Østersluringen

– Her importerer vi ti tusen til Norge hver eneste uke, og så skal ikke vi bruke den vi har på våre egne strender? Den som har kommet gratis til oss?

Trond Sveen spør tydelig oppgitt mens han setter kniven inn mellom skjellene på østersen. Og vrir. Knekk! Saltvann pipler ut mens han åpner det sylskarpe skjellet, og lirker løs østersmuskelen.

Rått og vått tar Trond skjellet til munnen og vipper hodet bakover.

– Dette var en meget god stillehavsøsters, mumler han etter hvert, og legger det tomme skjellet fra seg på disken.

Også luften er rå på kaien ved det nedlagte fiskeslakteriet i Mølstrevåg, et par mil nord for Haugesund. Likevel varmer sola såpass at frosten drypper fra bølgeblikktaket. Stabler med utstyr står klare til å sanke av havets skattkiste. Det er det Trond kaller den. Skattkiste. Familiebedriften Sunnhordland Havbruk høster blåskjell og kråkeboller, flatøsters og kamskjell som de selger til restauranter. I tillegg til stillehavsøsters. Akkurat nå ligger det rundt fem tusen av dette østersslaget på rens i en krok med kar innenfor døren. Dette er Norges eneste godkjente renseanlegg for stillehavsøsters.

Siste stopp før restauranttallerkenen.

Trond stikker hånden ned i det kalde vannet og tar opp én av hver. En flatøsters og en stillehavsøsters. Den ene hører hjemme langs kysten vår, den andre er en nykommer som blir kjeppjaget av miljømyndighetene.

Trond Sveen ser litt annerledes på den, der han står i arbeidsforkledet og blå plasthansker:

– Stillehavsøsters gir oss enorme muligheter. Hva med å begynne å se på den som en ressurs?

Selv har han tatt med seg familien til helt spesielle bukter i Vestfold, der de har duppet rundt i vannskorpen som et maritimt slektsstevne og høstet av det de mener er en verdifull delikatesse som får ufortjent mye pes.

Nå begynner det endelig å løsne skikkelig.

Sjokkfunnet

I løpet av de ni siste årene har stillehavsøstersen rukket å skape dårlig stemning langs strender på Øst- og Sørlandet. Sylskarpe skjell står klare med knivseggene, klare til å skjære myke barneføtter på stranden. Den vil bo akkurat der vi mennesker elsker å bade, på de varmeste langgrunne strendene i de luneste vikene. Og skulle sommeren være så fin og varm som vi ønsker oss, formerer den seg fullstendig hemningsløst.

Torjan Bodvin ved Havforskningsinstituttet i Flødevigen i Arendal, forklarer at de små larvene ikke trenger mer enn ett år før de er kjønnsmodne skjell som kan legge over 100 millioner egg. Kanskje enda flere. Kanskje 200 millioner egg.

– Evnen til å formere seg er nesten uten grenser, forklarer Bodvin.

Han glemmer ikke sensommerdagen i 2008 da han var ute og leitet etter norsk flatøsters på Tjøme. Med småbåt gikk forskerne inn i noen av de mest beskyttede buktene. Plutselig fikk han øye på dem.

– Jeg så den med en gang. Den gror så grunt at den nesten var på land. Jeg skjønte med en gang hva det var, forteller han.

Den dagen fant Bodvin og kollegene rundt 500 stillehavsøsters på samme sted. Den første bestanden i Norge noensinne. Medier som kom for å rapportere om funnet ble pålagt å holde hemmelig hvor de var. Folk skulle ikke komme og plyndre stillehavsøsters.

– Det var faglig kjempeinteressant å finne bestanden. Vi tenkte jo ikke da at det var en økologisk katastrofe for Skagerrak-kysten, sier Torjan Bodvin.

Den dødelige vinteren

Men hvordan har stillehavsøstersen kommet til Tjøme i Vestfold? Hvordan har den tatt reisen fra Japan og Stillehavet? For å finne svaret må vi tilbake til en usedvanlig kald vinter i Nederland i overgangen mellom 1962 og 1963.

Østersoppdrett var en stor næring, og arbeiderne var livredde for å miste jobbene sine. Redde for at skraping av østers, hele inntektsgrunnlaget, skulle gå tapt. Østersen de produserte døde i hopetall på grunn av kulden. Selv med over hundre års erfaring med slik oppdrett, hadde de aldri opplevd lignende.

