Teksten på denne nettsida byggjer hovudsakleg på manuset til radioprogrammet ”Nytt frå Romsdals amt i april 1905” som vart sendt i NRK Møre og Romsdal torsdag 21. april klokka 16.10. Språket i avissitata er varsamt modernisert for at det skal bli lettare å lese. Det er også omarbeidd ein del.
Er du interessert i historiske fotografi? Besøk heimesida til Fylkesfotoarkivet i Møre og Romsdal
Vår i Romsdals amt
Våren er kommen til Romsdals amt – kalenderen viser april 1905, og Romsdalsposten har ei inntrengjande oppmoding:
SMÅGUTTER! Har I gjort rugekasser i stand til stæren og de andre av våre sangere og vakre vårgjester? Hvis ikke, så sett i gang straks. Stæren har begynt å legge planer til bygning av rede!
Men redaktør Jonas Hestnæs gløymer ikkje å minne lesarane om det store politiske temaet i 1905 og skriv eit flengjande åtak på nokre av sine bysbarn under overskrifta ”Svenskemerket”:
Det meddeles oss at så utrolig det enn kan høres, finnes enda folk i vår by, som heiser svenskmerket flagg!
De hedrer Sverige, enda landets ledere med nebb og klør arbeider for at hele Norge skal bli svensk provins.
De håner Norges Storting, regjering og konge, som har gitt Norge eget flagg.
Gud trøste oss for nordmenn!
Patriotiske dikt
Mange diktande menn – med ulike grader av talent – får trykt eldnande vers i avisene i 1905. I mars trykte Søndmørsposten eit flammande dikt av Anders Hovden på forsida, no i april er det ein annan sunnmørsdiktar sin tur: Anders Vassbotn har skrive ”Solvending”: her er nokre av versa:
Liabygda, truleg 1905. Foto: Steinkopf Wold. Fylkesfotoarkivet i Møre og Romsdal.
Vakning av vilje
i Norig vårt land,
vilje til verjing
i dal og ved strand!
Varnande vardar
ber bygdene bod,
heimkjensla heilare
syng i vårt blod!
Vår soga fortel oss
frå tider som fór:
Når vargar gav vitjing
og hædde vår mor,
då nordmenn gav møte
med vilje og mod,
frå gutar der frettest
som stridde – og stod.
Vakne då vilje
i Norig vårt land!
Kveik kvar ei bringe
i heimkjensle brann!
Lat vardane vaka,
lat bodstikka gå,
lat ung-Norigs fylking
som nordmenner stå!
Ein annan diktar det er mykje usemje om, er Elias Blix. På denne tida hadde han vore død i fleire år, men salmane hans var framleis kontroversielle fordi dei var skrivne på landsmål. Alt i 1892 vart Nokre Salmar – ei stor samling med 150 Blix-salmar – autoriserte til bruk i den norske kyrkja. Men mange kyrkjelydar ville ikkje vite av landsmålet hans, og slett ikkje berre i byane. Ein søndag i april blei såleis Blix-salmane nedrøysta i Aukrakyrkja med 190 mot 53 røyster. Og Aukrakyrkjelyden var ikkje åleine i Romsdals amt om å avvise salmane til Blix: mannen som skreiv "Gud signe vårt dyre fedreland", "Med Jesus vil eg fara" og "No livnar det i lundar".
Vevkurs på Helsem, Stranda 1900-1905. Nr. 2 frå v. framme er Lovise Helsem (1882-1961, ætteboka 18/208). Fotograf ukjend. Fylkesfotoarkivet i Møre og Romsdal.
Husnød i Ålesund
Våren er komen, ja, men det er no ikkje hus i kvar busk likevel, og slett ikkje i Ålesund, der brannen i fjor gjorde ikkje berre innbyggjarane huslause, men også dei frå landsbygda som skal gjeste byen. Dette opptek redaktøren i Søndmørsposten:
På grunn av husnøden har landsfolk ikke turdet komme til byen, uten for så vidt der var anledning til å reise frem og tilbake samme dag, hva der er tilfellet kun med de nærmestboende. Og denne tilstand vedvarer dessverre fremdeles.
Enkelte forretningsmenn som hadde øye for denne ting, talte allerede straks efter brannen om å la oppføre et midlertidig hus bestemt til å skaffe nattelosji for landsfolk. Men det ble uheldigvis kun med tanken. Der var nok ikke tilstrekkelig samhold til at saken kunne settes i verk. Og dog ville risikoen ved et sådant foretagende være liten eller ingen. Huset ville ganske sikkert få meget god søkning, og ved å ta en rimelig betaling for losjiet, måtte foretagendet kunne bære seg.
Skal ikke båndet mellem by og landdistrikter enn ytterligere løsnes, burde derfor noget gjøres!
…..meiner Søndmørsposten.
Redaktør i pennefeide
I Romsdals Budstikke har redaktør Lars Nøsen ein beisk pennefeide med Romsdals Vexel- og Landmandsbank. Nøsen har hevda at menn i bankdireksjonen på vegner av banken disponerer store summar frå forretningstiltak dei sjølve har økonomiske interesser i. Banken svarar i avisa med å avvise skuldingane blankt, og peikar på Nøsens dobbeltrolle som avisredaktør og telegrafstyrar:
Vi vil for øvrig advare Dem mot å gjøre pressemeddelelser om våre forbindelser som De får kunnskap om i egenskap av telegrafist. Der foreligger omstendigheter som berettiger oss til å tro at Deres kunnskap om i alle fall én av de nevnte transaksjoner, skyldes Deres stilling som telegrafist.
Herom vil De nærmere få høre fra annet hold. Den slags trafikk stempler seg imidlertid selv.
