– Jammen godt det gikk bra, tenkte Sigurd Fylling Mæle etter at han reddet en tenåringsgutt opp fra vannet. Så ble han sint på foreldrene som ikke var til stede.
– Synet av hodet som lå og duppet fikk meg til å stoppe opp
Sigurd Fylling Mæle reddet trolig et liv da han stakk venstrearmen under vann og fisket opp en guttunge i begynnelsen av tenårene. Bare tilfeldigheter gjorde at han oppdaget ham og bestemte seg for å sjekke om alt var bra.
– Ved første øyekast var det ingenting som tydet på at gutten var i vanskeligheter. Ansiktet hans var tilsynelatende hele tiden over vannflaten, han verken ropte eller skrek og han veivet ikke febrilsk med armene, slik Baywatch lærte oss at mennesker alltid gjør om de er i ferd med å drukne, skriver Sigrurd Fylling Mæle fra Langevåg på Facebook-profilen sin.
Sunnmøringen er på badeferie i Spania og var først nær ved å bare gå forbi gutten.
– Jeg har sett unger leke i bølgene hundrevis av ganger før, og det så omtrent slik ut. Han så ut som et rolig barn i litt urolig vann. Den eneste grunnen til at jeg snudde meg og stoppet opp, var at synet av hodet som lå og duppet akkurat over vannskorpa fikk meg til å tenke på noe jeg leste for rundt ett år siden. En artikkel om hvordan drukning ikke nødvendigvis ser ut slik man kanskje skulle tro.
Takker artikkel om drukning
Artikkelen handlet om hvordan man ikke makter å rope etter hjelp fordi man har mer enn nok med å få i seg luft. Man er ikke i stand til å vinke til andre fordi man bruker hver en muskel i armene til å holde hodet over vannet.
Sigurd husket på hva han hadde lest om hvordan man kan drukne på grunt vann, med lykkelig uvitende mennesker lekende og badende på alle kanter.
Heldigvis gjorde denne artikkelen inntrykk på ham, derfor ropte han på gutten og spurte om det gikk bra.
– Han så på meg, men svarte ikke, så jeg begynte å bevege meg raskt mot ham. Tre meter unna ble jeg igjen usikker på om gutten egentlig hadde kontroll eller ikke, så jeg spurte nok en gang om han var ok. Det er nesten det som er mest skremmende å tenke på. At det selv ikke på knappe tre meters hold var tydelig hva som var i ferd med på å skje.
– Han grep tak i hånden min som om det stod om livet
Omtrent i det Sigurd spurte, forsvant gutten under en forholdsvis liten bølge. Det var først da han strakk ut venstrearmen og dro ham til overflaten igjen at han oppdaget hvor panikkslagen gutten egentlig var.
– Han grep tak i hånden min med begge hendene og kneip til som om det sto om livet. Sannsynligvis følte han det nettopp slik. Ikke mer enn et sekund senere følte jeg den trygge sandgrunnen under beina. Han var en halvmeter kortere, så han hadde nok ikke hatt den følelsen på en god stund. Det må ha føltes som en evighet.
Nå deler han tankene sine på Facebook-profilen sin for å minne andre på at man må være på vakt i vannet.
– Det var sikkert et tredvetalls personer i nærheten, både på stranda og i vannet, men ingen av dem leet på så mye som et øyelokk. Men jeg skriver ikke dette for å skryte av at jeg var den eneste som gjorde noe. Jeg skriver dette fordi jeg var i ferd med å la være.
– Han stotret frem et «thank you» omtrent mellom hvert eneste gisp
Da han hadde fått gutten opp av vannet, sa han først ingenting. I løpet av de neste ti meterne inn til land stotret han frem et gebrokkent og gråtkvalt ”thank you” omtrent mellom hvert eneste gisp etter luft, skriver Sigurd.
– Idet vi var ute av vannet kom noen av vennene hans løpende, så jeg forsøkte å slippe hånden hans, men han nektet og slapp ikke taket før vi var flere meter inne på stranda.
Der ba Sigurd Fylling Mæle en av de andre ungene om å hente noen voksne og fortelle hva som hadde skjedd.
– Jeg fikk lagt ham ned på en stor stein og først da begynte gutten omsider å smile. Så begynte han å le, og jeg lo litt jeg også.
Ber folk være oppmerksomme
Nå takker han artikkelen han hadde lest for at alt gikk bra.
– I likhet med de fleste slike ting trodde jeg jo ikke egentlig at jeg noen sinne kom til å få bruk for denne kunnskapen. I dag reddet den artikkelen kanskje et liv, skriver Sigurd på Facebook-profilen sin.
– Jeg gjorde jo egentlig ingen verdens ting. Jeg gikk litt, jeg rakk ut en arm, så gikk jeg litt til. Hadde jeg ikke visst bedre ville jeg sannsynligvis ha fortsatt ut mot bølgene, i motsatt retning. Kanskje hadde gutten klart å komme seg til land på egenhånd. Kanskje hadde den neste bølgen skylt ham inn på grunna. Kanskje hadde noen andre kommet løpende til. Men kanskje ikke.
Det var dette "kanskje ikke" som gjorde at han valgte å dele historien sin på Facebook, slik at andre kunne få lese den.
– Sommerferien står for døren og strender og innsjøer vil igjen fylles med plaskende lek og høylytt skrik og skrål. Om tre måneder vil en håndfull pulter stå tomme på første skoledag. Det kan være fordi ingen hørte disse barna da de ropte etter hjelp. Det kan også være fordi ingen så dem da de ikke gjorde det.
