En tom stol til jul

Etter begravelsen kom tomheten. Først begynte hun å male. Hysterisk. Trappa, gangen og rommet som hadde vært hans. Han ville alltid ha det så varmt. Som en bakerovn. Mens hun ville ha det luftig. Derfor var han mye på sitt rom. Nå var det viktig å gjøre huset til hennes eget. Hele førsteetasjen ble forandret. Møbler ble flyttet på.

I tillegg var det mye som måtte ryddes. Klær og ting. Mye kunne gis til Fretex, mens det mest intime kan ingen ta over. Å sortere truser og skjorter og kaste det i rett avfallsbeholder på avfallsdeponiet var noe av det verste.

Men hun måtte gjøre det selv. Det var så privat. Og det var viktig å holde på med noe. Noe praktisk.

I det lille gamle hvite huset i Skarbøvika i Ålesund er det sjelden lysene er av. Det har blitt en vane å ha på et lys i hvert rom slik at ikke huset skal være mørkt når Astrid Overaa kommer hjem. For hun har vært vant til at noen er hjemme og venter på henne. Gjerne sittende på trappa med en røyk. Selv om klokka har vært to på natta. Nå er hun helt alene.

Teaterdronninga Astrid Overaa er kjent langt utenfor Ålesund. Med et stort hjerte bankende for teater har hun hele livet jobbet for kulturlivet i hjembyen. Hos publikum i salen bringer hun frem både gapskratt og tårer. Men nå er det hun som gråter etter at mannen hennes, ankeret, er vekke.

Han som hun savner, Arild Bjørnson, jobbet som distributør for VG da hun for tjue år siden viste ham en gammel tranfabrikk som hun ville gjøre om til et kultursted i Ålesund. En drøm hun hadde hatt siden hun var liten.

– Jeg ville lage et sted for opplevelser der man kunne være sammen. Et sted som ga deg noe, sier hun smilende.

Men ektemannen trodde hun tullet da hun viste ham huset for første gang. For det så ikke ut. Det var hull i gulvet rett ned til sjøen og det var gammelt og slitt. Han syntes det var galskap. Men han ble med. Med hjelp av gode venner ble huset pusset opp.

Og da Teaterfabrikken åpnet for tjue år siden var det Arild, i svart smoking, som sto i baren og serverte øl.

– Det orket ikke jeg, jeg syntes det var så kjedelig. Jeg ville heller drikke sammen med gjestene, ler Astrid. Åpningskvelden, og årene som fulgte med Arild bak baren, er noe av det folk drar frem når de snakker om han nå.

– Han er en del av sjela til teaterfabrikken, sier hun stillere mens hun tar et drag av røyken. Nå sitter hun i drømmehuset som de fikk sammen 17 år senere, og forteller at også da de skulle kjøpe dette var Arild skeptisk.

Var det lurt å kjøpe et såpass gammelt hus? spurte Arild. Mens Astrid var overbevist om at det var en kjempeide. Bare det vakre gulvet i gangen var grunn god nok. Og på sene lune sommerkvelder, mens Hurtigruta glir forbi på fjorden, har Arild gitt henne rett. De hadde funnet seg et paradis på jord.

Alle kjenner henne

De fikk tre år sammen i huset før Arild ble syk. Nå sitter Astrid igjen kun med selskap av røyken og kaffekoppen. Hun lurer på om hun klarer å holde på drømmehuset alene, uten Arild. Alt det praktiske holder på å sluke henne. Når skal hun få tid til å sørge ordentlig? Det er så mye annet som må ordnes. Og hun blir sittende hjemme, mer enn før, for det er tøft å være ute blant folk. Alle skal kondolere, alle skal fortelle hvor trist det er. Hun tar et nytt drag av røyken.

– Hvordan går det? spør de. Og da kan man jo ikke si at det går fint. For det gjør det ikke. Det er dritvanskelig.

Det er få som ikke vet hvem hun er. Merittlisten er lang. I tillegg til det kjente serveringsteateret på Teaterfabrikken har hun vært innom både barne-tv og fjernsynsteateret. Men nå har hun vært sykemeldt i to måneder.

