«Fru Guri av Edøy» har et tungt historisk bakteppe

«Fru Guri av Edøy» er en diktet fortelling skrevet til Edøy kirkes 800 års jubileum i 1989. Men spelet har et tungt historisk bakteppe.

Naboøya til Edøy heter Kuli. Der ble det i 1913 funnet en runestein som i dag tilhører de viktigste dokumentene i Norges historie. Den verdifulle steinen tilhører Vitenskapsmuseet i Trondheim, mens en nøyaktig kopi står der den ble funnet på gården til Tore Kuløy.

Hørt om steinen siden han var gutt

Tore Kuløy vokste opp på gården hvor Kulisteinen ble funnet.

Helt siden han som liten guttunge fikk høre om steinen som ble funnet utenfor husene der han vokste opp, har han grunna mye på hvem er Tore og Halvard som reiste denne steinen på Kuli var. Tore har en bror som heter Hallvard, og brødrene er siste grein på stammen av en lang rekke familiemedlemmer som gjennom tidene har fått navnene Tore og Hallvard.

Navnene hadde de fått lenge før de visste om runeinskripsjonene på steinen.

Han har også lurt mye på hvem Ulv var. Mange regner det som selvsagt at Ulv er en mann. Det er sannsynlig at navnet er lengre, siden steinen er slått av akkurat på det punktet. Tore Kuløy tror Ulv kan være del av et kvinnenavn.

– Det var respekt for kvinner i vikingtida, og de kan ha hatt mye på si på Kuli. Nord på øya er det flere reine kvinnegraver. Det er sannsynlig at der ligger husfruer i seks generasjoner, sier Kuløy.

Ektefødt etter Olav den hellige

Kuløy kan sin Snorre. Der har han og funnet Ulvhild som han mener steinen på Kuli kan være reist etter.

– Ho var ektefødt datter av Olav den hellige og Astrid (som igjen var datter av svenskekongen Oluf). Ulvhild var oppfostra hos Torberg Arneson på Giske. Hun var med far sin på flere turer. Siste gangen Snorre skriver om henne er når hun gifter seg med hertug Otta fra Nord-Tyskland.

Tore Kuløy undrer på om det ikke kunne være slik at hun fikk to sønner og at den ene, Tore ble kalt opp etter fosterfaren Torberg, og den andre fikk navnet Halvard.

–Så skjer slaget på Stiklestad, kongen faller, det blir usikkerhet om hvem som skal ha makta i landet. Er det ikke naturlig å tenke seg at sønnene til Ulvhild kommer fra Tyskland for å gjøre krav på arven etter bestefaren? spør han retorisk.

Kuløy tror de unge guttene kan ha tatt med seg skikken hjemmefra. I Nord-Tyskland, Sør-Sverige og Danmark er det tusenvis med slike bautaer som dette, der det står at en har reist en stein etter en annen.

– Kanskje har det stått : «Tore og Halvard reiste denne steinen etter Ulvhild mor si.» Med ei slik setning fastslo de sin herkomst og sin odelsrett. Når de i neste setninga skriver at kristendommen hadde vært tolv vintre i Noriki, ja så er det helt naturlig for dem. De kommer fra utlandet og det er naturlig å bruke ordet Norge. Hadde det vært noen lokale som laget runeinskripsjonen, så ville de nok brukt lokale navn, mener Kuløy.

Om det er vanskelig å bevise, så er det i hvert fall sannsynlig, mener han.

Opptatt av navnet «Norge»

Kuløy er også opptatt av navnet Norge. Han mener det står Noriki på steinen og at det betyr Nor- riket, ikke Nor-vegen.

– Norge var et eget rike, ikke en veg mot nord. Tror du de stolte nordmennene som reiste rundt i verden fortalte at de kom fra en veg mot nord?

Han spør og svarer sjøl.

– Nei de kom fra et rike i nord, fra Norriket. Rundt dem fantes Svearike, Danariket og Gardariket. Og så skal du huske på en ting til, at på den tida gikk Nordmøre helt opp til Namdalen, så når Snorre skriver om det som skjedde sør på Møre, så behøver det ikke være på Sunnmøre, det kan godt være på Kuli. Her har vært et sentralt sted i leia, slår han fast.

Han forteller også at de fant stokker i jorda utom Kulisteinen.

– Det viste seg å være ei trebru eller ene sida i et langhus. Prøvene vi sendte til Trondheim, fikk vi datert til år 1034. Om steinen er fra samme tid som brua, og du trekker fra de tolv vintre som har gått, kommer du til 1022, da har du Mostertinget, tinget der vi fikk kristne rettsbestemmelser for hele riket. Vi fikk kristendommen som riksreligion, sier han.