopteret letter forsiktig oppover, og flyr sakte bort fra fjellveggen.

Sammen med redningsmannen blir Rebecca hengene under helikopteret til de lander lenger nede i raset, på en større avsats. Hun kjenner stadig mer til smertene hun har i kroppen, og hvor kald hun er. Straks de er nede på bakken, begynner Gilbert å undersøke henne.

— Jeg var veldig glad for å se at det var Mads som var lege i helikopteret, for han kjente jeg fra før av. Det føltes trygt at det var ham. Jeg husker han tok hendene mine og varmet dem, for jeg var veldig kald, sier Rebecca.

På akuttmottaket klippet de opp dunjakken min med en stor saks. Jeg vet ikke om de helt hadde forutsett hva som kom til å skje da de klippet den opp, for det ble fjær og dun overalt i hele mottaket. He he. I lang tid etterpå hadde jeg dun som satt fast i kutt i hodet.

Rebecca Hetland

Siden Rebecca går på legestudiet i Tromsø, er hun godt kjent med Mads Gilbert — men det tar litt tid før Gilbert gjenkjenner en av sine egne studenter.

— Plutselig så jeg at det var Rebecca. Da ble jeg ganske shaky. Jeg har opplevd et par ganger hvor det har vært skadde studenter... Det blir ... det blir veldig nært. Så jeg så Rebecca og tenkte «herregud!».

Helikopteret henter ut Tom på samme måte som Rebecca, før det tar av på nytt og flyr Rebecca til akuttmottaket ved Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø.

Rebecca Hetland hentes ut - markering

Å hente ut Rebecca og Tom er vanskelig. Redningsmannskapene er redde for at den kraftige vinden fra helikopteret skal blåse dem ned fra fjellhyllen de sitter på.

Foto: Torgrim Dahl / Privat

Livet blir aldri det samme

Rebecca hadde bruddskader i rygg og nakke. Hun visste ikke da at hun hadde flere år foran seg med rehabilitering før hun kunne vende tilbake til studiet. Selv om bruddene etter hvert er leget er ikke kroppen blitt den samme, og hun har på langt nær et så aktivt liv som hun en gang hadde.

Rebecca Hetland med nakkekrage

Slik så Rebecca ut da hun kom hjem fra sykehuset — med blåmerker, nakkekrage og store smerter i rygg og nakke.

Foto: Rebecca Hetland / Privat

Det å innse og akseptere at jeg må leve med smerter og begrensninger har vært en prosess som har tatt mange år. Du kan nok kalle det en sorgprosess, sier Rebecca når NRK treffer henne — syv og et halvt år etter ulykken.

— Jeg lever hele tiden i en sånn balansegang mellom hva jeg kan klare, og når jeg må si at nok er nok. Det er noe jeg har måttet lære meg med årene, og kanskje er det noe alle må lære før eller senere uansett, sier hun.

Sammen med mannen Audun Hetland har hun likevel klart å leve et nokså aktivt liv etter ulykken.

Audun og Rebecca Hetland

Audun og Rebecca på tur i Alaska i 2013. Sammen har de klart å dra på lange turer og ekspedisjoner, til tross for Rebeccas skader.

Foto: Lars Krempig / Privat

Gjorde alt riktig — tross alt

Det kunne gått så mye verre. Ofte gjør det dessverre det. Som lege på redningshelikopter er Mads Gilbert tett på mange tragiske ulykker — og ofte ulykker som han mener kunne vært unngått.

Gilbert berømmer likevel innsatsen til de overlevende etter skredet i 2007.

— Da vi kom frem til skadestedet møtte vi personer som var i live, og som hadde gjort en fantastisk innsats med å grave fram to personer som var helt begravet i snømassene. De gjorde alt riktig da ulykken først var ute, sier han.

— Det var en dum plass å være

I årene som har gått har Rebecca mange ganger spurt seg selv hva det var som gjorde at hun kunne havne i en slik ulykke.

— Når man ser hva som skjedde er det helt opplagt i ettertid at det var en dum plass å være. Vi var i skredfarlig terreng, sier Rebecca.

Da skredet gikk hadde hun og turkameraten Tom akkurat kommet hjem fra klatring i langt varmere fjell i Alpene.

— Vi var nok ikke «påskrudd» nok til å tenke at her kunne være så mye snø. Men det er mange sånne tankefeller man kan se i ettertid, som har ført oss dit vi var, sier hun.

Selv om både hun og Tom var vant til å være i fjellet, og var enige om å snu dersom forholdene tilsa det, hadde de ikke tatt inn over seg hvor utsatt de var dersom snøen skulle løsnet på et punkt over dem.

— Det er jo helt opplagt at vi har gjort feil vurderinger når vi er på en plass hvor sånt skjer, sier hun.

Hun tar en liten pause.

— Men når man har fasiten er det veldig lett å være klok.