Da bestemte de seg for å prøve noe nytt. De hadde hørt rykter om at amerikanerne for lengst hadde startet oppdrett av en ny østers fra Asia. En østerstype fra Japan som viste seg å vokse mye raskere enn den de selv kjempet med å få til. Enda et pluss. Hvis det gikk.

Bitte små yngel av stillehavsøsters ble i 1965 hentet fra British Columbia, Canada, øst for Beringstredet helt nord i Stillehavet. Det tok ikke lang tid før humøret blant oppdretterne steg.

Se hvor raskt den vokser!

Se hvor raskt det blir mange!

Dette er business!

Det viste seg at den nye asiaten var en krigsmaskin. En invaderende art som omformet miljøet i sjøen til egen fordel. Elleve år etter at Nederland startet importen, ble det for første gang observert ville bestander av arten utenfor landets kyst. Fra da av var arten ustoppelig. Utviklingen var eksplosiv langs hele nederlandskysten, og i 2016 utgjorde den importerte arten 98 prosent av all fanget østers i landet. Den nye tok fullstendig over for den gamle, naturlige og opprinnelige europeiske flatøstersen.

– Som en tsunami langs kysten

Fra Nederland har stillehavsøsters kommet seg til Tyskland, videre opp langs i Danmark, over til Sverige, og til Norge. Hver eneste av de 100 millioner eggene én østers slipper ut, kan leve drivende rundt i sjøen et par-tre uker på sin ferd med havstrømmene. Det betyr at den kan vandre langt.

Skulle bare én prosent av eggene bli befruktet er det likevel uendelig mange.

Nå er stillehavsøsters i Norge, fra svenskegrensen til Sørlandet. Etablert seg, kommet for å bli. De siste årene har flere strender på Sørlandet hatt en tidobling i antall stillehavsøsters fra en sommer til den neste. Ekspertene fra Havforskningsinstituttet, Nofima (Matforskningsinstituttet) og NIFES (Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning), mente i fjor at det befant seg flere hundre millioner av slaget langs kysten. I tonn ble det grovt regnet i 2015 en mengde på 10-15.000 tonn. Men nyere analyser viste at det i 2016 minimum var en bestand på det dobbelte av dette i Norge.

Forventningene videre er en ytterligere tidobling av bestanden i løpet av få år.

Stein Mortensen ved Havforskningsinstituttet i Bergen har fulgt stillehavsøstersens vandring fra den kom til Norge. Nå leder han det nordiske samarbeidet om den fremmede arten. Samarbeidet resulterer i disse dager i sin første felles rapport om antallet stillehavsøsters i Vestfold. Og tallene viser det forskerne har trodd, at det er grunnlag for kommersiell høsting av arten.

Mortensen mener fortellingen om spredningen av østersen er ganske enkel.

– Stillehavsøsters gyter, sprer seg med vannstrømmene og fester seg et sted, forklarer han.

– Kan stillehavsøsters etablere seg i store antall også nordover vestlandskysten?

– Ja, det kan den. Det er ingenting i veien for det. En god sommer, og lange perioder med varmt vann så er det mulig, mener Mortensen.

Havforskerne innrømmer at de har dårlige data fra Vestlandet. Men at den finnes i vest også, er Mortensens kollega i Arendal skråsikker på.

– Jeg vil beskrive spredningen av stillehavsøsters nesten som en tsunami på kysten. Jeg tror den finnes på hele Vestlandet. Jeg vil bli veldig forundret om vi ikke finner enkeltskjell også oppover til Nordlandskysten, sier Torjan Bodvin.

Kan den brukes?

Der stillehavsøstersen finner seg til rette kan larvene feste seg på hva det måtte være. Blåskjell, stein, andre skjell eller sin egen art. I 2016 ble den funnet i store mengder på svaberg.

Skrekkbildene fra tyske strender viser hvordan stranden blir ubrukelige etter at stillehavsøstersen har etablert seg. Store områder både i Tyskland og Nederland er blitt stengt for friluftsliv. I Sverige er det på flere strender innført pålegg om badesko.

Kan vi risikere de samme tilstandene langs norskekysten?

