Ingrid Karin Tunheim ble født i 1967 med Downs syndrom.
Sju år etter kommer lillesøster Ragnhild Tunheim Huse til verden. Nå har hun brukt fem år på å skrive bok om søsteren Ingrid og deres liv sammen.
– Det at Ingrid har Downs syndrom, gjør henne til et ekstra spesielt godt menneske, så hun har betydd veldig mye for meg og mitt liv, mitt menneskesyn og mitt verdisyn, sier Ragnhild.
– Tøft å få barn med Downs syndrom på 60-tallet
Sterk søskenkjærlighet er utgangspunktet for boka, men boka handler også om hvor vanskelig det var å få et barn med Downs syndrom på slutten av 60-tallet.
Ragnhild og Ingrid setter stor pris på hverandres selskap og møtes ofte.
Foto: Hans-Olav Landsverk / NRK– Da mor fikk Ingrid ble hun møtt med taushet. Da hun ble født var det ingen som kommenterte, og det ble for stille, de sa nesten ingenting, forteller Ragnhild.
Senere, da Ingrid skulle inn på kontroll, fikk de heller ingen informasjon eller forklaring, selv når helsepersonell utførte det som føltes som dramatiske undersøkelser.
– Så for mor var det en tøff tid. Spesielt første året, forteller Ragnhild.
Men mor til Ingrid var spesialpedagog, og faren var lærer, så de var ressurssterke foreldre og Ingrid hadde det bra.
– Beriket familien
Ragnhild har to storebrødre også, men Ingrid har en ekstra plass i hjertet. Omtrent en gang i måneden møtes søstrene, enten i Ørsta der Ingrid bor, eller i Ålesund hos Ragnhild.
– Det har betydd veldig mye å ha en så kjekk lillesøster, sier Ingrid.
– Men hvordan var det å bli skrevet bok om?
– Det har gått bra. Det er litt forskjellig som står i boka. Det er godt stoff, og hun er veldig flink. Jeg er stolt av lillesøsteren min, sier Ingrid.
Og legger til at hun har vært en god storesøster og lært Ragnhild mye.
– Jeg har lært Ragnhild at man må være god mot hverandre, sier Ingrid, mens hun gir Ragnhild en god klem.
– Ja, du har lært meg å være ærlig, og sette pris på livet, svarer Ragnhild.
Innlegg i den politiske debatten.
Boka er ikke ment å være et debattinnlegg, men Ragnhild innser at den blir det siden hun forteller sitt eget syn på sorteringssamfunnet.
– Skal vi velge vekk de som ikke lever opp til den normale standarden? Jeg føler at det er gått litt i en sirkel og at det nå kanskje har begynt å endre seg. Så jeg vil fremmed det gode og det positive. Dette går det veldig godt an å leve med og det er en berikelse, sier hun.
Hun mener det er enklere å få et barn med Downs syndrom nå.
– I den tiden Ingrid ble født i var det ikke noe apparat eller system for å ta vare på dem. I dag er det en helt annen oppfølging. Så jeg tror at selv om en selv ikke føler seg ressurssterk, så fins der et apparat som vil deg vel, og som vil hjelpe, sier hun.
Med boken «Får eg lov? Ein vals med Ingrid, verdas beste storesøster» er målet til Ragnhild å være en stemme for dem som ikke nødvendigvis har en stemme selv.
– Jeg vil få frem at verdien til et menneske er ubetalelig.
– En søster betyr veldig mye. Det å oppleve ting sammen, siden vi var små og frem til vi nå er eldre, betyr mye – og det gjør det enda, sier Ingrid.
