Sunnmørslista har valgt å sitte stille i båten. Sunnmørslista vil ikke velge side før valget.
Dette er et taktisk spill som kan gi stor uttelling dersom Sunnmørslista havner på vippen. Men når Randi Asbjørnsen kommer ut av skapet kan hun også risikere å stå helt tomhendt tilbake.
Sunnmørslista må - verdipolitisk og næringspolitisk sett - oppfattes som et konservativt "parti". Men Sunnmørslista har som sin viktigste fanesak å fremme Sunnmøres interesser.
En avtale med Høyre, FrP og KrF før valget ville ha ført til påstander om at en stemme til Sunnmørslista ville ha vært en stemme til en fylkesordfører fra Romsdal og en varaordfører fra Nordmøre.
Ja, dette er provinsiellt så det holder, og de etablerte partiene trekker oppgitt på skuldrene. Men gjentatte påstander om dette ville ha skadet Sunnmørslista i valget.
Kampen om makta i fylkestinget har alltid hatt stor underholdningsverdi. Det er et paradoks fordi fylkespolitikk ikke appellerer noe særlig til folk flest.
Men helt siden Sunnmørslista sprakk på den berømmelige historien om leieboeren som fikk et fylkespolitisk verv i 1991, har forhandlingene om makta vært preget av stor dramatikk, bråk, svik og overraskelser.
I 2003 og 2007 var det KrF som sto for underholdningen - som ikke nødvendigvis var noe moro for andre involverte.
I år hadde mange sett for seg at vegen til makten kom til å bli enkel for Høyre, FrP og KrF som på et tidlig tidspunkt fornyet samarbeidsavtalen de har hatt de siste fire årene.
Men Sunnmørslista ville ikke være med, og Fremskrittspartiet tilbakegang på den siste målingen gjør kampen om hvem som får fylkesordføreren langt mer spennende.
Ett av nøkkeltallene i dette fylkestingsvalget er tallet 13. Arbeiderpartiet MÅ ha 13 mandater dersom partiet skal ha noen som helst sjanse til å skru sammen et flertall i fylkestinget uten Sunnmørslista. Det betyr at partiet må ha mer enn 26 prosents oppslutning i fylkestingsvalget.
Får Ap bare 12 mandater må de øvrige partiene i alliansen som SV, Senterpartiet og Venstre, levere tilsammen 12, og det klarer de ikke.
I så fall må Jon Aasen ha med Sunnmørslista på laget. Aasens store fordel i forhold til Sunnmørslista er at tre av de fire listetoppene i hans allianse er fra Sunnmøre.
Det kan også bli helt avgjørende hvordan de mindre partiene gjør det i kampen om mandatene. Klarer SV å holde andremandatet sitt dersom nedgangen fortsetter? Klarer Senterpartiet å holde femtemandatet sitt? I så fall må Senterpartiet opp på rundt 9,5 prosent. Klarer Venstre å øke til 4 mandater eller er det KrF som klarer å øke til 6?
Venstre har gått frem på alle målinger den siste tiden og KrF har fått god drahjelp av regjeringen som vil kutte kontantstøtten for to-åringer. Venstre og KrF kan også bli nøkkelpartiene i dette fylkestingsvalget. KrF må ha over 11 prosents oppslutning for å kapre det sjette mandatet.
Kampen om posisjonene i fylkestinget har alltid vært beinhard. Det er et rått spill der prinsipper og skrupler fort blir kastet på sjøen.
Alle vet at det avgjørende skille i fylkestinget går mellom de som er en del av flertallet og har innflytelse, og de som ikke er en del av flertallet og er parkert i garasjen for de neste fire årene.
Det er helt greit at det er slik. Dine velgere forventer at du søker makt og posisjoner. Og skal du lykkes må du spille kortene dine rett.
Alle påstander om borgerlig samarbeid eller rød-grønt samarbeid eller andre ideologiske klistremerker har lite for seg i fylkespolitikken. Begrepene har ingen relevans. De har en vikarierende rolle.
Spørsmålet nå er: spiller alle med åpne kort i kampen om den fylkespolitiske makta eller kan noen komme til å hoppe fra en allianse til en annen?
Den historiske erfaringen tilsier at det fort kan komme til å skje. Verken Helge Orten eller Jon Aasen ønsker at dette skjer.
Vi må jo være ærlig: Vi blir litt snytt dersom det ikke skjer.
