Hvor mye styrer skjebnen og hvor mye kan vi selv styre våre liv?

Et par mil utenfor Molde, i Bakken på Hoem finner forfatteren ro til å skrive. I huset fra 1792 blir han inspirert av forgjengerne, som vokste opp i dette tømmerhuset og endte sine liv på prærien i Amerika.

– Veldig mye er skrevet her, det er klart at dette huset, som ble mitt for førti år siden, her sitter mye historie i veggene.

Oppholdet her har også inspirert forfatteren til å gå løs på slektshistorien som nå har flere hundre tusen lesere på tre bøker. Den fjerde boka, «Liv andre har levd», handler om grandonkelen som reiste til Amerika og starter med at Eilert Knudtson kommer hjem til Molde i 1927, og fører frem til hans død i 1959. Her skriver Hoem seg inn i sin egen tid, og husker godt møtet han fikk med Eilert som smågutt.

– Han spilte norskamerikaner til det fullkomne. Dersom han så et barn sa han: «Du så ut som et kjekt liten kar, her har du ti kroner».

Så dro han pengesedler opp av lommene for å demonstrere hvor godt det hadde gått. Men sannheten var at Eilert slet voldsomt i trettiårene. Likevel utstrålte han stor livskraft og livsvilje.

– Han visste at menneskelivet var fullt av motgang og støttet seg til en sterk religiøs tro. Slike folk blir spesielle – som har vært gjennom mye, de får en utstråling som gjorde inntrykk på meg som barn.

• Les også: En verdig avslutning

Vil at Eilert skal representere mange utvandrere

Edvard Hoem gjort flere titalls reiser til slektninger i Dakota i USA og Alberta i Canada. De har fortalt om Eilerts nevø, Lars som er Edvard Hoems onkel. 16-åringen ble med Eilert tilbake i 1927 og fikk et svært vanskelig liv i Canada. Selv om de som utvandret hadde det tøft, ga de uttrykk for at det gikk bra der borte overfor slektningene i Norge. Hoem understreker at det var ikke alle de 800.000 nordmennene som reiste over som lyktes. Spørsmålet mange stilte var om de kunne fått det bedre hjemme i Norge. Tema i boken er i hvilken retning våre veivalg tar oss.

– Jeg tror temaet i denne boka er hvor mye et menneske ved egen innsats bestemmer sin egen lagnad, og hvor mye ytre forhold bestemmer over livet vårt som vi ikke kan gjøre noe med.

I den konflikten mener han romanhelten står.

– Bøkene problematiserer de store utopiene, at det fins et liv som er bedre et annet sted, men det spørs om en har evne til å betale kostnadene ved å gå så djervt ut.

Selv om Hoem tar utgangspunkt i slektningenes livshistorier er det viktig at karakterene blir større enn seg selv.

– Det var titusenvis av slike Eilerter som reiste over. Romanfiguren må tre ut av den biografiske rammen og bli en oppdiktet person som både bærer modellens ansikt, men også andres. Jeg håper jeg har fått til det med han. Han var i det biografiske livet sitt en ruvende person, men han må også representere mye mer.

Vanskelig å skrive om de levende

Om det blir flere bøker i serien har ikke forfatteren tatt stilling til.

– I dag må jeg bare si at det er ikke noe stor ulykke om det ikke blir mer, men det kunne kanskje vært fint å følge det inn i oljealderen og vår moderne tid.

Men det er ikke enkelt å skrive om de som fortsatt lever.

– Da kan man ikke dikte opp de hvite flekkene i fortellinga, så jeg må nok gripe det an på en helt annen måte om det skal bli en femte bok. Det mangler kanskje en epilog, men nå får vi først se hva som skjer med denne boka her.