Tor Erlend i vintersola i Molde.
Foto: Idun Aalbu Rasmussen / NRK

Et år i uvisshet

I Jevnaker møter høygravide Nina to sykepleiere. Med fullt verneutstyr. I Oslo går Erna på talerstolen klokken 14. I Molde står Tor Erlend overfor det mørkeste året i sitt liv. Han bare vet det ikke enda.

Det er 12. mars 2020.

Tor Erlend Kirkhaug er på jobb. Han står ved pakkemaskinen på lysfabrikken Glamox i Molde.

Det neste året skal alt snus på hodet for 28-åringen, han som har alt på stell. Full jobb, samboer og et planlagt bryllup om sju måneder.

I det siste har han hørt mye mas om et nytt virus i Kina. Det har begynt å spre seg til resten av verden. Bare et par uker tidligere ble det første smittetilfellet oppdaget i Tromsø.

Men han er ikke spesielt bekymret. Det er vrient å forholde seg til hva man skal ta med en klype salt og ikke.

Hvor farlig er egentlig dette viruset? Hva er sant og hva er ikke sant?

Tor Erlend sitter på kafé i Molde.

I mars ser alt lyst ut for Tor Erlend.

Foto: Idun Aalbu Rasmussen / NRKFoto: Idun Aalbu Rasmussen / NRK

Det er vanskelig å se for seg at denne koronaen kan komme til Molde. Men med spredningen av viruset har det også kommet nyheter om at arbeidsplasser i utlandet stenger ned.

Jo nærmere viruset kommer Norge, jo mer kryper uroen innover Tor Erlend. Kommer han også til å bli permittert?

Skulle på rutinekontroll, ble satt i isolat

Litt over 40 mil lenger sør, i Jevnaker, er Nina Maaø-Ruden på vei til en rutinekontroll. Hun skal føde om knappe fire uker.

Nina Maaø-Ruden

Nina har aldri gått med munnbind før. Nå må hun inn på et isolat på sykehuset.

Foto: privat

Familien har store planer dette året. De skal flytte, og ta imot sitt sjuende barn.

Men bare fire dager før 12. mars dør Ninas mamma av kreft. De siste dagene har derfor vært en stor påkjenning.

Og så varsler regjeringen pressekonferanse.

Formen denne dagen er ikke på topp. Hun kjenner på litt forkjølelsessymptomer, men hun har ikke fått signaler om at hun ikke skal komme inn på kontroll.

Det finnes ingen tydelige retningslinjer for dette. Ikke enda.

Inne på sykehuset får hun motsatt beskjed.

– Du kan ikke være her. Du må ut, sier damen bak skranken.

Nina går ut igjen. Noen banker på et vindu i nærheten. Samtidig ringer telefonen hennes. Det er legen. Hun kan se ham i vinduet mens han snakker med henne. Det føles uvirkelig rart.

Løsningen blir å hente henne inn gjennom akuttmottaket. Det som da skjer er nesten ikke til å tro.

Hun blir møtt av to sykepleiere.

Med fullt verneutstyr.

Nina føler seg som en apekatt i bur. Hun har aldri sett noen i fullt verneutstyr før.

Hun blir livredd. Usannsynlig flau. Slutter å tenke klart. Det er nesten så hun selv tror hun er syk.

Nina Maaø-Ruden på sykehuset 12. mars 2020.

Det som skulle bli en rutinemessig undersøkelse føles plutselig mer som et fengsel.

Foto: privatFoto: privat

Det er noe som ikke helt stemmer.

De neste minuttene skjer ting så fort at Nina knapt får tid til å ta det innover seg. Plutselig sitter hun inne på et isolat. Hun får ikke røre noen ting.

Fire helsearbeidere følger nøye med når hun blir testet. «Covid-19», står det på prøveglasset.

Og hun skulle bare på rutinekontroll. Med ett er verden snudd opp ned.

Hva skjer nå, tenker Nina. Kommer hun i det hele tatt ut derfra?

– Det er altså vår tur nå?

Britta Jaeski i Finnmark.

Britta Jaeski studerer turisme ved UiT i Alta. 12. mars blir studiehverdagen drastisk forandret.