– Jeg er ikke fysisk syk. Men jobben min er å underholde og spre glede. Når man er så lei seg så er det omtrent umulig, i hvert fall en stund, sier hun.

Likevel har hun steppet inn når andre ikke har hatt anledning.

– Når jeg tar på meg et kostyme så er jeg en annen person. Da må alt annet vike og det går av seg selv.

I serveringsteateret spiller hun en karakter som heter Veslemøy som ofte er drita full fordi hun smugdrikker på jobb. Men da hun spilte Veslemøy for noen dager siden så kom det en publikummer bort til henne og kondolerte.

– Det var vanskelig. For da klarer ikke folk å se at nå er jeg Veslemøy og ikke Astrid. Jeg er redd for at publikum skal tenke at det er uetisk og umoralsk at jeg står der og underholder når mannen min er død. Jeg er redd de skal tenke at jeg burde vært hjemme og sørget. De forstår ikke at man går inn i noe annet. Jeg hadde ikke klart å stå på scenen og vært meg selv, Astid Overaa, og sunget en vise for eksempel.

Hun tar en pause. Tenker seg om. Drikker litt kaffe. En ny røyk blir tent i det julepynta huset.

Det kan være en påkjenning at hun er så kjent som hun er i Ålesund. Hun kan ikke gå en eneste plass uten at noen snakker til henne og kondolerer. Det er hyggelig. For hun er glad i folk. Bare ikke akkurat nå. For siden 31. oktober har det manglet en person.

– Nå kan du få slippe

Det var samme kreftsykepleier som tok imot dem på kreftavdelinga som fjorten dager senere kom med de dårlige nyhetene. Det går ikke. Det er ikke noe mer de kan gjøre. Kreften i spiserøret har spredd seg og de avslutter behandlingen.

Arild sine sønner og barnebarna fra Tønsberg og lillesøsteren fra Oslo samler seg sammen med resten av familien i Ålesund. Når dagen kommer er det Arild og Astrid sin felles sønn som sitter på sengekanten.

– Du har vært den fineste pappaen. Men nå kan du få slippe, sier han før han begynner å gråte og bøyer hodet.

Da høres det bare en lyd, og så er Arild Bjørnson borte. Etter et kort sykdomsforløp fikk han lov til å slippe.

– Det var sterkt at det var han som fikk være der i det øyeblikket.

Selv bestemte hun seg for at hun ville være med og vaske og stelle mannen sin. Skjegg og hår la hun slik hun visste at han ville det skulle være. En blå skjorte han hadde bedt henne ta med, klipte hun opp i ryggen og hadde på han. Stearinlys ble tent, og hele familien fikk komme inn.

– Det var den viktigste stunden for meg. Det ble så fint, sier hun mens tårene triller.

Så fortsatte hun med alt det praktiske. Planleggingen av begravelsen var allerede i gang. Kreftsykepleieren, som er danser, hadde hun allerede spurt om å danse i begravelsen. Det var så viktig at det ble en verdig avslutning. At den ble fin.

Alle musiker- og kunstnervenner som ble spurt stilte opp. Siden Arild var gammel sølvgutt ble «Pie Jesu» fremført akkompagnert av dans. «Tirna Noir», som Arild hadde ønsket seg, ble fremført av musikervenner. Og til slutt ble Arild båret ut av sønnene sine til «Hymne til kjærligheten».

– Det ble en kulturbegravelse. Det var fantastisk, sier hun mens hun tørker noen flere tårer.

Etterpå samlet alle seg på Teaterfabrikken der to venninner hadde stelt i stand suppe og brød til alle gjestene. Der ble det fortalt historier om Arild som mange husker som den ekte julenissen. For det var han og Astrid som for 25 år siden fikk Per Asplin stykket Putti Plutti Pott til Ålesund. De første årene spilte Astrid nissemor, og Arild spilte nissefar. Da var barna deres også med.

