Mennesket og verktøyet hører sammen

Inn døra til verkstedet, kjenner en lukta av ferskt tre. På golvet ligger flis og spon, spor etter arbeid med høvel, øks og sag. Peter Brennvik fra Vestnes drar høvelen over ei list, han lager furer og avrundinger. Ned faller tynne, lange spon.

– Høvelen kjennes på sponen, sier han.

– Hvis det blir fine, krøllete spon, så er det en god høvel.

Han har laga den sjøl. Gode redskap gjør arbeidet lettere.

Opplæring med lønn

Peter er en av næmingene på Husasnotra i Valsøyfjorden. De er handverkere som er med i et treårig opplæringsprogram i tradisjonshandverk, og får lønn fra staten i de tre årene, for å lære og bringe videre.

Husasnotra er et museum og ei opplæringsbedrift. Navnet er hentet fra gamle islandske tekster og er mest trolig en betegnelse på et navigasjonsredskap som ble brukt på båter og som kunne snotre (peke) mot hus.

I denne sammenhengen er hus stjernebilde, like fullt viser det veien hjem. Det handler både om båter og hus på Husasnotra i Valsøyfjorden. Kanskje handler det også om å finne hjem, tilbake til verdifulle tradisjoner som vi risikerer å miste uten at vi merker det.

Vakkert og meditativt

I en stor hall ved siden av verkstedet er flere næminger i gang med byggeprosjekt. Torgeir Leivdal fra Surnadal og Anders Gimse fra Trondheim holder på med et laftehus av lange, krysslagte tømmerstokker. De bygger slik hus ble bygd i Norge fra vikingtida og fram til midten av 1800-tallet. Dette huset skal stå på høge natursteinsmurer og bli sommerfjøs på Åndalssetra.

– Det er en rekonstruksjon, forteller Torgeir, for den opprinnelige sommerfjøset forsvant en gang på 70- eller 80-tallet. Han liker det estetiske i de gamle husa.

– Det er både vakkert og meditativt, det å arbeide med treet fra skogen og til taket er på plass. Det er godt å få til noe verdifullt med hendene.

Han er takknemlig for å ha fått bevilga de tre åra som næming. Tida er snart over, men han skal fortsette med restaurering og nybygging på den tradisjonelle måten.

– Håpet er at folk skal se verdien av slike byggverk og få opplevelser av det.

Å få levebrød av tradisjonshandverk og kulturminnevern, er også Anders sitt mål. Det er en eviglang prosess å hente kunnskap fra gamle bygg, og den vil han være med på, sier han.

Flytende målestokk

I andre enden av hallen bygger Aleksander Haug en geitbåt. Det heter at den "kliv som ei geit på bølgene".

– Nå er stammene og loddene klinka på kjølen, forteller han, så røyset er ferdig.

Det betyr nok at grunnlaget er klart og at han snart skal jobbe med de tynne, breie båtborda som kjennetegner geitbåten. Aleksander viser fram et båtmål som han bruker når han bygger, det er en pinne der forskjellige mål er avmerka.

Det går i tommer og alen og regnes med brøk. Målepinnen er en femtedel av båtlengda, og kan lages større eller mindre, alt etter båten som skal bygges, det kalles en flytende målestokk.

– Merkene viser botnmål og rônnmål og sprangmål, forteller Aleksander, slikt en geitbåtbygger må kjenne.

Læremesteren

Bak tradisjonsarbeidet som foregår på Husasnotra, står en læremester. Jon Godal (78) er fra Telemark, og bor og arbeider i Halsa. Han underviser, holder foredrag og er stadig opptatt av kunnskap om norsk handverk, bygg og båter.

Om geitbåten forteller han, at den er en særs interessant båttype i den nasjonale sammenhengen. Den kan defineres som en matematisk formel, og så har den lange aner. Vi klarer å følge byggemåten, de fysiske sporene, fem hundre år tilbake.