Foto: privat

Noen tusen kilometer lenger nord i landet sitter Britta Jaeski på studenthybelen sin. Hun gjør seg klar til å være serveringshjelp på banketten i Finnmarksløpet.

Hjemme i Estland har mamma nylig blitt diagnostisert med brystkreft. Legene vil begynne med en omfattende cellegiftbehandling.

Mamma, som er grunnen til at hun ville studere turisme. Mamma, som alltid er der for henne.

Som så mange andre ganger denne tiden, så fyller mamma tankene til Britta, men i dag må hun fokusere på banketten. Å få være frivillig i det prestisjetunge hundeløpet er selve høydepunktet av studietiden i nord. I flere måneder har hun sett frem til det som samler tusener av mennesker i nordlysbyen Alta.

Men bare 200 kilometer før målgang blir løpet avlyst.

Folk er forvirret. Hundekjørere gråter av skuffelse og få skjønner hvorfor løpet må avlyses. De er jo helt alene ute på vidda.

Steinar Kristensen, Finnmarksløpet 2020

Finnmarksløpets lengste distanse varer i 1200 kilometer, og beregnes som Europas tøffeste og lengste sledehundløp. 12. mars blir konkurransen avlyst.

Foto: Steinar Vik

Britta har fulgt smittetallene i resten av Europa. Hun er ikke overrasket over at det nå braker løst i Norge også.

Alta blir som en spøkelsesby. Bannere fra Finnmarksløpet henger igjen, men det er ingen folk i gatene.

– Det føles helt surrealistisk.

Midt i det hele prøver hun å finne ut av hvordan resten av semesteret skal gå. Om hun får råd til å begynne på sitt siste studieår til høsten. Om hun får mulighet til å dra hjem til sommeren.

Hjem til mamma som er syk.

Krig og fred

Klokken 14 går Erna Solberg på talerstolen. Hun har dystre nyheter til nasjonen.

Ninas barn ser på pressekonferanse i mars.

Alvoret preger familien når koronapandemien bryter med familiehverdagen.

Foto: privatFoto: privat

– I dag kommer den norske regjeringen med de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid, sier statsministeren.

Det går kaldt nedover ryggen til Nina. Nå er det krig, tenker hun.

Fra rommet på Ringerike sykehus følger hun med på sosiale medier og begynner å skjønne at butikkhyllene er i ferd med å bli tomme. Hun ringer mannen sin, Jan-Anders, som sitter og spiller Tetris i bilen utenfor. Han får ikke lov til å komme inn.

Med to bleiebrukere i familien og én til på vei, ber hun ham om å komme seg til en butikk.

– Kjøp bleier og havregryn. Nå.

En time senere ringer Jan-Anders tilbake. Han har vært innom fire butikker.

Én bleiepose og én pose havregryn er alt han har fått tak i.

Går verden under nå?

Tiden står stille

I dagene og ukene som kommer forsøker nordmenn å rette seg etter tiltakene, så best som mulig. Sammen, hver for oss.

Det er jo dugnad.

Men det er bare realiteten en liten stund. Om litt vil det hele være over, ikke sant?

Da kan vi puste lettet ut og leve våre vanlige liv igjen.

«Alt blir bra».

På Jevnaker slipper Nina ut av isolatet litt senere samme dag. Hun er heldigvis bare forkjølet. Tiden etter brukes til å forberede fødsel og stålsette seg for endelig avskjed med mamma.

Begravelsen til mamma er forferdelig.

Kun 50 stykker får lov til å være til stede. Ett menneske på hver rad. Nina sitter fire rader bak halvsøsteren sin, som bare er 18 år. Uten å kunne gi henne en klem, uten å kunne være nær henne.

Ingenting føles riktig.

Det går opp for henne hvor mye en klem betyr. For Nina er det den eneste plassen det så absolutt ikke passer inn å holde avstand.

Ninas sønn gratulerer en venn med dagen på avstand.

Ninas sønn gratulerer en venn med dagen på avstand.

Foto: privatFoto: privat

Så står tiden litt stille. Midt i en storm føles alt så dempet. Gatene er tomme. Verden er i unntakstilstand.

På hjemmefronten er det for hektisk til å la tankene forsvinne i andre ting. Med en baby i magen og seks barn i alderen ett til 13, er det kaos.