– Når vi da ruslet over Hellebroa på vei hjem fra teateroppsetningen, utkledd som en nissefamilie, det var en helt spesiell tid. Hun smiler over minnet. Denne julen deler hun ikke med noen nissefar.

Det praktiske utsetter sorgen

– Det er ikke synd på meg. Men det er veldig mye å ordne når noen dør. Og det stjeler tanker. Man får ikke tid til å sørge. Man har egentlig lyst til å sitte helt stille under et teppe og slå av alle lys, sier hun. Men alt papirarbeidet utsetter deler av sorgen. Skjemaene frem og tilbake der det alltid er noe feil gjør det nesten umulig.

For dem som har levd et liv litt utenom det vanlige er det enda mer å ordne.

– Vi har levd fra hånd til munn. Vi har drevet med kultur hele livet og jeg har ikke regnet på penger. Penger betyr ikke noe før man ikke har dem. Slik har vi vært vant til å leve. Vi har nesten blitt nervøse de gangene vi har hatt penger på konto. Men når man ikke har dem så tar man seg selv i å sitte og se seg rundt i stua etter noe å selge.

Skal feire jul som de alltid har gjort

Jula har hun tenkt mye på.

Og det skal bli høytid i stua i år også – selv om det er vanskelig

Barna har stilt opp. De har tilbudt seg, og mye praktisk har de bare ordnet og informert henne om etterpå. Julegavene er det ene datteren som har sørget for og sammen med to av barna skal hun gjøre det de alltid har pleid å gjøre. De skal gå på gravstedet og tenne lys for foreldrene hennes, før de skal hjem og ha julemiddagen klar til Sølvguttene synger på tv. Akkurat slik Arild ville ha det.

Først tenkte hun at de burde gjøre noe annet. Kanskje noe fint for andre. Melde seg til å jobbe på frivillighetssentralen og lage til jul for noen andre kanskje? Men så gikk Astrid i seg selv. Hvem gjorde hun det for? For dem som hadde det vanskelig? Eller gjorde hun det for å føle seg bedre selv? Da slo hun det fra seg. De skal feire hjemme.

– Det som gjør jula verre når man har mistet noen er at alt i jula skal være så jævlig koselig. Vi skal ha det så kjekt. Overalt blir vi minnet på at familien skal samles og kose seg. I butikken blir du oppfordret til å kjøpe tøfler til far, og på radioen synger de om å dra hjem til jul. Det er som kniver i hjertet når det er noen som ikke kommer.

Hun har alltid vært berørt av jula på andre sine vegne. Men i år når hun selv har mistet noen, så slår det henne hardt.

– Det er viktig at vi løfter blikket og ser menneskene rundt oss. Vi nordmenn er veldig selvopptatte. Det sitter flyktninger og barn som er alene i jula. Det er noen som er for fattige til å ha råd til julemiddag, og det er mange fraskilte foreldre som må sende fra seg barna sine for første gang i jula. Det er sorger som folk opplever hver dag rundt oss, reflekterer hun.

– Kanskje vi skal spille spill på julaften. Det pleide vi å gjøre, skyter hun inn.

Egentlig gleder hun seg til jula er over. Da starter et nytt år som hun håper kan være et skille. Med det nye året håper hun at hun kan få bla om til en ny side.

– Nå må jeg bare få orden på alt. Først da kan jeg begynne å tenke fremover. Nå lever jeg bare her og nå. Hva januar bringer vet jeg ikke, men jeg har mange prosjekt jeg har lyst til å gjøre, og forestillinger jeg har lyst til å sette opp.

– Jeg er heldig som har mange flotte folk rundt meg. Vi er en liten familie som har blitt sterkere knyttet sammen, med dine, mine og våre barn. Lillesøsteren til Arild er nesten blitt min storesøster. Og det beste er når jeg møter folk, enten på gata eller i en butikk, og de se meg, gir meg en klem, og går videre. Det sier meg mer enn tusen ord. En klem er fantastisk fint.

Etter hvert er håpet at hun skal klare å komme hjem til et mørkt hus og skru på lysene selv.