Deep Purple - Diskografi

Diskografien som her følger, styrer unna utgivelsene som kom på markedet da bandet lå i dvale (1977-83) og de mange halv-offisielle konsertopptakene som det etter hvert er blitt for mange av.

SHADES OF DEEP PURPLE (1968)

Hard rock, glatt pop og en dose klassisk musikk. Det originale Deep Purple hadde et mangfold i sin musikalske meny, takket være tre musikere med vidt forskjellige preferanser. Vokalist Rod Evans både så og hørtes ut som Elvis Presley, Jon Lord lurte inn klassiske toner der han kunne, og Blackmore rocket alt han var god for. Samlet sett er dette et sterkt debutalbum som ufortjent har havnet i skyggen av platene som Mark II laget.

THE BOOK OF TALIESYN (1968)

Laget under tidspress, og det høres. Den instrumentale innsatsen er imponerende – spesielt på ”Wring That Neck” – men det meste av materialet lider av at det ikke er nok gjennomtenkt. Overraskelsen var en kobling av ”Also Sprach Zarathustra” og ”River Deep, Mountain High.”

DEEP PURPLE (1969)

Den beste av de tre lp’ene med Rod Evans og Nick Simper i besetningen. Det som i gamle dager het side 2 (kutt 6-8) er en eneste lang nytelse med avslutningen ”April” som klimaks. Dette kuttet var sammensatt av tre deler spunnet rundt den samme melodien; første del som gitarmelodi à la Villa-Lobos, andre del for kammerorkester, og tredje del for hardrockband.

CONCERTO FOR GROUP AND ORCHESTRA (1969)

Snakk om å forvirre publikum! Med denne utgivelsen fikk fansen inntrykk av at Deep Purple nå ville satse på kombinasjonen rock/klassisk – med fullt symfoniorkester i ryggen. Samtidig forelå gruppens forrige album i butikkene, mens en ny besetning av Deep Purple turnerte med ny besetning og helt nytt repertoar. Og hva med concerto’en? Vel … kun for tålmodige ører.

DEEP PURPLE IN ROCK (1970)

Den første av tre strake klassikere fra det som mange mener er det beste hardrockbandet av dem alle. Her finner du ”Speed King,” ”Child in Time” og ”Into the Fire.” Blant bonuskuttene på cd er en fantastisk remix av “Black Night.” Selv omslaget – Mount Rushmore for rockere – er en genistrek.

FIREBALL (1971)

Et album som har vokst voldsomt med årene – og som fortsetter å vokse, takket være en friskhet som vitner om modig oppfinnsomhet. Tittelkuttet fyres av som et prosjektil og blir fulgt opp med sterke låter som ”No No No” og ”Demon’s Eye.” Blant bonuskuttene er singlen ”Strange Kind of Woman” og den vrakede single-kandidaten ”Freedom.”

MACHINE HEAD (1972)

Kronjuvelen for mange. Hver eneste av de sju låtene – med mulig unntak av ”Maybe I’m A Leo” – er så bra at de hører hjemme blant rockens beste innspillinger. Fire av dem dannet for all ettertid grunnstammen i bandets konsertrepertoar: ”Highway Star,” ”Smoke on the Water,” ”Lazy” og ”Space Truckin’.” Cd-utgaven er dobbel, hvorav den ene cd’en er en fantastisk remix av hele albumet pluss singlen ”When a Blind Man Cries.”

MADE IN JAPAN (1972)

Sannsynligvis det beste konsertopptak som er gjort innenfor sjangeren hardrock. Vi hører et band som når sin musikalske topp – både kreativt og teknisk – og materialet er førsteklasses. Den nye cd-versjonen har den opprinnelige doble lp’en på én cd, mens den andre cd’en inneholder de tre ekstranumrene ”Black Night,” ”Speed King” og ”Lucille” – alle av like høy kvalitet som det originale albumet. ”Made in Japan” er et konsertopptak som tar pusten fra lytteren – selv 30 år etter at det ble spilt inn.

