Slik lager vi NRKpiip

Utenfor Vardø ligger Hornøya; Norges aller østligste punkt. Om sommeren forvandles den grå, steile klippen til en grønn oase når nær 70 000 sommergjester kommer flaksende og kaklende inn til land for å hekke. I den bratte bergveggen bygger tusenvis av sjøfugl reir, legger egg og fostrer opp unger, mens de henter mat fra det fiskerike Barentshavet.

Denne sommeren har du kunnet følge sjøfuglens liv tettere enn noensinne. Ved hjelp av nitten kamera har NRK sendt live fra Hornøya siden 10. juni. Publikum har fått se både ruging og klekking på direkten, og følger man med får man oppleve både dramatiske øyeblikk, vakre historier og rørende scener.

Målet med de lange minutt for minutt-sendingene er å vise sjøfuglenes liv og utfordringer: flere av artene er utrydningstruede, og står i fare for å forsvinne helt.

NRKs prosjekt er unikt i verdenssammenheng, og har vakt interesse både nasjonalt og internasjonalt. I denne artikkelen skal vi fortelle deg litt om hvordan vi har fått det til — og du trenger hverken være teknisk ekspert eller fuglekikker for å la deg fascinere.

Bratt bakke, mye utstyr

HORNØYA, 26. april 2016: Brum, brum, bruuuuum. Kniiiirk. Skraaaap. Knaaaak.

Lyden er gjennomtrengende, men fuglene rundt oss ser ikke ut til å la seg plage av det. Beltene på «Järnhesten» går sakte, men sikkert rundt og karrer seg oppover den bratte stien mot Vardø fyr.

Jeg snur meg og ser nedover mot kaien nede ved sjøen: fortsatt står det tre fulle paller og et tjuetalls kasser som skal opp til fyret. Nær åtte tonn med teknisk utstyr skal fraktes med båt fra Vardø, ut til Hornøya, opp på kaien, og så i en liten beltevogn opp til fyret — før utstyret skal pakkes ut, settes sammen og aller helst virke om kun få dager.

Vinden er sur og kald. Selv om kalenderen viser juni, er det sjelden temperaturen i Vardø kryper over ti grader, så det er fortsatt ullundertøy og vindtett jakke som teller for oss som jobber her.

Bak vognen går tre-fire kolleger som er med opp for å laste av vognen, før vi enda en gang skal ned til sjøen for å hente mer utstyr. Hver tur opp og ned tar oss en halv time.

Over oss svever måker, alker, lomvi, krykkje, skarv og en rekke andre sjøfugler. De vet neppe at de snart skal bli kjendiser i sommerens store realityshow: fuglefjellet minutt for minutt.

Oppe på fyrstasjonen er det hektisk aktivitet. Inne på gulvet i maskinhallen, hvor nødstrømsaggregatene til fyrtårnet står, ligger teknisk leder Ivar Sundal og kobler tynne fiberkabler til rett sted i en stor fordelingsmaskin. Det er inn hit at signalene fra alle kameraene og mikrofonene kommer inn, og kobles videre til kontrollrommet i foten av selve fyrtårnet.

I kontrollrommet er det foreløpig et virvar av kabler, skjermer, kontrollpulter, datamaskiner, verktøy og annet utstyr. Etter hvert skal det herske orden i kaoset, men foreløpig er det neppe noen andre enn Ivar Sundal som vet hvordan alt skal bli til slutt — og knapt nok ham.

I et hjørne sitter Rune Endre Larsen bøyd over en datamaskin. Han har ansvaret for å få nettforbindelsen til land i Vardø til å virke — noe som viser seg å være en nokså komplisert affære. Ferdig innlagt internett finnes ikke på øyen, så vi er avhengige av egne, trådløse linker inn til Vardø. De viser seg å være nokså ustabile, og de mange radaranleggene og radiosystemene i Vardø gjør neppe saken bedre.

Å sende live 24 timer i døgnet fra en ubebodd øy i Barentshavet er ingen spøk — og med alle de tekniske utfordringene, feil og mangler vi opplever underveis i riggperioden kan det tidvis virke som en ekstremt dårlig idé.

— Lurer litt på hvorfor

— Ja, av og til lurer jeg jo litt på hvorfor jeg satte i gang alt dette her, sier prosjektleder, og mannen bak idéen, Nils Arne Sæbø.

Det er flere år siden prosjektet ble foreslått: den gang i 2012 var det et artig innfall, og det begynte nok som en idé om et langt mindre omfattende prosjekt enn det store maskineriet som nå ruller inn på Hornøya. Det har krevd mye planlegging, utallige møter, budsjettskriving og søknader for å få alle tillatelser i orden, nok mannskap til å jobbe og nok penger til å sette i gang.

