– Dette har blitt en livsstil

Bussen glir stille ut av bussgarasjen i Geiranger sentrum. Klokka er litt over ni og skodda ligger tykk som grøt over Geiranger. Bak rattet sitter Kjell Tafjord.

– Gratulerer med dagen Kjell, sier guiden som popper hodet inn bussdøra smilende, før han blir litt mer alvorlig.

– Din siste dag på jobb, det er så trist.

For lørdag fyller Tafjord 75 år. Det betyr at han ikke får kjøre turistbuss lenger. Dette er siste arbeidsdag.

Måtte være god for å kjøre

Han begynte å kjøre småbuss for Storfjord rutebiler i 1967. De hadde fire Mercedes småbusser med tolv seter.

– De passet godt til veinettet som var da. Det er en helt annen veistandard nå selv om denne veistandarden er førti år gammel, sier Tafjord mens han kjører bussen ned til cruiseskipene som ligger ankret opp.

Han kjørte et år med de små bussene før han tok førerkortet for buss i 1968. Dermed var han klar for turistsesongen.

Ruta har vært i Geiranger primært. Og Tafjord har kjørt fra før det ble noe trafikk å snakke om.

– Til å begynne med måtte man være god for å klare å kjøre i Geiranger.

Da han startet kjørte han på de gamle veiene, og det var trangt og tungt selv om bussen var kun 10,5 meter.

– Uten servo var det veldig tungt. Om en hadde to turer på en dag var man ganske utslitt når man var ferdig, forteller han.

Har sett en voldsom forandring i fjordbygda

Toppdagen i Geiranger før var når RMS Caronia fra Southampton kom. Det skipet var på 34.000 tonn. Nå er skipene på over 120.000 tonn.

I tillegg husker han godt Den norske Amerikalinjen.

– Det er vanvittig forandret.

Og turistene har også forandret seg.

– I de tidligste tidene var det rikfolk som kom. Det merket du på alle områder. Av og til så blomstrer det opp litt nå også, og da får du bra med tips. Da har du litt føling med fortida, men stort sett er det veldig på det jamne, forteller han.

Han aner ikke hvor mange nasjonaliteter han har hatt i bussetene.

Men en gruppe kinesere han kjørte er en av favoritturene. De hadde med egen tolk.

– Jeg kjente igjen to ord:«Taiwan» og «Geirangerfjord» Og etter tolken sa «Taiwan» ble det en voldsom gapskratt i bussen. Men jeg aner ikke hvorfor, ler han.

– Stort ansvar

Martha, dagens guide fra Italia, kommer ombord. Like etter siger det på med 47 tyske turister og turen mot Ørnesvingene starter. Ørneveien er navnet på den bratteste veistrekningen opp gjennom lia fra Geiranger mot Eidsdal. I det han når den første svingen er det helt stille i bussen. For det er ikke mer plass enn det som trengs. Men Tafjord har full kontroll. Han legger seg så langt ut han kan og får bussen lett og smidig gjennom svingen.

Bussen han kjører er nesten 13 meter lang, og har singel bakaksel. Det gjør at bussen ikke er så veldig smidig. Selv om det for et utrent øye kan se ut som om det kun går med nød og neppe så har han ikke hatt nervøse passasjerer i bussen. De ser at det går bra.

Men han hadde en kveld en reiseleder fra Bergen som han husker godt.

– Hun kom bort til meg etter turen og sa at nå hadde hun fått tilbake troen på menneskeheten. Hun kunne ikke skjønne at det gikk an å kjøre i disse svingene.

Da fortalte Kjell henne at dette var rutine, opptil tre ganger hver dag opp og ned svingene i Geiranger.

– Det kunne hun ikke forstå, ler han.

Om det var samme dag eller en annen vet han ikke, men han har vært med på at en bussjåfør måtte hentes oppe i svingene.

– Sjåføren satt utenfor bussen og gråt. Han kom seg ikke ned igjen, humrer Tafjord.

En annen sjåfør måtte opp og hente ned igjen buss og passasjerer.

– Så litt action har det vært, sier han.

Og han har kjent på ansvaret.

