Et jervekull for mye

Det er et av de mest kontroversielle oppdragene i norsk naturforvaltning.

Det kalles hiuttak og kun ansatte i Statens naturoppsyn får lov til å utføre jobben.

Et hi på feil sted

Ved en parkeringsplass i Femundsmarka står fire menn og pakker utstyr på sleder og snøskutere. Spader, spett, garn, våpen og mat. De skal ut på et oppdrag som ingen av dem liker.

Men et samlet Storting har bestemt at vi bare skal ha 39 jervekull i Norge hvert år. De siste ti årene har det alltid vært flere.

En god del av dem som er for mange og på feil sted, må bøte med livet.

I 2015 ble det funnet og dokumentert 65 jervekull i Norge. Med 17 av disse kullene skjedde det som du nå skal få lese om: Hiet der jerven og valpene holder til skal graves opp, og mor og valper avlives.

Hiuttak er forvaltningens siste løsning når det er flere jervekull enn det antallet politikerne har bestemt at det skal være.

Ingen av politikerne ønsker at vi skal gjøre det, men alle mener likevel at det er nødvendig å avlive valper om fremdeles ligger i hiet og er avhengige av moren. Valper som enda ikke har fått tenner.

Fredet og truet

Hiet Lars Gangås og kollegene skal inn til i dag, er ett av de hiene som er for mange og som er på et sted der jerven ikke skal yngle. I området er det tamrein og reineierne har mistet dyr til jerven som har slått seg til her. Når våren kommer er det her kalvene blir født og de nyfødte kalvene er et lett bytte.

Jerven er det største mårdyret vi har i Norge, og ble fredet i 1973. Den er i grunnen en liten tass, i underkant av en meter lang og kan veie mellom 8 og 18 kilo.

Men selv om den er liten, kan den gå langt og holder til på store områder.

Hunner med unger bruker de minste leveområdene, som er fra 40 til 140 kvadratkilometer store. Unge og gamle dyr kan streife over områder på flere tusen kvadratkilometer. En jerv som ble registrert i Tana i 2013, gikk helt til Sogn i løpet av de neste to årene, og ble avlivet der i 2015.

Omtrent 340 jerv holder til i Norge. Det er mer enn 25 % av den europeiske bestanden. Norge har derfor et internasjonalt ansvar for å sikre arten.

Den regnes som sterkt truet på Norges rødliste.

Men jerven tar liv den helst ikke skulle tatt — i alle fall ikke om den selv vil være i fred og i live. Balansen mellom å ta vare på en truet art og å ha en politikk som sikrer saue- og tamreindrift i utmark, er vanskelig.

Jerven kan ta flere dyr i samme flokk, særlig om høsten. Den er en samler og lagrer gjerne mat for å sikre seg for vinteren. I de verste tilfellene opplever bønder og reineiere å miste en stor del av flokken sin til ett enkelt rovdyr. Av de rovdyrtapene der det ble utbetalt erstatning til dyreeierne, ble det i 2014 antatt at jerven står bak 36 prosent av tapene av sau og lam, totalt 8691, de fleste av dem lam. Når det gjelder tap av rein og reinkalver, er andelen som skyldes jerv litt lavere.

Det lille dyret spiser det meste. De kraftige kjevene kan bite seg gjennom både frossent kjøtt og bein, og den kan ta dyr som er mye større enn seg selv.

Den kan grave ned et kadaver og finne igjen nøyaktig posisjon lenge etterpå.

Det er nyttig for et dyr som skal overleve harde vintre med få byttedyr, men hardt for de bøndene som opplever at det er i deres flokk jerven har hentet vinterens mat.

Bryter prinsipper

Litt mer enn to mil unna parkeringsplassen i Femundsmarka, ligger hullet som Lars og de andre fra Statens naturoppsyn mener fører inn til leiet der jervetispa ligger med ungene sine.

Lars stikker hodet inn i hullet. Det lukter i alle fall jerv her.

Da er det bare å grave. De aner ikke hvor lang tid det kommer til å ta, det kan fort bli graving hele dagen og kanskje dagen etter også. Jerven kan ha laget mange og lange ganger ned til hiet.

Jerven kan ta med seg ungene og flytte dem flere ganger før de er store nok til å leve ute på egenhånd. Når valpene er omtrent seks måneder, klarer de seg selv. Men foreløpig lever de av melk og har enda ikke fått tenner.

