Onsdag denne uka ble Christian Holstad Lilleng oppringt av politiet. Han ble bedt om å avgi frivillig DNA-prøve i forbindelse med voldtektsforsøket og voldtekten av eldre kvinner i Mauseidvåg.
Lilleng sier til NRK at han umiddelbart tenkte at det var greit å gi samtykke til å gi DNA-prøve i en slik sak. Han avtalte også tid og sted for å avgi prøven. Men så begynte han å tenke og han ombestemte seg.
– Jeg begynte å tenke på at dette ble feil. Jeg skulle liksom inn til politiet og bevise min uskyld. I stedet for at politiet går direkte på dem som er mistenkt blir man presset til å bevise at man ikke har noe med saken å gjøre, sier Lilleng.
- Les også:
I et åpent brev til politiet skriver Lilleng at denne metoden i sin ytterste konsekvens kan føre til total overvåking av alle borgere i et samfunn. Han stiller også spørsmål ved om hvor frivillig prøvetakingen egentlig er.
- Les også:
- Les også:
Politiet på sin side forsvarer bruken av omfattende innhenting av DNA, og viser til at flere kriminalsaker er blitt løst ved bruk av denne metoden. I Sula-saken spør de menn som politiet har grunn til å tro har vært i det aktuelle området da overgrepene ble begått.
– Vi tar disse prøvene for å utelukke de personene og for å jobbe oss frem mot en mistenkt eller sikta. Det er helt frivillig å avgi DNA-prøve, og 99,9 prosent sier ja fordi de ser nytten av det, sier kriminaltekniker og politioverbetjent ved Sunnmøre politidistrikt, Kurt Kim Stige.
Stige drar frem eksempel der DNA-prøver har vært avgjørende. I saken der en en 98 år gammel kvinne ble voldtatt og drept i Os utenfor Bergen var det DNA-prøve av gjerningsmannen som oppklarte saken.
Han sier at han har registrert at noen har vært skeptiske, og folk har spurt om hva som skjer med prøvene etter at saken er oppklart.
– DNA-prøvene går ikke inn i noe register hos politiet. Vi har kun anledning til å bruke prøvene i den aktuelle saka de er blitt hentet inn i. Prøvene går ikke inn til Kripos, men blir kun behandlet i Folkehelseinstituttet, sier han.
I Sula-saka er det hentet inn DNA-prøver fra 500–600 personer. Prøvene kan ikke brukes i andre saker. Oppstår det en ny sak må det hentes inn nye prøver.
– Det er veldig viktig for politiet at folk sier ja til å avgi prøve. Alternativet for oss er å sjekke alibiet til de personene som sier nei. Vi mistenker ikke de vi spør, vi har ingen konkrete mistanker, men vi må utelukke alle som er uinteressante.
Christian Holstad Lilleng presiserer flere ganger at han er positiv til å hjelpe politiet i å oppklare en kriminalsak. Men han ser på fremgangsmåten som en inngripen i privatlivet.
– Politiet er en viktig samfunnsinstans som man skal hjelpe så godt man kan. Men når man må bevise at man ikke har noe med saken å gjøre, da blir det feil. DNA-prøver er en så viktig, personlig sak og grensen må gå ett sted, sier Lilleng.
Kurt Kim Stige sier at arbeidet med DNA-prøvene kan ta lang tid. I enkelte tilsvarende saker har politiet tatt inn opp mot 2000 prøver før de endelig fikk treff. Politiets tankegang er at jo flere man får luka ut jo færre står man igjen med.
– Jeg forstår at folk er skeptiske, spesielt i dagens verden der det ofte skjer at personlige opplysninger blir brukt og misbrukt. Men politiet kan ikke bruke DNA-prøver til noe annet enn det formålet de ble innhenta til, sier Stige.