– Uansett hva de sier om denne jobben så er den jo litt spesiell. Det er et veldig stort ansvar. Her må du ta alle avgjørelser selv. Det er helt klart.

I 49 år har han kjørt uten et eneste uhelll. Det må være såpass, mener han selv.

Kjenner hver meter av veien

Turistene blir kjapt ferdig i Ørnesvingene. Skodda ligger fortsatt tykt utover og de ser ikke ned igjen til sentrum. Derfor fortsetter turen tilbake gjennom sentrum og opp til Dalsnibba. På turen småpludrer guiden om alt fra historier om Keiser Wilhelm til alkoholprisene i Norge. Innimellom skyter Tafjord inn ting han mener turistene bør få vite. Det varierer fra hvor vannet i fossene leder hen, til artige anekdoter fra tidligere turer.

Kjøringen går av seg selv. De lokale sjåførene kjenner hver eneste meter av veien.

På vei opp møter vi både syklister og folk på rulleski, og Tafjord slår en gang oppgitt ut med armene.

– Tenk at de skal sykle tre og fire i bredden, sukker han.

Da drømmer han seg heller vekk til de gode kaffekoppene de har hatt på Djupvasshytta.

– Å sitte der og pludre med sjåfører og guider er veldig ok. Det har jeg satt veldig pris på.

Vel oppe på Dalsnibba forteller han om en gang en dame hadde spurt han om hvor mange ganger han hadde vært der oppe. Svaret på over 4000 ble hun paff av. I løpet av alle de tusen turene og arbeidsdagene har han noen dager latt seg irritere. Spesielt over motorsykler som har kommet langflate i svingene, eller bobiler som ligger midt i veien.

– Men det er liten hjelp i å la seg irritere, ler han.

Selv med alt man skal forholde seg til på en slik tur har han ikke hatt en eneste dårlig dag på jobb.

– Da hadde jeg ikke holdt på med dette. Det har vært kriteriet. Det har vært en fantastisk rutine.

Og kollegene har heller ikke hatt dårlige dager i Tafjord sitt selskap, forteller Jostein.

– Det blir trist. Vi vil savne han. Det har vært en glede å kjøre sammen med han her inne.

– En av de beste sjåførene

Siste stopp er Flydalsjuvet. Her blir turistene ekstra lykkelige for skodda har letta og de får alle lage sitt eget postkort med seg selv i den berømte utsikten. Men Tafjord er ikke like lykkelig. For en utenlandsk sjåfør har sneiet den åpne døra til hans egen buss mens bussen har stått stille.

Det løser seg heldigvis uten problemer. Han får lukket døra og den andre bussen får passere. Men hankjører ikke videre før han har vist frem at den andre bussjåføren hadde nesten en halv meter klaring på den andre siden av bussen. Han rister oppgitt på hodet, før han kjører siste rest ned til sentrum igjen og slipper 47 tyske turister av.

– Veldig god sjåfør, sier de tyske turistene. Men det er bare tomt i bussen et lite sekund før den fylles av guider fra Fjordselskapet som kommer med gave til jubilanten. De vil ikke at han skal slutte og har mange gode forslag til løsninger på hvordan han kan fortsette å kjøre selv om han nå er for gammel.

– Vi kan forfalske passet ditt og ta vekk et år, foreslås det.

– Han er en av de beste sjåførene.

– Du store min, sier Tafjord og blir litt overveldet av at guidene kommer. Både av bursdagsgave, og lykkønskningene for pensjonistlivet.

– Du må vel ha hatt en av Norges vakreste jobber?

– Ja, jeg har fått mange kommentarer på det, ler han Og han innrømmer at dette blir en overgang. Og det var vemodig å ta på seg uniformen for siste gang.

– Ja det var underbevisst litt rart. Å vite at dette er over. Dette har blitt en livsstil,

For han tror ikke noen har like mange turer opp og ned i Geiranger som det han har sanket over 49 år. Men han tror kanskje det blir noen turer inn igjen. For hvem skal nå passe på at bussgarasjen er låst for kvelden? Der har han gått etter og slukket og låst mange ganger.