Det manglet ikke på protester da ideen om en diger orm som utsmykking ved Atlanterhavsveien ble kjent. Miljøvernforbundet kalte det forsøpling, og mange reagerte på at den skulle lages av italiensk marmor. For i en kommune der steinindustrien har en over 100 år lang tradisjon, og det fins både kalk og marmor, ble det vanskelig å se for seg at bare italienske varer skulle være godt nok.
- Les også:
- Les også:
Mange så heller ikke poenget med å tilføre en av Norges mest spektakulære veistrekninger noe mer enn det naturen allerede byr på. Noen beskrev det som industrisøppel blåst inn fra havet.
– Jeg har på mange måter stor respekt for at folk kan synes det er vanskelig å se noe såpass fremmedartet i et landskap de selv har et så nært forhold til. Samtidig tenker jeg at jeg har forsøkt å lage et verk som er ganske ærbødig i forhold til hva landskapet allerede er, sier Jan Freuchen som er kunstneren bak prosjektet.
– Har satt seg fint i landskapet
Men de som kom til den offisielle åpningen av det 90 meter lange og 35 tonn tunge kunstverket, Columna Transatlanticas, eller den transatlantiske søyle, var enige om at det var kunst.
– Da det var ferdig for ett år siden så var det rett ut av ovnen for å si det slik. Men etter et års forløp har det patinert seg og satt seg i landskapet på en veldig fin måte, sier Svein Rønning, som er kurator ved Nasjonale turistveger.
– Men hvorfor trenger vi å lage et kunstverk i naturens kunstverk?
– Man kan alltids diskutere om det stemmer å lage et kunstverk i en veldig flott natur. Det er en del av prosessen, problemstillingen og spørsmålsstillingen: Ja ... eller tja til kunst, eller hvorfor ikke, sier Rønning.
Men ungene på åpningen hadde et enklere svar:
– Det er fint.