Venninne av Anja: – Det blir aldri glemt

Iselin Albertsen Hernes forteller at Anja Weløy Aarseth var en god klassekamerat for alle medstudentene ved Høgskolen i Ålesund. De har hatt mange gode stunder sammen i studietiden, og det merkes veldig godt at Anja ikke er der lenger.

Vennene håper politiet finner gjerningsmannen

Etter at de mandag fikk bekreftet at kvinnen som ble funnet død på Aksla var deres venninne Anja, har Iselin og de andre venninnene vært opptatt av at politiet raskt finner en gjerningsmann.

– Ikke bare fordi vi trenger å få ham buret inne, men vi trenger å sette et ansikt til hvem som kan ha gjort noe så forferdelig, sier hun.

Dersom hun ikke får et ansikt å feste hendelsen på vet hun ikke hvordan hun skal komme videre.

– Jeg kommer aldri til å få ro dersom jeg ikke får se hvem som kan være så umenneskelig, sier hun.

– Trenger en avslutning

Siden onsdag har dagene for Iselin og de andre klassekameratene vært surrealistiske. Fortsatt sier hun at det føles som om det ikke er sant det som har skjedd.

– Det føles fortsatt som om det er en dårlig krim som man går rundt i på autopilot. Ingen vet hva vi skal tenke, og vi vet ikke hva vi skal gjøre eller si. Vi vet ikke hvilken vei vi skal snu oss engang.

– Akkurat nå tror jeg at alle bare finnes, at vi bare er. Det er ikke noe mer enn det, sier Iselin.

• Les også: – Eg trur alle studentane synest det var godt å kome hit
• Les også: Folk strømmer til Aksla

Nå føler de behov for at politiet finner en gjerningsmann som kan avslutte saken.

– Selv om det aldri blir avsluttet, eller blir glemt. Det kommer alltid til å ha skjedd og det kommer alltid til å være det mest forferdelige jeg har opplevd, sier hun.

Har du tips i saken? Tips våre journalister HER

Var ute og lette før hun ble formelt etterlyst

Iselin og de andre klassekameratene skjønte allerede torsdag, da Anja ikke kom på skolen, at noe var galt. Da klokken var blitt 11 dro de fra skolen for å lete etter henne.

Først prøvde de bare å bagatellisere at hun ikke var dukket opp.

–Vi tenkte kanskje hun hadde forsovet seg, eller noe lignende, og så begynte vi å kjøre rundt og lete, sier hun.

Vennegjengen dro innom Ålesund sykehus for å sjekke at hun ikke var der, før de etter en times leting fant bilen til Anja som var parkert i nærheten av Fagerlia barnehage.

– Da fikk alle en ekkel følelse og vi løp egentlig ut av bilen i fart for å løpe innover stien, sier Iselin.

Hun forteller at der og da følte de seg handlingslammet. Etter at de hadde ringt politiet kom hele klassen opp til bilen og ventet der til politiet ankom.

Alle i klassen deltok i leteaksjonen

Torsdag og fredag lette hele klassen etter den savnede klassevenninnen.

– Vi gikk egentlig helt på autopilot og lette og lette, sier hun.

Hvor lang tid tok det før dere trodde det hadde skjedd noe virkelig alvorlig?

– Det er veldig vanskelig å svare på. For da vi gikk der og lette så tenkte vi at hun sikkert satt med en brukket ankel et sted, sier Iselin.

Mens de lette klarte de hele tiden å holde på håpet om å finne Anja, selv om det var vanskelig.

Men lørdag formiddag, mens de hadde satt seg ned for å ta seg en pause i letingen, så de at det var meldt om en død kvinne.

– Da skjønte jeg og en annen venninne at det var Anja, sier hun.

Klassen har vært sammen siden

Klassen samlet seg på høgskolen og fikk tilbud om krisehjelp av kommunen. Resten av kvelden tilbrakte de sammen.

– Selv om det ikke var offisielt så skjønte vi hvem det var, sier Iselin.

Mandag kom den endelige bekreftelsen på at det var deres venninne som var blitt funnet, og at hun var blitt drept.

– Det var vanskelig å fatte da, og det er vanskelig å fatte nå. Det er ikke slik det skal være i det hele tatt, sier Iselin.

Er nervøs før hver pressekonferanse

Nå gruer de seg foran hver pressekonferanse politiet har.

– Man er litt usikker på hva som skal bli sagt og er nervøs for nye opplysninger. Med en gang ting begynner å dempe seg litt, så kommer det nye ting som åpner sårene på nytt igjen, sier hun.

– Tungt å være på Aksla

Å gå opp igjen til stedet hvor Anja ble funnet er noe av det verste hun har vært med på.

– Jo lenger vi kom oppover jo tyngre blir steinen i magen. Jeg tror ikke noen av oss vil gå opp igjen dit på lang tid med mindre vi skal tenne lys, sier Iselin.

Hun tror ikke Aksla noen gang vil føles trygg igjen. Men det er ikke bare der hun vil føle seg utrygg.

– Dette har skjedd. Hun ble gjemt, og det er ikke noe fint med turstier lenger. De bare minner meg om hva som har skjedd. Jeg vil ikke gå på turstier noen steder, sier hun.

For de fleste a studentene minner de fleste tingene i hverdagen nå om drapet på klassevenninnen. Iselin forteller at stier, veier og klasserom minner om de dagene de har lett.

– Det føles nesten som at alt gir dårlige assosiasjoner. Det er veldig vanskelig å se det positive akkurat nå, sier hun.