WHO DO WE THINK WE ARE (1973)

En nedtur sammenlignet med de tre foregående studioplatene. Likevel er det enkelte godbiter her; selvfølgelig ”Woman From Tokyo,” men også ”Mary Long” og ”Smooth Dancer” – Gillans syrlige farvel til Blackmore. Gjenutgivelsen på cd har blant annet ”Painted Horse” som bonuskutt.

BURN (1974)

De som trodde Deep Purple var null verdt uten Ian Gillan, fikk seg en midt i trynet med ”Burn.” David Coverdale tilførte mer blues og soul, og dette virket positivt inn på resten av bandet. Spesielt Blackmore, som gnistret på dette albumet hvor tittelkuttet og ”Mistreated” føyet seg inn i rekken av Purple-klassikere.

STORMBRINGER (1974)

Glenn Hughes styrte bandet mot 70-tallsfunk, og selv om resultatet var interessant og til tider meget bra, var det én som fikk fnatt: Blackmore. Albumets to høydepunkt, det knallharde tittelkuttet og balladen ”Soldier of Fortune,” viste den musikalske retningen han ville gå med Rainbow.

COME TASTE THE BAND (1975)

En gedigen tabbe eller et hederlig forsøk på fornyelse – alt ettersom hvem du spør. Sannheten ligger et sted midt i mellom: Tommy Bolin rakk ikke å fargelegge musikken nok med sine jazz-inspirerte gitarløp, og materialet var annenrangs. Men både Coverdale og Hughes strålte på låter som ”Lady Luck,” ”This Time Around” og ”You Keep on Moving.”

MADE IN EUROPE (1976)

Konsertopptak gjort på de tre siste konsertene Blackmore deltok på, våren 1975. De ble ikke vurdert å være gode nok for utgivelse – før etter at bandet var oppløst! Selv om dette er tafatt sammenlignet med ”Made in Japan,” er det visse gode øyeblikk å spore. Men det finnes bedre live-opptak med Mark III-besetningen på andre plater.

PERFECT STRANGERS (1984)

Gleden over at den mest populære besetningen av Deep Purple – Mark II – var sammen igjen, overskygget det faktum at deres første nye album sammen på elleve år ikke holdt samme standard som platene fra 70-tallet. Men tittelkuttet viste i det minste at bandet var i stand til å gjenskape litt av magien, selv om det unektelig lignet mer på Rainbow enn klassisk Purple.

THE HOUSE OF BLUE LIGHT (1987)

Et ganske ordinært album, preget av middels materiale og tildels pinlige tekster. Blackmore trillet ut et og annet tøft gitarriff, og den instrumentale innsatsen fra alle involverte var upåklagelig. Men ingen av de ti låtene tålte å bli sidestilt med bandets beste.

NOBODY’S PERFECT (1988)

Dobbel live-lp (enkel cd) som så suveren ut på papiret, men som var skuffende sammenlignet med ”Made in Japan.” Den eksplosive sjarmen som preget det nevnte Japan-albumet var erstattet med rutinemessig perfeksjonisme. Slett ikke dårlig, bare totalt uinteressant.

SLAVES AND MASTERS (1990)

Et album som burde vært gitt ut under navnet Rainbow Purple. Eller Deep Rainbow. I hvert fall ligner dette langt mer på Rainbow enn Deep Purple, og det var også hovedgrunnen til at Joe Lynn Turners tid som vokalist i bandet ble kortvarig. Kanskje litt urettferdig, for noen av låtene – spesielt ”King of Thieves” – var tøffe nok.

THE BATTLE RAGES ON (1993)

Et undervurdert album. Minst to av låtene – tittelkuttet og ”Anya” – holdt en så høy standard at fansen begynte å tro på en ny vår for bandet. Ian Gillan var tilbake, og den påfølgende turneen viste et band i toppform. Mitt oppi all jubelen kom meldingen om at Ritchie Blackmore forlot Deep Purple for andre gang.

