NRK Meny
Normal

Ytringsfrihet og anonyme debatter

Etter terrorangrepene 22.juli har spørsmålet om man skal godta debatter med anonyme deltakere vært en varm potet.

Trond Vestre
Foto: Ivar Eidheim / NRK

Anonyme ytringer representerer en stor utfordring. Hvordan møter man dette i et sterkt demokrati?

Mannen som drepte 77 mennesker i Oslo og på Utøya, har gjennom flere år vært en flittig debattant på ulike høyreorienterte nettsamfunn. Disse debattene har i stor grad foregått med anonyme deltakere. Ytringene som har kommet frem i debattene er tildels svært ekstreme.

Den anonyme bloggeren "Fjordman" med gurustatus i de høyre-ekstreme nettmiljøene, var en viktig inspirasjonskilde for mannen som sto bak de grufulle drapene 22.juli. Anonymiteten ga bloggeren stor makt.

Også mange tradisjonelle medier inviterer til debatter basert på anonym deltakelse. Flere politikere har oppfordret redaktørene om å droppe slike kommentarsider eller stille krav om at deltakerne deltar med fullt navn.

Dette blir delvis begrunnet med at debattene til tider har karakter av regulær mobbing. Delvis har motstanden mot debatter med anonyme ytringer et moraliserende element: Skal du ha noe i en debatt å gjøre så må du stå frem med ditt eget navn.

Andre har igjen pekt på at utfordringen først og fremst må være å besvare ytringene. Med fornuftige argumenter som har kraft. Men er det mulig?

Historisk sett har anonymiteten vært brukt for å unngå represalier og overgrep fra politiske myndigheter.

I den britiske pamflett-litteraturen i første del av 1700-tallet, var anonymiteten et grep som ofte ble brukt. Det ga en viss beskyttelse. Den irske satirikeren Jonathan Swift som var forfatteren bak Gullivers Reiser, skrev konsekvent pseudonymt eller anonymt. Det ga et spillerom for det politisk ukorrekte.

Swift kunne være grusom. Angrepene mot ham som også gjerne ble fremmet pseudonymt eller anonymt, kunne være like grusomme.

Det blir ofte fremført som et argument at grupper av mennesker vil ha behov for ytre seg anonymt for å beskytte seg. Det kan være personer som har vært utsatt for overgrep. Dette har selvfølgelig relevans.

Men det viktige spørsmålet er likevel: med hvilken rett kan man regulere eller fortie ytringer med den begrunnelse at de er ubehagelige, hatefulle og smaker vondt?

Det er ingen løsning å fortie ekstreme og hatefulle ytringer. De blir ikke borte fordi om du og jeg lukker øynene. Det er også vanskelig å argumentere prinsippielt for å utelukke denne type ytringer som er fremmet anonymt. Personlig er dette ytringer som ofte gjør meg forbannet. Det er ekkelt å lese. Det er dumt. Men det er ingen god begrunnelse for å kreve sensur.

Dette er et spørsmål om ytringsfrihet. Dette er hatefulle ytringer vi må lære oss å leve med. Også det at de blir fremme anonymt.

I steden må vi prøve å besvare ytringene blir det sagt. Javel. Det er en krevende øvelse: å besvare ytringer når du ikke vet hvem som står bak. Det hatefulle er ikke nødvendigvis interessert i å bli besvart på en fornuftig og opplyst måte.

Å komme til enighet basert på fornuftige overveielser er et grunnelement i et liberalt samfunn.

Men det er naivt å tro at hatefulle, ekstreme ytringer fremmet anonymt, kan besvares på et slikt grunnlag. Grunnlaget for det den amerikanske filosofen John Rawls har kalt overlappende enighet, er ikke tilstede.

Likevel bør de ikke redigeres bort. Vi har lett for å møte slike ytringer med fortielse og sensur. Vi må tåle at ytringene blir fremmet. Også at de ikke kan besvares på en fornuftig måte.