Hvis De følte noe ansvar som journalist, så ville De ikke ta inn i Deres avis de første, de beste ansvarsløse rykter som ”altfor tjenestaktige løpergutter”, for å bruke Deres eget uttrykk – måtte hviske Dem i øret. Selv pålitelige opplysninger av den art De bringer, ser man kun i skandaleblade, aldri i den journalistisk sømmelige presse.
For ordens skuld: Lars Nøsen held på sitt: det han har skrive er verken ansvarslause rykte eller ”telegrafhemmeligheter”.
Notisar frå bygd og by
Og så nokre andre nyheiter frå Romsdals amt i april:
En sørgelig tildragelse fant forleden sted på en gård i Ørsten, idet en 60-70-årig kone tok seg av dage ved hengning. Den avdøde, som var enke, satt i gode kår. Motivet til den fortvilede handling sies å være religiøse skrupler. Den avdøde skildres av dem som kjente henne, som en særdeles rettenkende, velmenende og velgjørende kone, som i sin hjembygd var aktet og avholdt.
Vi noterer at surendøler og rindøler har samlet penge til et dampskip, 110 fot langt. Til formenn i direksjonen er valgt J. A. Grimsmo og John P. Sæther, der allerede er reist av stad for å kontrahere om skipet, der vil ha daglig fart på Kristiansund.
I Kristiansund har man i det siste vært svært plaget med sopp på klippfisken.
På en gård i Batnfjorden er det brutt ut miltbrann blant kreaturene. I Sunndalen skal det ha vært et tilfelle som lignet miltbrann, men dyrlægen har funnet at det var det ikke.
'
Kjøpmann Oluf Holm i Ålesund har ved annen gangs auksjon kjøpt handelsstedet Karstenøen i Vikna for 12 500 kroner.
I Ålesund er det vedtatt et tillegg til de gjeldende politivedtekter. Fra nu av må der i Ålesund kun kjøres i skritt nedad bakker og omkring hjørner. Ingen må betro et forspent kjøretøy til noen som er under 16 år, eller som er beruset eller som av annen grunn må antas å være uskikket til å styre hest. Det er forbudt å lesse tømmer, planker, bord eller lignende materialer på kjerrer eller vogne på sådan måte, at materialene kommer til å berøre eller slepe på jorden eller inntage større bredde enn kjøretøyet.
Og i Budstikka les me i spalta ”I farten noterer vi”
…at man på et hospital i London skal ha gjort den oppdagelse, at kreft kan helbredes ved radium.
Godord til ålesundarane
Fogderistriden er eit faktum også for 100 år sidan. Men det kan vanke godord au – Budstikka har såleis ein notis om at ikkje fullt ein tredel av det oppfiska skreikvantumet på Sunnmøre fell på Ålesund. Når ein tek omsyn til at byen har 60-70 fiskedamparar, er dette resultatet så nedslåande som det kan vere og for dei fleste tapsbringande, skriv Moldeavisa.
Men det er det lykkelige ved Ålesund, at man ikke taper motet. Iherdig går man på og dampskipene spredes allerede nu overalt – noen til Island, noen til Storeggen, noen nordover og noen hit og noen dit. Befolkningen har fått det i seg at det nytter ikke å la noe uforsøkt. I sannhet en misunnelsesverdig egenskap. Det er ikke et samfunn, hvor mange synes man har det godt som man har det og lever på og av forfedres dyktighet.
Ein får ei kjensle av at redaktør Nøsen her har sin eigen by Molde i tankane!
Dyrt brevkort
Den siste avishistoria frå Romsdals amt i april 1905 i dag hentar me frå Søndmørsposten, som fortel om kva ”enkelte damers billedkortmani” kan føre til:
To damer på vei til Amerika skulle følge en av kystbåtene til Bergen for den påfølgende aften å ta skip derifra til England. Ankomne til Molde skal naturligvis den ene av dem sende et billedkort, og selvfølgelig går begge på land for å gjøre dette. Efter vel utført arbeide vender de tilbake til kaien, men hvem kan beskrive deres fortvilelse da de får se skipet for full damp styre ut mellem holmene.
Hendervridende løper de frem og tilbake på kaien, for til Bergen må de innen neste dags kveld. Der var ingen annen råd enn å få leiet damskip og forsøke å ta kystbåten igjen i Ålesund. En venninne i Ålesund oppringes, blir i febrilsk hast satt inn i situasjonen, og med grædendes tåre anmodet om å gjøre alt hun kan for å stanse skipet til de billedkortelskende damer kan nå frem.
Omsider er dampskibet ”Bolsø” oppfyrt, og av sted bærer det, alt hva maskinen orker. Nu er kystbåten kommet til Ålesund, og venninnen går om bord og forklarer situasjonen. Kapteinen ryster på hodet, beklager meget det passerte, men kan dessverre intet love utover de par timer som behøves til lossingen. Usynlige makter kom imidlertid til hjelp, idet man om bord hadde så merkverdig vanskelig for å finne de kollier som skulle i land.
Endelig ble man ferdig med lossingen, men ennu var ingen ”Bolsø” å se. Skibet ringer første gang, da plutselig et lite fartøy kommer frem mellem skjærene. Folk på kaien kjenner det snart som ”dokterbåten på Molde”. Da ”Bolsø” er innen hørevidde, ringer postbåten annen gang. Som ved et elektrisk støt styrter de to damer frem i ”Bolsøs” forstavn, likesom for snarere å nå skibet, og inntager stilling, ferdige til å hoppe om bord.
”Bolsø” klapper til, og de to damer blir halte om bord i kystbåten under lystige bemerkninger fra de ventende passasjerer og det publikum som har samlet seg om dem.
I tydelig følelse av det flaue i situasjonen hørte man den ene hviske: ”Hvor skal vi gjøre av oss?” – hvorefter de skyndsomt forsvant under dekk.