Men nå er vi her. Inne i maskinhallen på fyret står Nils Arne bøyd over et slitt utebord. Med loddebolt, avbitertang, litt strips og noen tapebiter holder han på med å sette sammen en litt spesiell kamerarigg. Målet er å få satt ut de aller fleste av kameraene før fuglene begynner å legge egg, og kan bli forstyrret av riggarbeidet i fjellsiden.

Både i fjor og i forfjor var Nils Arne på befaring i området sammen med flere fugleforskere for å finne de beste kameraplasseringene. Målet har vært å finne en reirplass for hver av de mest tallrike sjøfuglene i kolonien, hvor det er sannsynlig at det faktisk slår seg ned et hekkende par.

Nettopp fordi kameraene må skrues fast i bergveggen, som skaper mye støy og uro, er det viktig å planlegge dette på forhånd.

— Men om fuglene dukker opp der vi har planlagt at de skal dukke opp, vet vi jo ikke enda, sier Nils Arne.

Men heller ikke selve kameraene er han helt sikker på: siden NRK sjelden sender live fra fuglefjell i flere uker av gangen, finnes det ikke tilpasset, utprøvd utstyr å få tak i på lageret. Da må man bygge det selv — og nettopp det er det Nils Arne holder på med.

Kameraene som brukes må oppfylle flere kriterier: de må ikke være for store, de må kunne fjernstyres og de må ha god nok bildekvalitet. Kraftig bildestabilisering er også en fordel på et sted hvor det sjelden blåser mindre enn kuling, noe som tar godt tak i kamerahusene, enda så godt festet de er.

— Vi har testet ut flere kameratyper, men til vårt bruk har vi funnet frem til noen små, halvproffe videokameraer som fungerer bra, sier Nils Arne, og klipper strømkabelen til det vesle Sonykamraet han akkurat har montert fast på en metallskinne. Inne i kamerahuset er det liten plass, og det blir derfor mange avklippede ledninger og hjemmesnekrede løsninger for å få det hele til å fungere.

Bak kameraet følger flere, mystiske bokser. Én av dem er en boks som gjør det mulig å fjernstyre kameraet fra kontrollrommet. En annen konverterer kameraets bildesignal fra en vanlig HDMI-plugg til det mer TV-vennlige SDI. Det hele blir tapet fast på en lang metallskinne, før Nils Arne sakte og forsiktig skyver skinnen inn i et hvitt hus som egentlig er bygget for overvåkningskameraer.

I albumet nedenfor kan du se enkelte av de tekniske løsningene vi har satt opp i fuglefjellet.

Monterer kamera i bratte berg

Vi kler på oss yttertøy og sikringsseler. Bergveggen kameraene er montert i er bratt og sleip. Kameraets fester er allerede montert, så nå er det «bare» å feste selve kamerahuset, en mikrofon, og strekke kablene fra kameraet og opp til fyrtårnet.

I hendene bærer jeg en pappeske med verktøy og en lang kveil med strømkabel. Foran meg går Nils Arne med hendene fulle av kamerakabel, nettverkskabel og det tunge kamerahuset. Vi går nedover en gjørmete sti, og nærmer oss ett av de store områdene med lomvier i fuglefjellet: det merkes på lyden fra tusenvis av kaklende fugler, samt lukten av fuglemøkk som etter hvert blir intens.

I det vi runder et hjørne og blir synlige for de første lomviene, retter alle fuglene seg opp, stirrer stivt på oss og blir heeeelt stille. Så begynner det, fra venstre mot høyre: et gisp går gjennom flokken: et slags spørrende og dramatisk «wh-hooooo», og alle fuglene begynner å nikke og bukke. Så begynner praten igjen, og vi har tydeligvis blitt godkjent.

Vi hekter oss fast i et tau festet til en bolt i berget. Selv om vi fortsatt kan falle, vil vi i det minste ikke falle så langt. Jeg klatrer ut på den vesle bergnabben som kameraet skal festes på, og tar i mot kamerahuset fra Nils Arne. Lomviene følger skeptisk med, men er mest opptatt av å snakke med naboen, og å hakke litt på den andre naboen, heller enn å la seg forstyrre av noen dumme mennesker med et kamera. Det er nok langt viktigere å beholde sin faste plass i bergveggen.

Heller ikke da vi borer hull i aluminiumsplaten som skal holde kameraet på plass lar fuglene seg forstyrre nevneverdig. Men hva er vel bråket fra en boremaskin blant tusenvis av sjøfugl? Knapt hørbar.

