– Når det verste skjer, må du ha hjelp til å tenke

Hun har alltid har vært en bekymringsmamma, og guttene brukte å erte henne med at «det går da bra, mamma». Helt til det gikk fryktelig galt.

Det var eldstesønnen Trond som kom hjem med den tunge beskjeden.

Kollisjon. Bilbrann. Morten. Død. Verden raser. Ingenting stemmer. Presten hadde vært hos Trond. Politiet trodde det var han som var i bilen.

Presten ble rystet da Trond selv stod i døra. Det viste seg at han var blitt sendt til feil hus med feil dødsbudskap. Han skulle ha kommet til oss.

En bilbrann under kollisjonen gjorde at det var umulig å identifisere den omkomne. Politiet gikk da ut fra at sjåføren var eieren av bilen. Det de ikke visste var at Trond disponerte firmabil og hadde lånt bort bilen til Morten for flere år siden. (utdrag fra boka «Å miste et barn»)

Mannen Rune var langt unna, på firmareise i Canada. Han ble skjermet og tilbudt samtale med helsepersonell. Selv om hjemreisen tok flere dager ble han ved hver landing møtt ved flytrappen av en kollega som geleidet ham til stedet han skulle overnatte.

– Når du mister så mye, blir du apatisk. Du trenger hjelp og må ha folk til å tenke for deg.

Murte seg inne

Snart tre år etter, sitter vi i ei lys stue hjemme hos Wenche og Rune, med fantastisk utsikt over byen og havna. Her får man en umiddelbar følelse av at det er godt å være. Men for Wenche har hjemmet også vært det eneste stedet som har vært trygt og godt. Hun har trukket seg tilbake, murt seg inne, unngått steder med mange mennesker, til og med unngått venner.

Å skrive ble en vei gjennom sorgen. Hun har alltid likt å få tanker og følelser ned på papiret, så det var naturlig at mannen og sønnen ba henne skrive om Morten. Men først endte det bare med gråt og kaos.

Det løsnet da hun fikk kontakt med andre gjennom en gruppe på Facebook. Å dele tanker og opplevelser med andre som har opplevd det samme, var en lettelse.

Og derfor ble hun redaktør for boka «Å miste et barn», hvor mange i sorggruppen også er medforfattere. Wenche skriver for å hjelpe seg selv og andre. I boka forteller de hvordan de kom seg gjennom den første tiden etter at det verste hadde skjedd.

– Å miste et barn er så vondt at det ikke går an å forstå helt ut. Kanskje er det ikke meningen at folk skal ta det inn, undrer hun, vårt samfunn er ennå langt unna å forstå sorg, det er fremdeles et tabu.

– Det er også viktig å huske på søsken, at de får hjelp på lik linje med foreldre når noe sånt skjer. De trenger også omsorg. Heldigvis har Trond hatt en forståelsesfull arbeidsgiver og mange venner rundt seg. Både Wenche og Rune mener at de som er ansatt for å hjelpe andre, ennå har mye å lære. Hjelpen var for langt unna, de ble for lite ivaretatt og måtte lete lenge på egenhånd før de fant støtte.

Trenger «opplæring» i å gi støtte

Kanskje trenger vi alle «opplæring» i hvordan vi kan gi støtte i en slik situasjon, skriver psykolog Atle Dyregrov i forordet til boka. Han tror at en slik bok kan være til hjelp. For den viser at mennesker sørger ulikt, og ingenting er feil.

– Det er normalt å føle tomhet, å bli nummen og miste virkelighetsfølelsen, sier Dyregrov, det er sjokket som kommer først, så kommer sorgen, og den kan vare lenge og bli en del av det videre livet. Vi kan trenge hjelp for å leve med den.

Wenche skjønte ikke hvorfor Morten ikke kom hjem, selv etter at hun fikk beskjeden om ulykken. Hun ringte ham, og ble satt over til svareren. Livet til den høye, lyse tjuefireåringen stoppet et sted i Trøndelag i møte med en trailer på vei hjem. Familien mistet en bror og en sønn. Tapet merker dem.

Når hun er sammen med andre kan hun føle at hun legger en demper på stemninga.

– Jeg bærer med meg en skygge. Da slapper jeg ikke av før jeg kommer hjem. Selv om jeg vet at her er snille mennesker som vil meg vel, så er det vanskelig. Jeg orker ikke så mye, tåler ikke støy og unngår butikker. Det er faktisk lettere å reise og møte fremmede. Derfor har jeg reist mye, både alene og sammen med Rune.

Rune er innom stua av og til, men overlater samtalen om boka til henne. Han kjører søsteren til flyplassen, setter seg ned en stund, før han drar ut igjen og ned til sjarken som ligger i Vågen. Rune har tatt sluttpakke fra jobben som dykker og er blitt fisker. Han har vært den som har holdt kontakt med omverdenen, i tiden da hun bare var inne. Han har støttet og oppmuntret og synes boka er viktig. For mange kan kriser ødelegge samlivet, men de har greid seg.

– Tål ærlighet

– Det fins ingen fasit på hvordan man skal oppføre seg overfor foreldre som har mistet barn. Bare ikke lat som ingenting, ber Wenche. Tål at mennesker er ærlige og sier at det ikke går så bra.

– Snakk om det, sier Rune, det må bli mer vanlig å snakke selv om det er vondt. Faren hans døde da han selv var tenåring, og da skulle alle bilder bort, alt skulle ties, navn ikke nevnes. Slik må det ikke være lenger. På jobben sin har Wenche sagt at hun fortsatt vil snakke om Morten. Andre skal heller ikke være redde for å si navnet hans.

Wenche og Rune håper boka bli lest av helsepersonell og andre i det profesjonelle hjelpeapparatet, av de som har mistet noen, og av vanlige medborgere. Overskuddet av boka går til Foreningen Vi som har et barn for lite.

– Her i huset er Morten tilstede i bilder og tanker og lys og savn. Han ligger begravet ved siden av bestefaren som han var så glad i, men han er også her hos oss, så lenge vi lever.