OL-håp på ett bein

I et veikryss i Sykkylen forandrer livet til Martin Flemsæter Hamre seg. Han er 16 år gammel og kjører lett motorsykkel. I et kryss smeller plutselig en bil inn i ham, og han kastes av sykkelen.

Ulykken er stygg, og Martin havner på sykehus. Én uke etterpå er de ene beinet borte fra kneet og ned.

Det var i 2005. I år skal han forsvare Norges ære under OL i Sotsji – på landslaget i kjelkehockey.

Bambi på isen

– Til vanlig, når jeg har på meg leggprotesten, kan ingen se at jeg mangler et halvt venstrebein, sier Martin.

Leggprotesen og det halve venstrebeinet er også det som fikk 25-åringen interessert i hockey. For at en sunnmøring skal få øynene opp for akkurat denne idretten, er langt fra noen selvfølge.

Ishockey er ingen stor sport i Møre og Romsdal, og tidligere brydde heller ikke Martin seg nevneverdig mye om pucker og køller.

Det endret seg under et rehabiliteringsopphold på Haukeland sykehus i Bergen hvor han ble kjent med en kjelkehockeyspiller som dro ham med på trening. Martin ble raskt bitt av basillen selv om han til å begynne var milevis fra å være stjernespiller.

– Jeg var som Bambi på isen. Veltet hele tiden og fikk ikke til noe som helst, forteller han.

Likevel syntes sykkylvsgutten det var gøy, og skjønte at dette var noe han ville fortsette med.

Les også:

• For redd til å komme tilbake på isen - nå vil han kjøre på ski
• Kjelkehockey for alle

Teknisk komplisert

Kjelkehockey er i henhold til Martin noe det tar tid å lære seg, for det er mye å ha kontroll på. Skøyteskjær, kjelke, køller og ikke minst andre spillere. Sterk i overkroppen må man også være. Veldig sterk. For det eneste man bruker er armene.

Spillerne sitter fastspent oppå en liten spesialkjelke plassert på to skøyter eller skøyteskjær som står rett ved siden av hverandre. To køller med små pigger i endene brukes både til å stake seg frem med og til å slå pucken, og det er vanskelig å holde balansen.

– Kjelkehockey er en teknisk komplisert fullkontaktsport, sier landslagsspilleren.

Da han ble student i Bergen noen år etter oppholdet på Haukeland begynte han å trene kjelkehockey for fullt. Selv om han til å begynne med ikke fikk til stort annet enn å møte opp, var interessen stor, og han nektet å gi seg.

Så ble "Bambi" kontaktet av landslaget.

VM-kamper

I henhold til Martin er kjelkehockeymiljøet i Norge er lite og at man raskt går videre fra å være amatør til å bli profesjonell. Interesse og utvikling som spiller er nøkkelen.

Selv var han på landslaget i over et år før han virkelig følte at han hadde noe der å gjøre. Han forteller om å være livredd for å få pucken for da måtte han vise hva han dugde til, om kamper hvor han bare fikk spille noen få minutter og om da han ble tatt ut til å være med i VM for første gang.

– Mitt første VM var på Hamar i 2012. Det var stas, selv om jeg nesten ikke spilte og vi kom på en skuffende femteplass.

Året etter gikk turen til VM i Sør-Korea. Igjen fikk Martin lite spilletid på isen og begynte å lure på om han egentlig hadde noe på landslaget å gjøre, men det skulle endre seg.

Av de åtte lagene som deltok, ble Norge nummer fem også denne gangen, og klarte akkurat å kvalifiserte seg til årets OL.

Det kunne ikke Martin gå glipp av.

OL i Sotsji

Nå spiller 25-åringen turnering i Malmö i Sverige. I slutten av måneden reiser han til den italienske byen Torino sammen med resten av landslaget for å spille treningskamper frem til de setter seg på flyet til Russland og OL.

Paralympics går av stabelen fra 7. til 16. mars, og da skal Martin være med som vingspiller på det norske kjelkehockeylaget. Han forteller at Norge nok blir sett på som en outsider, og at skal møte tøffe motstandere.

– Vi starter med kamper mot Canada, Sverige og Tsjekkia. Canada slår vi nok ikke, men de to andre kan vi klare å ta innersvingen på, sier Martin.

Han legger til at det nok blir mye knuffing, men at det er noe av sjarmen med kjelkehockey. Det skal være litt tøft ute på isen.

Les også:

• Kjelkehockey for alle

Går for medalje

Kjelkehockey er en av de mest populære grenene i Paralympics, og sunnmøringen gleder seg til endelig å ha flere tusen tilskuere på tribunene. Under vanlige turneringer kommer ofte ikke flere enn 20–30 personer for å se på. Nå kan det bli mellom sju og åtte tusen.

– Og så kan jo folk se oss på TV, smiler Martin gjennom telefonen.

Han håper folk i Norge vil følge med, og sier alle 16 på laget kommer til å gi alt for at de skal ende på pallen. Selv skal han bruke fart og harde taklinger for å gjøre det ordentlig ubehalige for motstanderne.

Og skulle det ende med edelt metall rundt halsen på de norske guttene, lover Martin å synge nasjonalsangen av full hals.