Etter at kamerahuset er montert stiller vi det inn etter beste evne. Med en liten, batteridrevet skjerm sjekker vi bildeutsnittet, og drar så med oss kablene oppover i terrenget til en stor aluminiumskasse som står et stykke ovenfor den bratte kolonien. Her kobler vi til strøm-, nettverk-, lyd- og bildekabler — og venter i spenning på beskjed fra kontrollrommet om alt virker.

— Der har vi bilde! sier Ivar Sundal over radiosambandet.

Så tester han fjernstyring og lyd, og vips — lomvikameret er ferdig montert.

I alle fall rent teoretisk. Det skal nemlig vise seg å bli svært mange turer til de ulike kameraene etter hvert, for å fikse feil som oppstår. Plutselig er bildet borte, eller så forsvinner lyden — og er det ikke lyden, så virker ikke fjernstyringen, eller så er det dugg i kamerahuset. Vi skrur opp kamerahuset, fikser, og skrur igjen — bare for å oppdage en ny feil.

Ved én anledning blir det også kortslutning i skarvens kamera, som fører til at strømmen går på hele øyen, midt i den hektiske riggperioden. Strømbruddet kan ha vært undertegnedes feil, men jeg vil helst ikke skrive så mye mer om akkurat dét.

Forfengelig skarv skaper problemer

HORNØYA, 6. juni 2016: Noen dager ut i juni kommer vi tilbake til Hornøya. Nå skal resten av kamerautstyret rigges på plass, og alt utstyret som trengs for å lage TV-sending — miksepulter, kamerakontroll og grafikkkontroll — skal på plass før sendingene begynner på TV den 12. juni.

Nær sagt overalt hvor man går i terrenget ligger det kabler —kilometervis med kabler: røde strømkabler, rosa bildekabler, grå nettverkskabler og sorte lydkabler.

Selv om de fleste kameraene virker, er det ett kamera som mangler lyd: nede hos krykkjene, hvor det som oftest er spetakkel fra morgen til kveld, er det helt stille. Nils Arne og jeg bestemmer oss for å gå ned for å undersøke, og samtidig justere litt på kamerautsnittet for å få et penere bilde.

Utstyrt med skiftenøkler, skrujern og en ny mikrofon går vi ned til krykkjekameraet. I det vi runder hjørnet til hyllen kameraene er plassert på, blir vi møtt av en illsint hvesing og raspende halslyder. En toppskarv har bygget seg reir rett under krykkjekameraet, og synes slett ikke at det passer med besøk. Vi går forsiktig nærmere, og skarven roer seg etter hvert ned, men glefser litt etter oss med nebbet i det vi kommer helt bort til kameraet den ligger under.

— Neimen, heisann! sier Nils Arne, henvendt til skarven naturligvis. Mange av sjøfuglene synes du er mindre skremmende om du snakker til dem.

— Men her kan du da ikke ha reir, vel?

Skarven er åpenbart uenig, og kommer med et siste «skvæk!» rettet mot Nils Arne, men ligger pent i ro. Brått ser vi også hvorfor det var dårlig med lyd fra krykkjekameraet.

Skarver er nemlig besatt av reirbygging og kontinuerlig oppussing, og tar alt de finner som reirmateriale, enten det er gress, metallpinner, et kamera (faktisk!), NRKs stropper eller — tydeligvis: lydkabler. Skarven ved krykkjekameraet har rett og slett dradd løs kabelen til mikrofonen, og brukt den i reiret sitt.

Hvordan den har klart det skjønner vi ikke helt, siden lydkablenes kontakter har lås på seg, og må være vanskelige å få løs når man bare har et nebb å hjelpe seg med!

Live på nett, live på TV

Kontrollrommet i fyret begynner etter hvert å se ut som et ordentlig kontrollrom — selv om vi kanskje ikke har så mange kontrollrom på fyrstasjoner å sammenligne med. Her er TV-skjermer, bildemiksepult, lydmikser, en hel haug med datamaskiner og enda flere kabler.

Én plass er dedikert til fjernstyring av alle kameraene: mange av kameraene kan beveges opp og ned og sideveis fra kontrollrommet, slik at det eneste som trengs å gjøres ute blant fuglene er å vaske linsene innimellom.

Oppe i selve tårnet har det kommet opp enda flere antenner som peker inn mot land. Det er kommunikasjons- og linkutstyr som sender bilde og lyd fra TV-sendingene som produseres på Hornøya inn til en satellittbil som står på land. Herfra sendes signalet til en satellitt over ekvator, og ned igjen til NRKs kontrollrom på Marienlyst.

Halvannen uke igjen

Fortsatt er det halvannen uke igjen av prosjektet, før utstyret i midten av juli skal pakkes ned, og «Järnhesten» nok en gang skal brumme, knirke og knake under vekten av tonnevis med TV-utstyr nedover bakkene fra Vardø fyr.