Stjernebassist: – Full forståelse for at Miles Davis dopet seg

Han har spilt og jobbet med musikkens største dophoder. Hvorfor har han forståelse for dopbruk?

MM1

Bassisten, legenden, produsenten, humanisten og filantropen poserer i styrtregn for NRKs fotograf og skribent. – Hey man, im going to make sunshine inside with my music, dont you worry, sa han rett før portrettet ble foreviget.

Foto: Erik Hattrem

Helt siden 1975 har William Henry Marcus Miller junior levd av musikken. For hvert år har han blitt stadig mer kjent kommersielt. Ikke så rart, alle de som betyr, eller har betydd noe de siste 30 årene innen R & B, funk, soul og jazz har bedt om hans hjelp.

Noe av sin kreativitet fikk Miles fra narkotika

Marcus Miller om sin gamle bandsjef Miles Davis

Miller besøkte i går Moldejazz for tredje gang, hans tidligere bandsjef, legenden Miles Davis rakk bare to besøk før han døde.

Mens Marcus Miller er stjerneeksempelet på en sunn livsstil med daglig trening, var Miles Davis det motsatte. Heroinavhengig store deler av 50 og 60-tallet, senere ble kokainforbruket betydelig.

– Tror du Miles hadde vært den samme skapende musikeren om han ikke hadde brukt narkotika?

– Nei, jeg tror livet reflekterer musikken. Så noe av sin kreativitet fikk Miles fra narkotika, men en stor del var hans egen, en del av hans person. Han kan ha funnet en annen vei til sine musikalske verker om han ikke brukte narkotika, fordi det er slik jeg gjør det, sier Miller til NRK og forteller om sin nyktre arbeidsmetodikk:

«Jeg skriver tidlig om morgenen, rett etter at jeg har våknet. Fordi hemningene trenger minst en time på å våkne. Det samme gjelder sent på kvelden. Jeg er nesten høy om morgenen, for å si det slik.»

Den tapte idé

mm2

For bare 10 timer siden, hadde han en briljant musikalsk idé. Den glemte han å skrive ned og er derfor temmelig forbanna.

Foto: Erik Hattrem

Tirsdag våknet Miller tidlig på hotellrommet i Molde. Synet av gråværet og regnet som pisket mot hotellvinduet fikk den kreative-kraften til å jobbe på høygir. Han kom faktisk på noen lekre komposisjons-ideer.

Det er tvilsomt vi noen gang får høre Molde-ideene publisert.

– Jeg er faktisk litt forbanna fordi jeg ikke skrev ned det jeg kom på i morges, da jeg våknet til gråværet i Molde, sier han.

Kampen for egen nykterhet

Ved å kikke på Millers samarbeids-CV, ser du navnene til noen av musikkens største dophoder. Hvordan har han greid å styre unna de fristelsene som har måttet finnes på en armlengdes avstand gjennom en årrekke.

– Min far drakk ikke, han rørte ikke knark, han brukte ingen stimuli. Han var mitt første foregangseksempel. Så var jeg heldig i tenårene med venneflokken, som på egen hånd hadde tatt standpunkt mot dop. Som f.eks. Omar Hakim, en fantastisk trommis, som spilte med Sting og Madonna. Han var min bestekompis i oppveksten og vi begge bestemte oss:

– Vi skal ikke røre knark.

– Vi var veldig heldige, for på tidspunktet vi kunne ta egne beslutninger, var alle musikerne fra 60-tallet i gang med å betale prisen for sitt stoffmisbruk. Sly (Sly Stone fra Sly and the family Stone journ.anm.) var sjuk og noen andre døde. Disse musikerne fortalte oss hva vi måtte holde oss unna, forteller Miller.

54-åringen forstår hvorfor noen velger å bruke dop som en katalysator for å skape sin musikk. Men om en ung musiker tar bladet fra munnen og spør Miller om det virkelig er slik, at man må bruke stimuli av dype forbudte narkotiske midler for å skape bra musikk, har han svaret klart.