Hjemmeskole blir likevel en måte for familien å være mer sammen på. Det er fint. Men også en slags overlevelsesmekanisme. Det er fryktelig slitsomt.

Så slitsomt at Ninas mann, Jan-Anders, gråter av ren utmattelse når de får ha to av barna i barnehagen igjen.

Hvor er dopapiret?

Mens Nina står høygravid midt i en sorgprosess og en ny hverdag med hjemmeskole, prøver Tor Erlend i Molde å forstå hva som foregår.

Det hele føles surrealistisk. Folk er unaturlig langt unna på butikken. Mange virker hysteriske. Andre ser ikke ut til å bry seg så mye.

Tor Erlend prøver å det med ro. Dette viruset har heldigvis ikke gjort ham noe enda.

Det varer ikke lenge. I slutten av mars får han et permitteringsvarsel. To uker senere går han ut av Glamox i Molde.

– Først tenkte jeg at det var en bra ting. Da slapp vi å risikere å bli smittet på jobb.

Tor Erlend bruker all tiden han nå har på å trene.

Tor Erlend får lite å gjøre når han blir permittert. Han prøver å bruke tiden sin på å trene og være aktiv.

Foto: privatFoto: privat

Men Tor Erlend er uvitende om når han får komme tilbake. Om han i det hele tatt får komme tilbake.

For studenter har det også blitt stopp i å møte opp. I Nord-Norge sitter Britta foran PC-skjermen og venter på at forelesningene skal starte. I butikken er det tomt for dopapir. Og gjær.

Å omstille seg til digital undervisning er rart.

Det er mye fikling. Folk som glemmer å mute seg selv. Noen lager mat. Andre strikker.

Likevel synes ikke Britta det er så ille med undervisning på nett. Friheten hun får er egentlig deilig. Hun kan bestemme selv når hun ser forelesningen. Skituren kan hun endelig ta i dagslys.

Britta får tid til å gå på ski når hun vil.

Britta bruker mye tid ute i mars og april. Med skia på beina og ute i frisk luft er det lettere å være sosial nå.

Foto: privat

Å holde avstand er ikke alltid like lett. I en studentbolig med sju andre unge mennesker prøver de så godt de kan. Men kjøkkenet er lite. Britta kan ikke alltid lage mat akkurat når hun vil lengre.

Mat er likevel ikke den største bekymringen. Hjemme i Estland skal mamma snart begynne på cellegift. Med astma i tillegg er Britta redd for hva som kan skje dersom mamma blir smittet.

Hun hjelper til så godt hun kan for å støtte familien. Hun sender penger og ringer hver dag for å snakke med mamma.

Det er vanskelig å ikke kunne være der fysisk. Nå som mamma trenger henne som mest.

Den nye normalen

Snøen smelter og sommeren kommer.

Med solen kommer også gode nyheter. Regjeringen åpner for fritidsreiser i Norden. Treningssentre, badeland og svømmehaller gjenåpnes. Det blir tillatt med arrangementer på inntil 200 personer.

Ting ser lysere ut. Nordmenn kjører landet rundt. Spiser is og står i lange fergekøer. Opplever det hjemlandet har å by på.

Men Britta får ikke dra hjem.

Hun får ikke gitt mamma en god klem. I tillegg har bestemor jubileum. Hun skulle så gjerne vært der, men Britta må velge mellom familie og helse. Og økonomi.

Det er dyrt å reise hjem, men det innebærer også to uker karantene i Estland og to uker igjen i Norge. Det har hun rett og slett ikke råd til. Uten inntekt fra sommerjobben har hun ikke nok penger til vinteren.

Britta og mammaen hennes på en tur til Tyrkia.

Britta skulle så gjerne ha gitt mamma en klem. Men akkurat nå kan hun kun se henne gjennom en skjerm. Her fra en ferietur i Tyrkia i 2015.

Foto: privat

Heldigvis har hun det litt fint likevel. I jobben sin som resepsjonist ved Camp Alta får hun møte og bli kjent med nye folk. Og sommeren i Finnmark byr på midnattssol og fine turer ute.

Samtidig går tankene om når hun skal få klemme familien igjen. Kommer alt til å gå bra med mamma?

Tor Erlend på tur i Romsdalen.

