John Cale

John Cale (født 09.03.1942 i Garnant, Wales) vokste opp i et gruvesamfunn, men fikk tidlig ry som et musikalsk vidunderbarn. Før han nådde tenårene hadde han framført en egen komposisjon i BBC, og før han fylte 20 hadde han fått et stipend til musikkstudier i New York.
Da han kom til New York i 1963, var han opptatt av avantgardemusikk og studerte moderne komposisjon, noe som førte til at han kom i kontakt – og samarbeidet - med minimalistene John Cage og La Monte Young.
Mot slutten av 1964 ble han kastet ut fra musikkonservatoriet, angivelig grunnet ”musikalsk destruktivitet”. Ikke lenge etterpå traff Cale åndsfrenden Lou Reed. Begge var opptatt av å trekke inn avantgardistiske og kunstneriske elementer i rockmusikken, og de dannet derfor gruppa ”The Primitives” sammen, som før utgangen av 1965 hadde blitt til Velvet Underground.

Velvet Underground

I løpet av de neste tre årene skrev Velvet Underground seg inn i rockhistorien som et av tidenes viktigste og mest innflytelsesrike band.
Innad i gruppa var Lou Reed nok det viktigste medlemmet som vokalist og låtskriver, men Cale har nok mesteparten av æren for utviklingen av bandets revolusjonerende sound og eksperimentelle elementer.
Den kreative rivaliseringen mellom Reed og Cale førte til at sistnevnte forlot Velvet Underground sommeren 1968. Det er den dag i dag uklart om Cale ble sparket eller sluttet frivillig, men det hevdes at Reeds store ego gjorde at han som leder av bandet følte seg truet av Cale, og derfor brukte sin makt til å kvitte seg med rivalen.

Produsent og soloartist

Cale lå ikke på latsiden etter at han forlot Velvet Underground. Han markerte seg kjapt som produsent for Nico (også ex-Velvet Underground) og ikke minst for The Stooges (med Iggy Pop som frontfigur) på deres debutalbum.

John Cale og Lou Reed.

Begge ble utgitt i 1969, og året etter kom Cales debut som soloartist, ”Vintage Violence”. Det var en både vellykket og overraskende debut, med sin nokså lavmælte og melodiøst lett tigjengelige profil, et godt stykke unna det disharmonisk intense lydbildet han hadde skapt med Velvet Underground.
De som ønsket noe litt mer radikalt fra Cale, trengte ikke å vente lenger enn til den eksperimentelle og nesten helt instrumentale oppfølgeren ”Church of Anthrax” året etter, hvor han samarbeidet med minimalisten Terry Riley. Og sammen oppsummerer kanskje disse to Cales ståsted som musiker: med et bein i tradisjonell låtskriving og med et i den mer avantgardistiske leiren. Litt for sær for den store massen, men også kanskje litt for lite sær for de virkelig avantgardistiske.

Spennende periode

1970-tallet var uansett Cales kanskje mest spennende som soloartist, med høydepunkter som ”Paris 1919” (1973), ”Fear” (1974) og ”Slow Dazzle” (1975). Spesielt på de to siste vekslet han framgangsrikt mellom melodiøse ballader og angstbitersk og konfronterende rock.
I denne perioden markerte han seg også sterkt som produsent, og produserte legendariske og stilskapende debutalbum med henholdsvis Jonathan Richman & The Modern Lovers og Patti Smith i USA. Foruten produsentoppgaver for sentrale pønk/nyveivartister som Sham 69 og Squeeze i England.

Roligere 80-tall

Etter mange hektiske år i manesjen, roet Cale tempoet litt på 1980-tallet. Riktignok kom det stort sett et album med Cale (som soloartist eller som fellesprosjekt med andre) nesten hvert år, og med ”Music For A New Society” fra 1982 som et høydepunkt. Men som turneartist tok han det mer med ro, blant annet grunnet angivelig mentale problemer og slitasje.

John Cale produserer albumet "The Rapture" i 1994.

Da Velvet Undergrounds gamle ”beskytter” Andy Warhol døde i 1987, førte dette til at Cale og Reed kom sammen igjen og skapte det meget vellykkede verket ”Songs For Drella”, til minne om Andy Warhol. ”Drella” ble utgitt i 1990, og førte også til en midlertidig gjenforening av Velvet Underground for en konsert i 1990, med en påfølgende festivalturne sommeren 1993. Turneen ble dokumentert på en liveplate, men planene om en mulig gjenforeningsplate ble skrinlagt, etter at Reed og Cale nok en gang havnet i en uforsonlig kreativ krangel.

Stort spenn

Sin siste ”ordinære” soloplate ga Cale ut i 1996, med den melodiøse og nokså lavmælte ”Walking On Locusts”. Her signaliserte han et ønske om igjen å tekkes det mer mainstream-orienterte markedet, men ellers har 90-tallet mest vært preget av diverse prosjekter med litt mindre kommersiell appell, enten det har handlet om ballett, klassisk musikk, tonesetting av lyrikk eller mer eller mindre obskure produsentjobber.