– Det må bety at den er ganske brukbar, ellers så hadde de vel forandra på den. Godal snakker på en lun og lavmælt måte om båtens suverene historie.

– Når det gjelder riggdetaljer, ville et mannskap fra Gokstadskipet ha kjent seg igjen. Det er så mange detaljer ved geitbåten som har holdt seg, derfor er dette en viktig gjenstand i norsk sjøbrukskultur.

Kunnskapen i kroppen

Jon Godal kan mye om bruken av tre, om alt som er laga av mennesker, med hender og redskap og hode.

– Tanke og kropp, hode og hender henger sammen. Vi lærer når vi gjør.

Han så det tidlig og skjønte at det var viktig. Det måtte få et eget begrep; "handlingsbåren kunnskap". Jon var ung tømmerhogger og la merke til at han som kjørte tømmeret hadde en egen måte å bevege seg på, han dansa nesten med tømmeret, letta litt på det, rulla det og plutselig var alt på plass, klart til å kjøres på sleden.

En dag hadde tømmerkjøreren med seg sønnen sin på fem år. Han gikk bak og gjorde likedan som faren, letta og dansa og herma faren sine bevegelser. Jon skjønte at dette er kunnskapsoverføring, det å gå foran og vise, det å gå bak og herme. Vi vet det ikke alltid selv, men kunnskap fins i kroppens bevegelser.

Vi mister noe

– Den ensidige verbale måten å tilnærme seg kunnskap på er for flat, for kunnskapen bor også i handlingsmønster. På Husasnotra er det nettopp slike handlingsmønster folk lærer. Men dessverre er det umulig å ta vare på all tradisjonskunnskap, for effektiv opplæring foregår en til en, forklarer Godal.

Noe kommer til å forsvinne. Men ungdommen som er her kjenner en forpliktelse til å ta tradisjoner videre.

Det nye vi kan fra før

– Det er artigere å være utøvende, enn bare å studere det andre har gjort, sier Håkon Fjågesund fra Telemark. Han er student ved NTNU si linje for tradisjonshandverk, og er i Halsa for å komme nærmere det handfaste arbeidet. Han har fått en større forståelse, sier han.

Han snakker om materialutnytting, materialkvaliteter og bruk av naturlig råstoff som var vanlig før.

– Noe av det nye vi leter etter, har vært oppdaga og gjort på gode måter før, sier han. Han tror at kunnskapen fra tidligere generasjoner kan brukes til å forbedre byggebransjen, for eksempel til å jobbe på mer miljøvennlige måter.

Han har kjøpt ei øks, men skaftet var ikke bra nok, så han har laga et nytt. Det er av sterkere ved, fra nederst på treet, helt nede mot rota.

– Treet står og svaier i vinden, ikke sant, og da blir den sterkeste veden helt nederst. Og den største strekkbelastningen er ytterst på stammen. Så emnet til et godt økseskaft finner du nederst ved rota, ytterst mot barken.

Retningen på årringene er også viktig, de skal stå i samme retning som øksehammeren, mot trykket som kommer når en hogger. Han har flere detaljer, om sliping, sammenfelling av øksa og skaftet, formen på skaftet, kort eller langt alt etter hva slags arbeid den skal brukes til.

– Det er ikke slik vi tror, at ei øks er ei øks og ei sag er ei sag.

Å gripe tanker og redskap

Jon Godal går rundt i verkstedet og diskuterer arbeidet til studenter og læresvenner, nikker og peker.

– Mennesket er et redskapsbrukende vesen. Vi sier vi kan begripe, vi griper med tanken, men uttrykket kommer fra handgrepet, fra handa som griper om redskapen. Hjerneforskning viser at det taktile systemet vårt, bevegelsessystemet, er grunnlag for å utvikle også vår tankekraft. Hvis vi bruker hendene for lite, tenker vi mindre klart. På dette feltet står vi i ei oppvåkning, sier Godal optimistisk.

Han tror vi kommer til å oppdage mye morsomt i tida framover.