Naturens lekegrind

I det vesle fiskeværet Kabelvåg i Lofoten bygger Inge hus. Det som for oss andre ser ut som en grå, vanlig grunnmur, skal snart bli resultatet av mange års arbeid, ønsker og drømmer for Inge. Sammen med konen Tanya og datteren Canay på snart to år skal han snart flytte inn i et hjem selvforsynt med strøm og varme — midt i et område som for Inge er en eneste stor lekegrind av vakker natur.

Men å bo i Lofoten har ikke vært en selvfølge for 28-åringen fra Hurum.

Bare en drøm

Kanskje drømmer du om et liv på landet? Langt borte fra storbyens mas og jag? I så fall er du ikke alene. «Småbruk» er det mest brukte søkeordet på finn.no sine eiendomssider — men innerst inne vet kanskje de fleste av oss at vi ikke bare kan flytte på oss. Drømmen om landsbygden, friheten og naturen synes nok uoppnåelig for mange. Men er den egentlig det?

I motsetning til de fleste av oss flyttet Inge Wegge aldri til storbyen, begynte aldri i en 9-4-jobb, og later til å ha nesten uforskammet mye tid til å drive med lek, aktiviteter og ekspedisjoner til steder og tider vi andre bare kan drømme om.

Sammen med sine søsken har han vært på mange eventyr, blant annet i vill og vakker natur i Norge og på eksotiske Bjørnøya. Søsknene surfer i høye brenninger utenfor Nordlanskysten, klatrer i stupbratte bergvegger i Lofoten og står på ski ned bratte fjell på Bjørnøya — tilsynelatende uten en eneste bekymring for neste strømregning, dugnaden i borettslaget neste helg eller om bilen passerer EU-kontrollen til våren.

At de samtidig påstår at de lever gratis av mat andre kaster, bruker klær andre har gitt opp for lengst og surfer på miljøvennlige surfebrett virker utrolig: dette går jo ikke an? Det kan jo ikke være så enkelt?

Joda, det går an, forsikrer Inge. Nå bor han i Kabelvåg, har stiftet familie og bygger hus. Miljøvennlig, naturligvis.

— Trenger litt action

For Inge og søsknene handler ikke naturen bare om vakre solnedganger, bål om kvelden og koselige fisketurer. Det handler også om det å gjøre noe ute i naturen. Å ligge på en strand og sole seg blir rett og slett litt for kjedelig.

Søsknene vokste opp på Hurum og i Tønsberg, og naturen var aldri langt unna. For penger han fikk til konfirmasjonen kjøpte Wegge et videokamera, og begynte å filme alle aktivitetene han drev med utendørs, og filmskaperkarrieren begynte tidlig: I 2001 gav han ut Tønsbergs første skatefilm — på VHS.

17 år gammel flyttet Inge hjemmefra. Men der noen flytter på hybel i nærmeste storby, dro Wegge til Voss for å gå på folkehøyskole. Deretter reiste han til Australia hvor han gikk 2. året på videregående før han atter vendte hjem igjen til Norge.

Wegge fortsatte hele tiden å filme, og drømmen var lenge å få bli med på produksjoner av vanlige spillefilmer, action og lignende. Men det var før han oppdaget Lofoten.

Falt for Lofoten

— Etter at jeg kom til Lofoten i 2006 har jeg egentlig ikke sett meg tilbake, forteller Inge.

I 2006 begynte Inge i siviltjeneste ved Nordland kunst- og filmfagskole i Kabelvåg. I den gamle bilen han eide, pakket alt han skulle ha med seg og kjørte nordover.

— Da jeg kom frem brøt bilen sammen. Det var kanskje et tegn — her skulle jeg bli! sier han.

Der Gustav Peter Blom i 1827 skrev at "Lofoten er saa blottet for Natur-Skjønhed som vel muligt", er Wegge langt mer entusiastisk.

— Lofoten er fantastsik! Jeg søkte meg hit i siviltjenesten fordi jeg hadde så lyst til å jobbe med film og surfe. Det har jeg fått til.

Inge sier selv at han aldri kan bli lei. Her er fjell å klatre i, bølger å surfe på, bakker å stå på snowboard i og topper å fly paraglider fra.

— Og så er det skikkelige årstider! Det er så store kontraster at man nærmest blir målløs hver dag. Når det først er vinter, så er det skikkelig mørkt og snø. Og om sommeren blir det skikkelig sommer.

Inge tenker seg om.

— Eller: det hender, i alle fall!

Måtte velge

Etter å ha jobbet i Lofoten i ett år, flyttet Wegge til Trondheim, og siden til Bergen — men ingen av delene føltes helt som hjemme.

I stedet for å flytte etter jobben og karrieremulighetene, som så mange av oss gjør, flyttet Inge til stedet han helst hadde lyst til å bo: Lofoten. Jobb, bolig, penger og andre praktiske ting fikk heller ordne seg etter hvert. Og han er vant til å nøye seg med lite, og gjerne av det vi andre kaster fra oss.

— Jeg har levd veldig mye uten å kjøpe mat. Det er utrolig morsomt å finne som er utgått på dato og få det gratis. Jeg «redder» mye mat som andre regner som søppel, sier han.

Til både Bjørnøya-ekspedisjonen og «Nord for sola» var matbudsjettet minimalt. Slik er det også fremdeles.