Tor Erlend bruker mye tid ute gjennom sommeren.

Foto: privat

I Romsdal er også Tor Erlend mye på tur. Han har bare innsett at han ikke kan gå på jobb akkurat nå. Det gir ham dessuten tid til å planlegge bryllupet og hjelpe svigerfar med hyttebygging. Nyte sola. Livet er egentlig ganske kjekt.

Lenger sør er Nina skeptisk til grenseåpningene. Er vi egentlig helt trygge? Regjeringen sier vi kan reise til en rekke land uten å gå i karantene. Smittetallene er lavere, men har vi gledet oss for tidlig?

Ute på trilletur treffer hun noen hun kjenner. De spør om de kan få se babyen, eller om det blir å komme for nærme.

Det får Nina til å knekke sammen. Ja, gråter hun.

Å være så stolt, men ikke å få vise fram babyen sin har bygget opp følelser hos henne. Endelig er det noen som kan beundre det lille nurket som hun er så hodestups forelsket i.

Nina med barseltårer.

Det har vært tøft for Nina å ikke kunne vise fram sin nye baby til de rundt seg.

Foto: privat

Hjemme er det kaos. Med seks barn løpende rundt og en tre måneders baby prøver hun og mannen å pakke alt de eier inn i en flyttebil. De tar med seg barn og madrasser, sier farvel til Østlandet og kjører nordover.

Framme på Røros flytter de inn i et hus de kun har sett på bilder. Å reise oppover for å se et hus i en pandemi var uaktuelt. De får heller bare leve med eventuelle mangler.

Røros er en grønn sone i forhold til Østlandet. Pappa, som bor på Røros, har fortalt at tiltakene er annerledes her. Det er befriende å komme til en plass der koronaen så vidt er.

Nina håper det skal fortsette sånn.

Tilbakeslaget

Hurtigruten MS «Roald Amundsen» til kai i Tromsø etter koronautbrudd om bord.

Utbruddet på MS Roald Amundsen i august er bare ett av flere utbrudd i Norge på sensommeren.

Foto: CHRISTIAN KRÅKENES / NRK

Ferien er over. Det blir mørkere ute. Midnattssola er borte for denne gang. Et hurtigruteskip legger til kai i Tromsø og lar passasjerer gå fritt i land. Det blir aldri glemt.

Samtidig stiger smittetallene i resten av Norge. UD forlenger det globale reiserådet til etter nyttår. 26. oktober innfører regjeringen nye nasjonale innstramninger.

Bølge nummer to, blir vi fortalt. Nye smitterekorder settes nesten daglig.

«Vi må holde ut litt til». «Dugnaden er ikke helt over enda».

I Molde står Tor Erlend i en helt annen mørk situasjon. Koronaen er knapt i tankene. Det blir slutt med kjæresten. Rett før bryllupet.

Det går i svart.

Uten en jobb å gå til blir Tor Erlend sittende mye med seg selv. Han slutter å snakke med de rundt seg. Ikke er det lett å møte noen likevel.

Det blir mørkt. Veldig mørkt.

Pandemien ligger langt bak i hodet nå. Det er nesten som den ikke finnes lengre. En dyp kjærlighetssorg tar all plassen.

Depresjonen som han har slitt med før er for alvor tilbake. Han blir ofte sittende på sengekanten og lure på hvorfor han har stått opp i det hele tatt.

Det ser mørkt ut over hele landet og Nina begynner å bli lei. Avstanden til de hun kjenner sørpå er enda større med pandemien. 40 mil føles mer som 400. Å reise på besøk er en vanskelig problemstilling. Røros er en liten plass og folk vet hvor du har vært.

– Nåde deg om du kommer tilbake uten munnbind på plass. Man vil jo ikke være kilden til smittesporingen heller. Da velger vi å holde oss her.

Familien har slått seg til ro i sitt nye hjem. Barna har kommet godt i gang på nye skoler.

Nina begynner å merke forskjellene på hvordan konsekvensene av pandemien påvirker smittevernet i ulike deler av landet. I Jevnaker er det veldig strengt. På Røros har de ikke hatt store utbrudd. 13-åringen kommer hjem fra sin nye skole med store øyne.

– Vet de egentlig hva en kohort er her, mamma?

