Jon Larsen er kunstner og elsker gode prestasjoner. Samspillet mellom den som utfører prestasjonen og den som opplever og sanser prestasjonen gir også gode følelser hos gitaristen. Men når konkurranseelementet får dominere, da sier Jon Larsen stopp.
– Vi møter vinnerkulturen over alt. Det er konkurranser over alt, og det er om å gjøre å vinne. Man skal være størst, sterkest og best. Jeg er bekymret. Ikke minst når barn dras inn i dette, sier Jon Larsen.
Han mener at vinnerkulturen fra toppidretten også brer seg inn i hverdagslivet til folk. Dette er svært uheldig, ifølge den prisbelønte swinggitaristen.
– Vinnerkulturen skaper tapere. Den skaper folk som ikke har det bra. Man skal ikke bare vinne trofeer. Man skal også slå de andre. Det er en uting, sier Larsen.
Er du enig eller uenig med Jon Larsen? Bli med i avstemmingen, eller delta i diskusjonen i kommentarfeltet under artikkelen.
- Les også:
Hot Club de Norvège er et stringswing-band, og spiller etter tradisjon fra Django Reinhardt. De gav ut sin første plate i 1980.
Foto: presse– Vi var tre «snålinger»
Jon Larsen er gitaristen og kapellmesteren i vennegjengen og stringswingbandet Hot Club de Norvège. Mot slutten av 70-tallet kunne man ofte se og høre en gjeng engasjerte musikere spille på Karl-Johans gate i Oslo. Allerede da var Jon Larsen i ferd med å etablere seg som bildekunstner. Men det var da gatemusikerne gikk i platestudio, og gav ut platen String Swing i 1980, at gruppen Hot Club de Norvège var på «alles» lepper.
Om du ikke forbinder Jon Larsen med noe annet, nikker du helt sikkert gjenkjennende når du hører lyden fra gitaren på Lillebjørn Nilsens «Tanta til Beate».
►
I programmet «God helg» på NRK P1 forteller Jon Larsen at det ikke har vært konkurranseinstinktet som har gitt ham og Hot Club de Norvège suksess. Han forteller i stedet en historie om samhold og vennskap.
– Vi var tre «snålinger» fra hjemstedet som falt litt utenfor. Men vi hadde hverandre. Ingen var særlig gode til noe som helst. Og vi hadde samme humor og vi lærte oss å spille. 40/50 år senere holder vi fortsatt på, sier han når han ser tilbake på karrieren.
– Barn heies frem som gladiatorer
Jon Larsen får en dårlig smak i munnen når konkurransementaliteten fra toppidretten blir en del av folks hverdagsliv. Aller mest reagerer han på at også barn innlemmes i kappløpet om heder og ære.
Selv drar han frem noe så pass vanlig som sekkeløpene på 17. mai. Han mener at iveren og innsatsen som legges for dagen i slike løp, ikke fungerer samlende i det hele tatt.
– Det blir et slikt blodig alvor. Barna heies frem som gladiatorer. Meningen er jo heller at dette skal være samhold og at de skal føle fellesskap i lokalmiljøet. Det skal være en god opplevelse for store og små sammen, sier Larsen.
- Fra serien «Godhet»:
- Fra serien «Godhet»:
– Konkurransen fremmer ikke godhet
Målet med både kulturtilbud og idrettsaktiviteter må være å få folk med, å skape deltagelse og samhørighet, ifølge Jon Larsen. Han mener at dagens idrett ikke lenger handler om «en sunn sjel i et sunt legeme».
– Veien er lang fra idealene til slik det er i dag. Alle skal slå hverandre ned i støvleskaftene. Det er ufint og det er lite kultivert. Den fremmer verken godhet eller fellesskapsfølelse, sier Larsen
– Skaper tapere
I intervjuet med «God helg» på NRK P1 går Jon Larsen så langt som å si at konkurransen ikke skaper vinnere. Det er kun tapere som står igjen, ifølge den prisbelønte musikeren.
– En vinnerkultur skaper ikke vinnere. Den skaper tapere. Når man har gjort så godt man kan, skal det i hverdagslivet være mer enn bra nok, sier Larsen.
– Men kan ikke konkurranse være bra også, da?
– Jo. Med en darwinistisk tilnærming ser man jo at det er en slags konkurranse som har skapt mye av det fine rundt oss. Men man mister meningen med det hele når konkurransen blir egosentrisk og handler om å ha spisse albuer, sier Larsen.
- Fra serien «Godhet»:
- Fra serien «Godhet»:
– Fellesskapet er vel så viktig som soloprestasjoner
I dag roser Jon Larsen samholdet som han har fått være en del av, på veien frem mot å bli en anerkjent kunstner. I hans karriere handler det mye om tre gutter som har holdt sammen, og utviklet og perfeksjonert evnene sine.
– Per fikk låne en banjo av storebroren sin. Svein hadde ikke noe instrument, men bygde en bass av vaskebalje, kosteskaft og tørkesnor. Jeg arva en gitar fra mormor. Med dårlig stemme og selvlagde dikt fartet vi rundt og ble gatemusikanter, forteller han om starten på det som ble Hot Club de Norvège på syttitallet. Å være en del av et fellesskap er vel så viktig som individuelle soloprestasjoner, sier han.
- Fra serien «Godhet»:
– En gjensidig godhet
I Jon Larsens verden representerer formidling av musikk og annen kunst noe helt annet enn det å komme seg frem på bekostning av andre. Han legger stor vekt på samspillet mellom kunstneren og publikum.
– Ingen ting i verden kan måle seg med å se at musikken når frem til publikum når man har gitt alt. Det ligger en gjensidig godhet i det. På en god kveld skal publikum kunne gå hjem fra en konsert med en følelse av å ha blitt litt forandret. Det er ikke tapere, det er kun vinnere i den situasjonen. Vi på scenen vinner tilfredsstillelsen av å ha fått til det vi driver med, i samspill med publikum, sier Larsen.
– Pendelen svinger
Jon Larsen maler et bilde av en pendel som svinger. Skalaen har fellesskap og samhold på den ene siden, og individets egoisme på den andre. Nå ser han konkurransejag og egoisme i altfor stor grad, sier han.
– Mange i Norge har det ikke så bra. Jeg tror disse tingene henger sammen. Pendelen har svinget til det ytterste utslaget av spisse albuer og egoisme. Dette er en stor endring i forhold til tankegangen for 30 år siden. Da ble kollektivet mer vektlagt. Fellesskapsopplevelsen også, konkluderer Jon Larsen.
