Hvorfor skulle tungtvannssabotørene spare én uskyldig mann?

Bare 21 år gammel bestemte Joachim Rønneberg seg for å forsvare landet sitt med livet som innsats. To år senere ledet han mennene som gjennomførte den viktigste og mest vellykkede sabotasjeaksjonen under hele andre verdenskrig – tungtvannssabotasjen på Vemork.

Denne aksjonen er kjent stoff for de fleste. Igjen er «Operasjon Gunnerside» aktuell med serien «Kampen om tungtvannet» som i disse dager går sin seiersgang på NRK1.

Joachim Rønneberg (95) er den siste gjenlevende sabotøren. En spektakulær mann som har levd et langt og innholdsrikt liv som de fleste bare tør å drømme om. Men ordet «krigshelt» syns han ikke noe om.

Den ydmyke sabotøren

Rønneberg har alltid vært tilbakeholden og forsiktig med å snakke om hva han opplevde i krigsårene, og er mer opptatt av å snakke om dem som ikke lyktes.

I boken «Tungtvannssabotøren. Joachim H. Rønneberg – Linge-kar og fjellmann» forklarer forfatteren Gunnar Myklebust allerede i forordet hvorfor motstandsmannen lenge var taus om sin krigsinnsats.

«Joachim Rønneberg mener at han den gangen gjorde sin plikt, og at han var heldig. Han kom uskadd fra krigen. Det var det ikke alle som gjorde. De som ga livet sitt i kampen for Norges frihet, det er de som i hans øyne fortjener oppmerksomhet og heder».

• Les også: – Viktig å forstå at fred og fridom ikkje er ein sjølvsagt ting

At frihet ikke er noe som gir seg selv, men må forsvares, er velkjente ord fra Rønneberg.

En ydmyk ålesundsmann som aldri har brukt spisse albuer for å få fortelle om sin rolle og innsats i krigsårene. Den rasjonelle måten å tenke på var han allerede kjent med da han som 23-åring landet på den snødekte Hardangervidda vinteren 1943.

Tjuvjegeren som ble spart

Vinteren var hard, og fjellmannen Rønneberg sier at han aldri har opplevd maken til vindstyrke i fjellet. En ettermiddag da stormen hadde stilnet, og karene skulle til å bevege seg fra hytta og nærmere målet Vemork, møtte de «tjuvjegeren». En skiløper som helt tydelig visste hvor han var og hvor han skulle.

«De trakk seg raskt inn i hytta igjen og fulgte ham med øynene gjennom vinduet. De håpte at han bare skulle passere, men kunne se at han gikk rett på det ferske skisporet de hadde satt mellom depotet og hytta».

I boken av Myklebust får vi et innblikk i møtet med denne jegeren. Straks han stod ved hytta gikk Linge-karene ut og anholdt ham.

«Han ble ganske blek».

I dokumentaren «Den siste sabotøren», som sendes på NRK1 tirsdag 20. januar, forteller Rønneberg om møtet med jegeren.

– Det var en veldig vanskelig situasjon. Skal en stole på mannen eller skal man ikke stole på mannen, forteller han.

«Det lå 50 kilo reinskjøtt på sleden hans (...) Det mest påfallende var at han hadde masse penger på seg. 6000 kroner. Langt mer enn en vanlig årslønn for folk flest. Han hadde også en notisbok med en rekke navn og adresser i Oslo. De kom til at det var kundelisten hans, for folk han solgte til. Ulovlig. Mannen drev tjuvakt».

– Han hevdet at han var nazist, og det nektet vi å godta, i alle fall i første omgang. Han kunne være det, forteller Rønneberg over 70 år etter møtet.

Frykten for avsløring

Rønneberg og mennene hans hadde fått beskjed om at ingenting måtte stoppe aksjonen. Hindringer skulle ryddes unna.

« ... og det kunne ikke være noen tvil om at de hadde fullmakt til å ta liv om operasjonen stod i fare».

En ettermiddag da sola stod høyt på himmelen over Hardangervidda kom en medsoldat bort til Rønnberg og sa at han godt kunne ta på seg jobben hvis kan ikke turte.

– Det var litt rart å høre en av kameratene dine si til deg: "Jeg kan skyte han for deg, så slipper du".

– Nei, takk skal du ha, sa jeg, men det er ikke det som er problemet.

• Les også: Norske spesialstyrker bygget på tungtvannssabotasjen

Sabotørene hadde vanskelig for å stole på tjuvjegeren som kanskje bare tilfeldigvis gikk i samme skispor som dem denne kalde februarmåneden. Hvis noe hadde gått galt kunne Rønneberg blitt stilt for krigsrett i Storbritannia.

Men de bestemte seg for å ta sjansen.

– Det er greit nok det at vi kunne tenkt at vi skulle tatt livet hans, og så glemt hele greia. Men man glemmer ikke slikt. Hvis vi hadde skutt han stakkars fyren på Hardangervidda den gangen så kan det godt hende at mennene i gruppen hadde fått voldsomme reaksjoner. Og da hadde gruppen vår blitt svekket psykisk. Hvis vi hadde skutt ham fordi han tilfeldigvis var på Hardangervidda samtidig som oss – så måtte vi ha båret på det resten av livet. Det er det viktig å tenke på, forteller en samvittighetsfull Rønneberg i dokumentaren om han selv.

Kunne være slutten – for dem alle

Rønneberg tenkte på fremtiden. At det blir tungt å bære på en slik avgjørelse resten av livet.

«Skulle de skyte ham eller ikke? (...) Rønneberg sa senere at dette var kanskje den eneste gangen under hele operasjonen at han følte at denne sammensveisede gjengen faktisk ventet på at han skulle innta sjefsrollen», skriver Myklebust i boken.

Det endte med at han fikk gå fri.

«De utstyrte han med mat for en uke og ba ham dra inn på vidda igjen og fortsette å skyte rein – og holde munn».

– Det var også veldig klart for oss at det ikke var sikkert at vi kom oss fra denne situasjonen likevel – og hvorfor skulle vi da skyte denne mannen?

Rønneberg brukte mye tid på å avgjøre om de skulle skyte denne reinjegeren, som viste seg å være uskyldig.

Kan det forsvares?

Arnfinn Moland, som skrev boken «Over grensen?», understreker at likvidasjon er et uvanlig fenomen i norsk historie. Men det skjedde, og kan det forsvares? Moland beskriver Rønneberg som en soldat og spesialjeger med voldsom respekt for liv.

– Det var ikke snakk om å likvidere denne mannen på mistanke. Han tok en stor sjanse. Mannen hadde ikke gjort noe som var så graverende at han fortjente å bli likvidert.

Moland forteller i dokumentaren om Rønneberg at det som også blir verdsatt blant spesialjegere i dag er å hindre at folk som i utgangspunktet er uskyldige ikke blir et offer for krigen.

Men var Rønneberg feig?

– Ikke tale om. Joachim kan aldri kalles feig. Det å skyte denne mannen hadde ikke fått noen konsekvenser for ham. Han risikerte mye mer ved å ikke gjøre det. Han var motsatt av feig.