– Nästa år skal jag få tid till Ona

Svein Bjørnerem møtte Henning Mankell i Molde på 1970-tallet. De fant tonen og har beholdt vennskapet i 40 år.

– For et par år siden sa Henning at han var glad for at jeg hadde gått over i pensjonistenes rekker slik at han kunne få selskap her ute. Han var inne i en hektisk periode blant annet i Afrika. Etter det ville han komme til Ona, men så kom kreftsykdommen og turen til Nordvestlandet ble nok en gang utsatt.

5.oktober sovnet den 67 år gamle forfatteren stille inn på et sykehus i Gøteborg. I et intervju med en Göteborg-Posten kort tid før han døde fortalte Mankell at han følte seg svakere, men brukte de par timene han hadde krefter til å skrive hver dag. Ingenting tydet da på at døden var så nært forestående. Også for hans norske venn kom budskapet om hans død uventet.

– Det kom brått på selv om jeg visste at han var syk. Henning hadde håpet om at han skulle bli bedre. Men slik gikk det ikke.

Han betegnes i dag som en av Nordens viktigste forfattere og har lesere over hele verden. Han har gitt ut 40 bøker og teaterstykker, som er oversatt til 40 språk. 40 millioner bøker har han solgt.

Tapte sitt hjerte til Ona

Henning Mankell tapte sitt hjerte til Ona og Romsdalskysten allerede da han jobbet ved Teatret Vårt i Molde for 40 år siden. Han søkte selv ut til et av de stedene der vinden og bølgene står sterkest inn mot land.

– Henning satte pris på kystfolket - han likte det gjestfrie, åpne og umiddelbare fiskerne og deres familier representerte. På kysten bodde folk nært og måtte forholde seg til hverandre. De bodde tett på elementene og levde med naturkreftene som til tider kan være tøffe her ute. Det likte han. Her følte den unge, svenske forfatteren seg hjemme.

I 1976 - 1978 jobbet han som regissør ved Teatret Vårt i Molde. Forfatteren og dramaturgen satte opp flere av sine egne stykker. Også et stykke han kalte "Songen uti øyan", som han skrev til øyfolket i Norge. Det handlet om rorbutida ute på Ona. De fulgte en fiskerfamilie fra århundreskiftet til 1950-tallet.

– Han gjorde researchen til det stykket her ute på Ona. Jeg var med som dialektkonsulent på teaterstykket "Songen uti øyan". Den gangen var han fersk forfatter og dramaturg mens jeg var fersk journalist i lokalavisa.

Lettmatros Mankell

Ifølge Bjørnerem hadde Mankell selv fartstid som lettmatros som 16-17-åring. Også Bjørnerem har hatt sin tid på sjøen. Han tror kjærligeten til øya og havet bandt svensken og nordmannen sammen. Det samme gjorde deres syn på verden, politikken og ikke minst jazzen. Mankell kommenterte deres vennskap slik en gang:

– Vi har druckit mycket öl tillsammans

Svein Bjørnerem ler godt av forklaringen.

– Vi møttes ofte på jazzklubben Storyville og Lucullus i Molde på 1970-tallet og lytter du til jazz, drikker du gjerne også et glass øl eller to.

Deler båten «Wallander»

Henning Mankell satte opp stykket Lampedusa, som omhandler flyktningene som kom inn til denne middelhavsøya, på Teatret Vårt i Molde i 2003.

– Han var forut sin tid - også når det gjelder å sette flyktningenes situasjon på dagsorden. Se hva som skjer i dag!

Den gangen fikk Henning en reise til Ona i gave fra teatret med Svein Bjørnerem som guide. Da ville han kjøpe hus på Ona, men fant ingen til salgs før Svein solgte ham en av sine hytter på øya. Mankell ville også ha en båt, så han kunne fiske og de to har de siste fem årene delt både sjøhus og båten de har kalt opp etter Mankells berømte politietterforsker Kurt Wallander. Bjørnerem tar oss med i lettbåten «Wallander», som denne morgenen har skjenket ham en av høstens første hummerfangster.

– Henning fikk aldri tatt hytta og båten i bruk de fem årene han eide dem. Men mange av hans samarbeidspartnere og venner har bodd her. Vi er spente på hva som skjer med hytta nå. Uansett vil hytta alltid hete Mankell-huset.

Ville gravlegges på Ona

Da romsdalingen og svensken vandret rundt på øya for 12 år siden gikk de ned til den vesle kirkegården på Ona. Omgitt av en rullesteinsmur formet av det nådeløse Atlanterhavet hviler øyfolket. De som fikk leve og bli gamle, de små som ikke vokste opp og en minneplate over noen av de som aldri kom tilbake fra havet som omgir dem så nådeløst og så vakkert på samme tid. Da falt også ordene fra forfatteren fra Broderlandet:

– Här vill jag begravas!

– Jeg stusset litt da Henning sa det og tenkte. Du som er svensk og har ditt hjem og din familie i Sverige. Jeg tror han ville hvile under evighetens perspektiv mellom fiskere og vanlige folk. Han mente det nok ikke så bokstavelig, men mer symbolsk. Men jeg forstår han godt, jeg har selv tatt meg ut «ei tomt» her hvor du ser havet så langt øyet kan nå mot vest.

Ingenting tyder på at Henning Mankell finner sin siste hvile på Norskekysten. Den folkekjære forfatteren finner mest sannsynlig sin grav nærmere sin familie og sitt hjem i Göteborg. Men 67-åringen som alltid stod på de svakes side har likevel satt sine spor ytterst i Romsdal. Sjelevennen ved storhavet, som ventet tålmodig i båten «Wallander» må dra sine hummerteiner uten den gråhårede, milde og hardtslående mannen, som drømte seg til fiskeværet Ona. Romsdalingen minnes ham med disse ordene:

– Henning var en lavmælt, reflektert og klok mann med et brennende hjerte og et varmt engasjement mot alt som smakte av urettferdighet og undertrykkelse. Vi ser det i hans engasjement for palestinere og i Afrika der han har gjort veldig mye som aldri har kommet for dagen.

– For meg har han også betydd mye og formet meg til den jeg har blitt. Henning Mankell var en sterk personlighet som fikk folk til å lytte - og tenke - ikke minst.

Kjærligheten for øya hadde vi sammen.