Brittas hobby er fotografi.

Fotografi blir en redning for Britta gjennom høsten. De vakre nordlysfargene gjør ting litt lysere.

Foto: privat

I Alta er det heller ikke store utbrudd, enda. Britta bruker mye tid på å snakke med mamma gjennom cellegiftbehandlingen. I frykt for å bli smittet selv innser hun at det kanskje ikke er så lurt å være med på alt fadderuka har å tilby. Hun trekker seg litt tilbake, håper at nye tiltak vil stoppe nye utbrudd.

Men så bryter smitten ut i Alta. Universitetet stenger. Folk tar litt mer avstand fra hverandre i butikken. Det er som å starte fra null igjen.

Hun savner tiden med klassen. Det føles som hun går glipp av sitt siste år av studietiden.

Brittas reaksjon på at UiT i Alta stenger.

Britta skjønner fort at dette betyr mye mer tid alene. Igjen. Hun deler dette bildet med sine nære og skriver «Alle forelesninger fram til 17. april er avlyst».

Foto: privat

Håpet om å få komme hjem til mamma til jul veksles med frykt om at det blir umulig å reise hjem.

Utpå høsten flytter hun fra studentboligene på campus til en privat leilighet nærmere jobb. Å bo alene er litt deilig, men etter hvert blir det veldig ensomt. Det er sjelden hun får være noe som helst sosial.

Men det er jo en del av dugnaden. Akkurat nå må hun velge helse over ensomhet.

Spørsmålet er hvor lenge det er sunt.

Vaksinehåpet

Koronavaksine fra Pfizer/BioNTech. Ampullen til høyre inneholder fem doser med vaksine.

Nå rulles vaksinasjonsprogrammene ut over store deler av verden, men det er fortsatt stor usikkerhet knyttet til leveransene mange steder.

Foto: Rune Fredriksen/NRK

Så kommer nyhetene om vaksinene. Kanskje får vi vaksine i julegave. Det er nesten så man kan føle et nytt håp i befolkningen.

Er dette begynnelsen på slutten av pandemien?

Britta vil så gjerne hjem til jul, men å reise med fly via Gardermoen frister ikke. Mamma er snart ferdig med kreftbehandlingen, og det siste Britta vil er å pådra seg smitte og ta det med hjem.

Men lengselen etter å se familien blir for stor. Hun velger å reise med tog og ferge gjennom Finland i stedet. Det føles tryggere. Selv om det tar 30 timer.

Så får hun endelig se familien sin igjen. Å få gi mamma en klem er spesielt godt. Ett helt år har gått siden sist. Resten av familien er også der, i god behold.

– Det var en bekreftelse på at til tross for et år med dårlige nyheter, så hadde de det bra.

Jul hos Nina på Røros.

Jula blir en koselig pause fra pandemien. Alle bekymringer og uro blir overskygget med familieglede.

Foto: privat

Også på Røros har Ninas familie det relativt bra. Hun inviterer de to halvsøsknene sine til jul, som mistet begge foreldrene sine i 2020. De bor på Østlandet, men det føles mest riktig for Nina at de kommer og feirer jul med dem. De har ingen andre.

Selve jula blir et avbrekk. De tar pause fra å tenke på korona. Bruker tid sammen med familien.

I Molde har en tung høst for Tor Erlend blitt til en tung jul.

Han er fortsatt permittert og strever med en tung depresjon når bestemoren dør i romjula. Han har ikke sett stort til henne det siste året. Nå er hun borte.

Den første vaksinen blir satt i Norge. For Tor Erlend er det én av få gladnyheter. Alt annet føles bare tungt.

Om han bare kunne få komme tilbake på jobb.

Dette er ikke over

Januar kommer og fyrverkeri farger nyttårshimmelen. Å legge 2020 bak oss føles uendelig godt. Dette er jo året vi endelig skal få leve som normalt igjen, ikke sant?

Men 2021 har ikke gode nyheter med seg.

Nye smitterekorder. Strengere tiltak. Vaksineringen er i gang, men mange mener det ikke går fort nok.

Stadig flere ting gjør det vanskeligere å tro at pandemien er i nærheten av å være over. Holder vi på å miste håpet?