Skapte sin egen jobb

Å redusere mat- og utstyrsbudsjettet har gjort det lettere å bosette seg på et sted hvor det kan være langt mellom arbeidsplassene. Ikke at dét har stoppet Wegge: han har rett og slett skapt sin egen jobb.

Med hjemmebase i Kabelvåg driver Wegge nå som frilansfotograf og filmskaper. Han jobber med egne prosjekter, men reiser også bort for å jobbe som fotograf på andre produksjoner — så som 71 grader nord og Oppdrag Nord-Norge. I tillegg skal han jobbe på den nye realityserien Skårungen for NRK — som foregår i Lofoten.

Etter at Inge og Jørn Ranum laget filmen «Nord for sola» i 2011, ble Inge virkelig interessert i dokumentar- og naturfilmsjangeren.

— Jeg blir nok aldri noen naturfotograf som sitter i ro i kamuflasjetelt i flere uker og venter på at gaupen skal dukke opp, men jeg ønsker å vise frem hvor kjekt man kan ha det i naturen, sier han.

Men hvordan er det egentlig å flytte langt bort fra familie og venner, og etablere seg på et helt nytt sted?

— Jeg er veldig glad i familien min, men jeg trenger ikke være med dem hele tiden. I tillegg bor jo broren min Markus her i Kabelvåg nå.

Wegge tar en liten pause, før han fortsetter:

— Jeg klarer to dager i Oslo, så blir jeg dårlig. Jeg savner naturen, synes det for mye stress og alt for mye folk ... Folk spør ofte hva jeg gjør på her i ødemarken i Lofoten: Selv lurer jeg veldig på hva det egentlig er å gjøre på i Oslo eller andre store byer, sier Wegge.

Selv om noen av kommunene i Lofoten opplever vekst folketallet, er det på landsbasis svært få som gjør som Inge. På 140 år har befolkningsmønsteret blitt snudd fullstendig på hodet: I 2014 bodde 80 % av oss i en by eller et tettsted. I 1875 bodde 74 % av oss på landet.

Bygger gjenbrukshus

Sammen med konen Tanya har Wegge nå en datter på 2 år. Han innrømmer at familielivet gjør det litt mer komplisert å leve opp til sine egne drømmer og prinsipper, siden tiden ikke alltid strekker til.

— Vi har vært veldig inspirert av noe som heter Earthship, som er energivennlige og bærekraftige hus bygget av lokale materialer. Men etter at vi fikk barn har nok standarden blitt mer og mer tilnærmet dagens bygningskrav i TEK10, sier Inge og ler litt.

Men et helt standard hus blir det nok ikke. Strøm fra strømnettet vil han ikke ha, og målet er å hente mest mulig energi og varme fra omgivelsene — i Lofoten, nord for polarsirkelen.

På tomten Inge har ryddet for skog og kratt står det nå en solid grunnmur i betong, og på en knaus like bortenfor er det reist en mast. Øverst i toppen snurrer en nymontert vindturbin rundt — den skal skaffe strøm når solen er borte.

Foreløpig er det bare snakk om en testturbin på rundt 400 Watt. Planen er å montere en turbin på 3000 Watt før familien skal flytte inn.

Også på materialsiden satser Wegge på gjenbruk. En del av vinduene har han fått fra andre, og interiøret skal også bli mest mulig gjenbruk.

— Vi prøver å bygge et solid, tørt og varmt skall, hvor vi kan putte inn det vi vil, sier Wegge.

Foran huset skal familien bygge vinterhage, hvor de kan dyrke litt av det de trenger av urter og grønnsaker.

– Alle kan gjøre litt

Inge har en litt annen tilnærming til livet enn de fleste av oss. Det er svært få som bruker klær andre vil kaste, kjører bil som går på brukt frityrolje og bygger hytter av ting som flyter i land på nærmeste strand. Både gjenbruk og miljøvennlighet er jo gode tanker og ideer — men samtidig virker det lite fristende å jakte på mat i andres søppel.

For Inge handler det om holdninger.

— Så klart virker det rart å lete etter mat i søppelspann, men samtidig er det jo feil at fullt brukbar mat blir kastet, sier han.

— Jeg gjør bare det som føles naturlig. For meg ville det vært slitsomt og vondt å forurense mye og lage mye søppel. Vi må lære oss hva som er rett og galt, og handle deretter, sier han.

Å bo i Lofoten er i utgangspunktet ikke noe miljøvennlig valg. Men selv om Wegge har bygget om bilen til å gå på brukt frityrolje fra gatekjøkkenet i Kabelvåg, blir det mye reising til stedene han jobber. Og jobbing, det blir det enda mer av etter å ha stiftet familie.

— Det å få barn har selvsagt gjort at det har blitt mer familieliv og at alt har blitt mer seriøst. Det blir lek på en helt annen måte, ler han.

Han forteller om utfordringer enhver far og mor vil kjenne seg igjen i: å ha nok tid til å være sammen med dem man er glad i, men samtidig kunne jobbe og tjene penger.

— Det holder ikke å tjene penger bare fordi det er gøy lenger. Nå må man også tjene penger fordi man må, sier han.

Likevel er han fast bestemt på at det er i Lofoten han vil bli, og at familielivets utfordringer fint kan kombineres med å leve mest mulig miljøvennlig og sparsomt.

— Hvis man har som mål å redde verden, så er det lett å gi opp. Men hvis alle prøver å gjøre littegrann, så er det mye lettere. Da er man kommet et lite stykke, sier Inge.