Roy Orbison

Av Leif Gjerstad

Roy Kelton Orbison ble født i Vernon, Texas 23. april 1936, men startet sin musikkarriere i den lille oljebyen Wink (også i Texas), dit familien flyttet da han var ti år gammel. Allerede som 13-åring startet han sitt første band “The Wink Westerners”, hvor han hadde rollen både som vokalist, gitarist og låtskriver.

Et noe nyere bilde av Roy Orbison. Foto: Royorbison.com.

Bandet markerte seg raskt i lokalmiljøet med sin country & western-musikk, og fikk tidlig på 1950-tallet et ukentlig engasjement hos radiostasjonen KERB. Det førte igjen til at Wink Westerners i 1955 fikk et eget ukentlig show på den texanske tv-stasjonen KMID. Her både spilte de selv og hadde gjester, og en av disse var den nye, lovende artisten Johnny Cash. Sistnevnte anbefalte Roy Orbison å søke kontakt med Sam Phillips og Sun Records i Memphis

Til Memphis og Nasvhille

Roy Orbison fulgte rådet, la om musikkstilen, omdøpte bandet til The Teen Kings og forlot college i mars 1956, for å prøve lykken i Memphis. Her havnet han (sammen med Jerry Lee Lewis, Carl Perkins, Johnny Cash og Elvis Presley) i stallen til Phillips, og debuterte sammen med Teen Kings samme sommer med singelen "Ooby Dooby".

Roy Orbison sammen med kona Barbara og sønnen Wesley. Foto: Royorbison.com.

Den ble en mindre hit, men mens hans Sun-kolleger ble store klarte ikke The Teen Kings å følge opp, og Orbison og gruppa skilte lag i 1958.

Orbison dro videre til Nashville, hvor han fikk jobb som låtskriver, samtidig som han gjorde et forsøk som soloartist. Etter et kort og mislykket mellomspill hos RCA, fikk han i 1959 kontrakt med Monument Records, og det var hos dette plateselskapet han i 1960 fikk sitt store gjennombrudd med singelen "Only The Lonely". Den nådde andreplass i USA og førsteplass i Storbrittania, mens oppfølgeren "Running Scared" ble hans første listetopp i hjemlandet.

På toppen

Disse hitsene innledet noen hektiske år, med Roy Orbison som en av de aller mest populære artistene i første halvdel av 1960-årene.

Nøkkelen til hans suksess var en egen sound, hvor han paret sin operaliknende falsettstemme med store, orkestrerte arrangement. Resultatet ble mange storslåtte ballader på grensen til det melodramatiske, men uten å tippe over i det sentimentale.

Og Orbison ble en gjenganger i toppen av hitlistene med sanger som "Crying", "Dream Baby", "In Dreams", "It’s Over" og ikke minst den raskere uptempolåten "Oh Pretty Woman". Sistnevnte satte i 1964 ny amerikansk salgsrekord i løpet av sine første ti dager, og har med tiden passert et salg på over syv millioner internasjonalt.

Med Beatles og Stones

Suksessen i Europa førte også til en turné i 1963, med Beatles som support. De ble gode venner, og Orbison skal visstnok ha blitt så pass imponert at han oppmuntret The Beatles til å søke lykken i USA – et land som så langt hadde ignorert rockartister fra Europa.

I 1965 turnerte Orbison for øvrig også med Rolling Stones i Australia, men denne gang var det Orbison som hadde supportrollen. Den gjennomførte han imidlertid så godt, at Rolling Stones etter sigende prøvde å få ham fjernet fra turneen, fordi det ble for tøft å gå på etter Orbison.

Nedtur og tragedier

Samtidig som kurven til vennene i Beatles pekte bratt oppover, gikk det tyngre for Roy Orbison i andre halvpart av 60-årene. Han skiftet plateselskap i 1966, og hadde i 1967 hovedrollen i filmen "The Fastest Guitar Alive". Men filmen floppet, og hitsene uteble – det siste trolig en kombinasjon av at Orbison musikalsk gjentok seg og at publikumssmaken samtidig hadde endret seg radikalt.

For Roy Orbison var dette imidlertid langt lettere å leve med, enn de personlige tragediene han ble utsatt for i samme periode. I 1966 omkom hans kone Claudette i en motorsykkelulykke, og to år seinere brant hans hjem i Hendersonville (utenfor Nashville) ned, mens han var på turné i England. Brannen krevde livet til hans to sønner Anthony og Roy Jr, mens Orbisons foreldre klarte å redde yngstegutten Wesley (3) ut av det brennende huset.

Anonymt 70-tall

Orbison døyvet sorgen ved intensiv turnering, og kunne utover 1970-tallet glede seg over et trofast publikum selv om platesuksessen var heller begrenset.

Slik forble det (til tross for midlertidlig økt oppmerksomhet og en 1981-Grammy sammen med Emmylou Harris for countrysangen "That Lovin’ You Feelin’ Again") fram til midten av 1980-tallet, da Roy Orbison opplevde fornyet interesse for sin musikk.

Økt interesse for Big O

Oppsvinget kom dels da filmregissøren David Lynch brukte Orbisons "In Dreams" i kultklassikeren "Blue Velvet" i 1986, og dels da han året etter ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Og ikke minst da venner/fans som Bruce Springsteen, Tom Waits, Elvis Costello, Jackson Browne og k.d. Lang stilte opp på en tv-sendt konsert i Los Angeles våren 1988, "Roy Orbison and Friends: A Black and White Night".

Like etter denne konserten, var Roy Orbison med på å danne supergruppa Traveling Wilburys, sammen med Bob Dylan, George Harrison, Jeff Lynne og Tom Petty. Bandets debutalbum, "Traveling Wilburys, Vol. 1" ble sluppet i oktober 1988 og ble en øyeblikkelig suksess.

Suksess etter sin død

Samme år hadde Roy Orbison også spilt inn sitt første album med nytt materiale på over ti år, "Mystery Girl", produsert av Wilbury-kollega Jeff Lynne og med låtbidrag av blant andre Elvis Costello og U2-radarparet Bono og The Edge.

"Mystery Girl" kom vinteren 1989 og ble en meget stor kritiker- og salgssuksess, men tragisk nok fikk ikke Orbison selv oppleve sin største suksess på 25 år.

Roy Orbison ble 6. desember 1988 rammet av hjerteslag, mens han besøkte sin mor. Han døde samme dag, 52 år gammel.