I Estland har Britta bestilt fly tilbake til Norge. Så ber regjeringen studenter om å vente med å reise tilbake til studiestedet. Det har ikke Britta råd til å følge på så kort varsel. Hun må komme seg tilbake til Alta slik at hun kan begynne å jobbe igjen. Sikre økonomien.

Med munnbind reiser hun fra mamma, som forhåpentligvis snart er ferdig med kreften, og hjem til Norge. Hun vet ikke når hun får sett familien igjen.

For et år siden var alt så annerledes. Da kunne hun komme hjem når som helst.

Tor Erlend har tatt turen til Lødingen i Nordland og starter året i begravelsen til bestemor.

Han prøver å holde hodet oppe, men det er ikke så mye å glede seg til. Så varsler bedriften hans nedbemanning.

24. februar blir Tor Erlend oppsagt. Samme dag oppsøker han psykolog. Det har vært for mørkt, for lenge.

Nina er bare drittlei. Hele pandemien.

Er det håp igjen?

Tor Erlend gjennom vinduet.

Tor Erlend har hatt et år med motgang. Nå starter han på nytt.

Foto: Idun Aalbu Rasmussen / NRK

Mars 2021.

Det har gått et år siden Erna Solberg gikk på talerstolen. Da dugnaden for alvor startet. Vi skulle bekjempe viruset. Var det for naivt å tenke at vi et år senere ville være ferdig med det hele?

Utover å forholde seg til smittevern tenker ikke Tor Erlend så mye over pandemien lengre. Han er egentlig helt likegyldig til det. Nå er han bare med på turen.

En pandemi gjør ikke så stor forskjell når livet sporer av.

– Livet har knekt meg litt.

Nå har han akseptert at han trenger hjelp. Framover vil han fokusere på å få orden på livet og den psykiske helsa. Komme seg videre.

Etter hvert ser han for seg å flytte til et annet sted i landet. Finne en ny jobb. Starte på nytt.

– Jeg må bare være positiv. Det er det jeg må fortsette å fortelle meg selv. Hvis ikke mister jeg alt håpet.

I Finnmark er Britta godt i gang med bacheloroppgaven sin. Hun skriver om Finnmarksløpet og hvordan det påvirker turistnæringa. Finnmarksløpet, som i fjor ble noe helt annet enn noen kunne forestille seg.

Britta.

Britta har blitt vant til å være mye alene, men holder likevel hodet oppe. Det ser kanskje mørkt ut nå, men hun har tro på at ting kommer til å løse seg.

Foto: privat

Det er spennende å skrive. Men det er ensomt. Britta er for det meste hjemme.

– Å dra på butikken er høydepunktet i uka. Hvis jeg treffer noen jeg kjenner, så er det den sosiale kontakten jeg får.

Heldigvis er mamma kreftfri.

Britta har endelig tid og energi til å tenke mer på framtida. Hun vet ikke helt hva hun vil, men å bli her en stund er noe hun har bestemt seg for. Hun har jo forelsket seg helt i Norge.

På Røros er Nina sinnssykt sliten. Bekymringene går opp og ned. Det er vanskelig å måtte fortsette å snakke med barna om det. Å gi dem håp om at det blir helt bra til slutt. Igjen og igjen.

Men de har iallfall hverandre. De er fortsatt den samme gjengen. Sammen, gjennom smittevernet, men likevel sammen.

Barna til Nina ved kjøkkenbordet.

Sammen har Ninas familie kommet gjennom koronanåret. Det har vært utrolig slitsomt, men å ha hverandre har betydd alt.

Foto: privat

Året som har gått har endret synet hennes på livet. Vi har bare den tiden vi har, tenker Nina.

Hun har fått nok av å vente på at livet skal bli normalt igjen. Hun gidder ikke å håpe på «til våren» eller «til sommeren» lengre. De får heller leve mens de kan. Det nytter ikke å sette livet på vent lenger.

– Hvis bussen ikke kommer, så får vi bare begynne å gå selv.

Hei!

Har du noen tanker om denne saken, eller andre tips til noe jeg burde sjekke ut? 
Ta gjerne kontakt med meg.

Du kan også lese om hvordan det gikk da NRK fulgte en kommuneoverlege gjennom en dag midt i pandemien.