– På den ene siden har du miljødirektoratet og naturvernere som har fokus på at den er en fremmed art, svartelistet og uønsket, og må om mulig utryddes i våre farvann. På den annen side har man situasjonen der denne østersen produseres i stort antall rundt omkring i verden. Kan ikke vi også bruke den? spør Mortensen.

Andre land tjener altså store penger på dette gourmetmåltidet som sprer seg og vokser uten kostnad langs norskekysten. På verdensbasis er østersindustrien over dobbelt så stor som laks.

– Vi mener ja, vi må prøve å begrense utbredelsen, men vi må samtidig utnytte den. Det er tull å kompostere disse mengdene, sier Mortensen.

Han mener det finnes flere marked for stillehavsøsters. Foruten restauranter kan skjell bli brukt som jordforbedring, og proteinene i østersen kan bli dyrefor eller fiskefor.

– Vi mener at vi må utnytte denne ressursen, fortsetter han.

Torjan Bodvin mener arten er nødt til å bli industri dersom Norge skal klare å ha en viss kontroll, og klare å begrense spredningen-

– Hvis noen kan tjene penger på dette er det det beste virkemiddelet vi har for å holde bestanden nede. Idealisme holder ikke, mener Bodvin, som venter på at en av de virkelig store selskapene innen eksport av laks skal fatte interesse for stillehavsøsters, og gå for en erobring av noe av verdensmarkedet.

– Noen få mindre aktører er positivt det, men det er ikke nok til å forvalte denne arten, mener han.

Forskerne mener minimum 25 prosent av bestanden må høstes hvert år for å kunne begrense utviklingen av en art med så stor spredningsevne.

Det klarer ikke Trond Sveen alene.

Barna ba om forskudd på arv

Tilbake i Sveio, helt sør i Hordaland, der Sveen driver Norges eneste godkjente renseanlegg for stillehavsøsters. Tilsynelatende malplassert når man tenker på at råvarene bugner på den andre siden av landet. Det hindrer ikke Trond. Han prøver seriøst å overta noe av markedet i Norge, all mengden som faktisk blir importert til tross for at vi har den samme delikatessen i fjæresteinene. Sveen er den som har kommet lengst i landet, men anlegget hans må betraktes som knøttlite.

– Det var en reportasje i Sandefjords Blad der jeg ble intervjuet og sitert på at stillehavsøsters kunne bli milliardindustri. Det var positivt det, helt til barna mine ringte og ville ha forskudd på arv, forteller han og begynner å le. En slik pengemaskin tror han ikke lenger stillehavsøsters blir.

– Ikke over natten. Til det har vi ikke regelverk som passer, sier han, før han frustrert fortsetter:

– Når Mattilsynet sier du ikke skal spise den, og fylkesmannen, statens mann, graver den ned, er det ikke enkelt å få folk til å forstå at man kan gjøre butikk på dette, sier Sveen.

Gravde ned seks tonn østers

Det var det som skjedde i september 2016. Da ble lag og organisasjoner invitert til plukking av stillehavsøsters på 14 ulike steder i skjærgården ved Tvedestrand, Arendal og Grimstad.

150 frivillige la ned rundt 1200 dugnadstimer, plukket seks tonn stillehavsøsters og ble belønnet med 300 000 kroner.

Trond Sveen tenker på all den deilige maten som gikk rett i komposten.

– Det er absurd å ta på land noe spisende bare for å kaste det, mener Sveen.

Det nærmer seg to år siden han solgte de første stillehavsøstersene som han og sønnen hadde plukket selv. Nå etter to år opplever han endelig at det begynner å løsne. De siste ukene har han fått så gode signaler at han garanterer at stillehavsøsters blir å finne i butikkene til en av Norges store dagligvarekjeder om ikke lenge.

– Det er rett rundt hjørnet nå, sier han.

Fra før leverer han stillehavsøsters til en av de norske restaurantene med stjerner i Michelin-guiden. Fremover vil han også forsøke seg på enda en dagligvarekjede i tillegg til cruiserederier.

– Jeg har aldri vært så nære å få til en industri av dette. Det er en voldsom interesse fra restaurantbransjen, og når vi ser at vi kan levere til de ypperste av de ypperste restaurantene, da står jeg på videre. Da må vi ha gjort noe riktig, sier Trond Sveen.

Kilder:

• ​Artsdatabanken
• Miljødirektoratet
• Havforskningsinstituttet