– Dop gjør det lettere, fordi narkotikaen tar bort fordommer, blokkeringer og hemninger. Det er hva alle jakter på. Hemninger dreper kreativiteten. Så jeg skjønner hvorfor narkotika blir brukt. Men jeg vil vise til Charlie Parker og si;

«Du liker Charlie Parker, gjør du ikke? Han døde som 36-åring. Okay, du er 18 år, det kan sikkert virke som lang tid til du er 36, men det er det virkelig ikke.»

Og Miller fortsetter sin monolog om dopbruk innen musikkens verden.

– Sly Stone, jeg elsker hans musikk, jeg hører på hans musikk daglig. Men det siste han laget var i 1976 og det er en mann som fortsatt er i live. Vil du virkelig betale den prisen, sier han formulert som et spørsmål og fortsetter:

Paul Chambers døde mens han var i 30-årene, John Coltrane døde som 40-åring. Det er altfor tidlig.

mm3

Ved siden av musikken, har Miller tatt på seg en større forpliktelse overfor UNESCO.

Foto: Erik Hattrem

Verdensproblemer kan løses

Det som virkelig opptar Marcus Miller ved siden av musikken, er hans jobb for UNESCO som fredsartist.

For Miller er temmelig klar på at det er et stykke arbeide som både forplikter og gir gode ringvirkninger. Han sier det rett ut, at altfor mange superkjendiser bruker veldedig arbeide for å fremme seg selv.

– Den store syretesten rundt hvilken kjendis som virkelig snakker fra hjertet rundt sitt eget veldedige arbeide, er om de fortsetter å jobbe for veldedighet. Det er én ting om du gjør en liten innsats og siden hører vi ingen ting. Men fortsetter kjendisen, krever det mye innsats og den som gjør det havner i en del ukomfortable situasjoner. Spesielt for stjerner som George Clooney og Brad Pitt som kan leve sine liv veldig komfortabelt. Så over et spenn av tid, vil vi alle få se hvem disse superstjernene egentlig er, forteller en engasjert Miller.

Hvem i verden trenger virkelig vår hjelp nå?

– Jeg tror det er enormt viktig å være oppmerksom på kvinners rettigheter, spesielt unge kvinner i Afrika og Midtøsten. De fleste mennesker rundt om i verden aner ikke hvor vanskelig dette temaet er. Jeg registrerer at det er en del prosjekter nå som jobber med å løfte frem disse unge kvinnenes selvfølelse og stolthet, det mener jeg er en kjempeviktig jobb, sier han og legger til at slaveri fortsatt eksisterer i enkelte deler av verden.

Det kan virke som den legendariske bassisten har løsningen på minst to av verdens problemer, krig og rasisme.

– Når du snakker om krig og rasisme, er det faktisk ting som vanskelig kan skje om det finnes god kommunikasjon. Du kan si du hater hvite mennesker, helt til du møter hvite mennesker og snakker med hvite mennesker. Du kan si det samme om svarte mennesker:

«Jeg hater svarte mennesker.»

– Så sitter du her og snakker med meg, og innser at det er lett å hate en gruppe og vanskelig å hate et individ. Så jeg snakker her om kommunikasjon, og som musikere er vi kommunikatorer. Som jazzmusiker kan du enkelte ganger kommunisere mer effektivt siden vi ikke bruker ord, konkluderer Marcus Miller.

Siste video/lyd

Dei tre siste åra har meir enn 450 alvorleg psykisk sjuke kome seg inn i arbeidslivet.
Dette skjer etter eit aktivt samarbeid mellom NAV og helsevesenet.
Ein ny forskingsrapport viser at pasientane blir friskare av å jobbe.
Ein rakett er kanskje det som skal til for å gjere skuleelevar interesserte i naturfag. 
Elevar på Gjermundnes i Vestnes har utvikla ein rakett som skal få barn og unge til å bli i fyr og flamme.
Nokre som er glade i å boltre seg på kjøkenet er elevane ved Borgund vidaregåande i Ålesund. Dei elskar å bake - og å smake.