COME HELL OR HIGH WATER (1994)

Opptak fra de siste konsertene som ble gjort med Mark II-besetningen høsten 1993. Langt bedre enn ”Nobody’s Perfect,” selv om Blackmores innsats avslørte at han var tydelig lei. Desto bedre var innsatsen til de fire andre medlemmene. Koblingen ”Child in Time” og ”Anya” var en nytelse.

PURPENDICULAR (1996)

Mot alle odds, klarte Deep Purple å fornye seg på andre halvdel av 90-tallet. Innlemmelsen av den amerikanske gitaristen Steve Morse viste seg å være vellykket – både musikalsk og sosialt. ”Purpendicular” vil neppe bli stående som et av bandets beste album, men det er en plate som viser evne til nytenkning og utvikling. Og hvem skulle trodd det, etter 28 år?

LIVE AT THE OLYMPIA ’96 (1997)

Ilddåpen til Steve Morse ble gjennomført på turneene i 1996, og han besto med glans, noe disse opptakene fra Paris tydelig viser. Gillan fikk gjennomslag for sitt ønske om å hente frem gamle favoritter fra ”Fireball,” og bandet ble forsterket med blåsere på mange av låtene.

ABANDON (1998)

Et spennende album der nykommer Steve Morse ble utfordret til å komponere musikk i klassisk Deep Purple-stil. Selv om resultatet var variabelt, var albumet som helhet godt nok til å tilfredsstille fansen som fremdeles savnet Blackmore.

LIVE AT THE ROYAL ALBERT HALL (2000)

30 år etter at Jon Lord overtalte Deep Purple til å fremføre sin “Concerto” sammen med Royal Philharmonic Orchestra, var bandet tilbake i Royal Albert Hall for å markere jubileet. Konserten ble selvsagt spilt inn og utgitt på en dobbel cd. I tillegg til ”Concerto” fikk fansen masser av gamle Purple-favoritter fremført av et band i storslag.

KONSERTPLATER

Det finnes mer enn 20 offisielle konsertutgivelser med Deep Purple som ikke hører til gruppens kronologiske diskografi, og som dermed ikke er omtalt ovenfor.

Fanklubben Deep Purple Appreciation Society begynte tidlig på 80-tallet å gi ut spennende konsertopptak, blant annet ”Scandinavian Nights” fra 1970 og ”Knebworth ’85” fra 1985. Nylig opprettet gruppen selv et eget selskap hvor de har begynt å sende ut cd-bokser på postordre. De to første boksene har 12 – tolv! – cd’er i hver.

Av de enkeltstående titlene anbefales ”Powerhouse” og ”In Concert” med Mark II, ”Live in London” og ”California Jam” med Mark III, og ”Live at Budokan” med Mark IV.

I 2002 kom Deep Purple med samlepboksen "Listen Learn Read On".

SAMLEPLATER

Her er det et mylder å velge mellom. Det selvfølgelige valget for de som bare vil ha kremen, er ”Very Best of (30th Anniversary Collection)” fra 1998. Denne finnes i to utgaver: Den enkle (18 kutt) er for de med plassmangel, mens den doble (28 kutt) er anbefalt til alle som vil ha drøyt to timer udødelig hardrock.

De som vil ha et fullverdig bilde av bandets spennende karriere bør gå rett til cd-boksen ”Shades 1968-1998.” Fire cd’er, 62 kutt og et flott hefte med bilder og biografi.

”Listen Learn Read On” er en imponerende boks med seks cd’er og en bok på hele 128 sider. Låtutvalget er tydelig myntet på trofaste tilhengere som har det meste fra før, og som heller vil ha alternative versjoner av bandets kjente låter. Men boken alene er så flott at enhver som har den minste interesse for Deep Purple bør vurdere investering likevel.

Av Bård Ose og Jørn Gjersøe, nrk.no/musikk.