Jerven er det eneste dyret vi forvalter ved å avlive mor og nyfødte valper. I følge vanlige jaktprisipper skal dyr fredes i tiden de får unger.

Men de vanlige prinsippene gjelder ikke statlige fellingsoppdrag.

Selv regjeringen mener hiuttak er på grensen av det som er etisk forsvarlig, men mener det likevel er et nødvendig onde.

Selv om man forsøker å regulere jerven ved både lisensjakt og andre ekstraordinære uttak, har man ikke nådd målene uten å også gjøre hiuttak.

– Jeg forstår at alle reagerer. Det å avlive valper er ikke et pent syn. Det er ikke noe vi ønsker, ikke noe jegerne selv ønsker. Det skyldes at ordinær jakt ikke har vært effektiv nok, sier Lars Andreas Lunde, statssekretær i klima- og miljødepartementet.

• Les også: –Dette må vi slutt med!

Jervetispa løper ut

Nede i snøen går det ganger i flere retninger. Graverne får hjelp av en liten hund som er spesialtrent til å lukte jerven. Lars gjør klar pistolen i tilfelle de snart finner mor og valper liggende der nede.

Plutselig ser de at jervemor har gravd seg ut en gang de hadde sperret med snø. De kan ikke avlive moren før de har full kontroll på ungene. De skal ikke risikere at ungene lider og sulter i hjel.

– Vi har visse etiske retningslinjer, selv for denne jobben her, forklarer Lars.

Alle fire blir stresset, hva skal de gjøre nå?

Men så er hun der. Ikke mer enn 20-30 meter unna. Jerven sirkler rundt dem, og de graver enda fortere. Enten må de finne ungene raskt, eller så må de forlate stedet og se om mora vender tilbake, og prøve igjen senere.

Lars og de andre har allerede gravd i flere timer, og tror de vet hvor ungene er.

Vanligvis er jerven sky og ville aldri vært så nær mennesker om det ikke var for at hun ville beskytte valpene. Men denne jervetispa løper ikke vekk, instinktivt holder hun seg i nærheten, leter etter en vei inn igjen til valpene.

– Det er ikke vanlig, men det har skjedd før. Da ser du litt hvorfor jeg ikke liker det noe særlig. Det er jo snakk om barna hennes. Hun er jo beskyttende, forklarer Lars.

Det vanskelige tallet

De siste ti årene har Statens naturoppsyn utført 107 hiuttak.

– I Norge skal vi ha 39 årlige ynglinger av jerv, vi skal ikke ha 40 eller 38, og det betyr at får vi flere enn 39 så vil det bli fremmet krav om at vi skal så nærme målet som mulig og da må vi ta ut noen hi, forklarer Lars.

Det er Miljødirektoratet som fatter vedtakene, og Statens naturoppsyn som får disse jobbene som ingen liker og ingen ønsker.

– Det er etisk problematisk, men departementet jobber med å gjøre den ordinære jakten mer effektiv. Men inntil den er det må vi gjøre dette for å nå målene, forteller statssekretær Lars Andreas Lunde.

I år kan de som skal jakte jerv i større grad få bruke snøscooter, legge ut åte, bruke kunstig lys og båser til å fange jerven, i håp om at det skal bli færre hiuttak og færre jerv som Statens naturoppsyn skal avlive — og i håp om at det skal bli lettere å nå det fastsatte tallet på 39 ynglinger.

Også disse endringene er kontroversielle, men ikke like omstridte som hiuttak.

Slutten på et kort liv

I Femundsmarka har de funnet leiet der valpene ligger. To meter under snøen ligger de tre små sammenkrøllet. Nå skyter de jervemoren. De vet at de får tak i ungene.

Tre små valper skal se dagens lys for første gang. Og de skal snart bli et tall i statistikken. De er snart et gjennomført hiuttak.

Én etter én blir valpene tatt i nakkeskinnet og løftet ut.

De kan ikke bite fra seg. Valpene klynker og strekker ut potene. Lars tar imot, og gjør slutt på det korte livet.

– Jeg jakter på alt mulig jeg, men dette gir meg ingen jaktlig glede, det gir meg ingen glede i det hele tatt. Det er rett og slett en jobb.