Enersen (72) overvant fjellmassivet Trollveggen først

Før 1965 trodde ingen at det var mulig for et menneske å bevege seg opp selve Trollveggen. Men sommeren 1965 beviste et norsk og et engelsk klatrelag det motsatte.

• Les også: 50 år i Trollveggen: – Et vilt og mektig scenario

I nesten to uker var klatrerne fritt vilt for tyngdekraften. Sju menn jobbet sammen med hverandre og fjellet for å nå toppen. I år er det 50 år siden.

Overveldende

Enersen er nå 72 og bosatt i Gamlebyen i Oslo. Det er lenge siden han har hatt klatreseler rundt livet. Men turen opp Europas høyeste stup glemmer han aldri.

– Det er det største jeg har gjort. Livet er ganske fantastisk oppi der. En overveldende følelse, forteller Enersen.

• Se NRKs opptak av klatringen nederst

Mediedekningen var enorm, og skuelystne kom fra hele landet for å følge med på det banebrytende eventyret. Oppe i fjellsiden hang klatrerne og fulgte med på trafikkaoset i Romsdalen.

– Flere hundre biler stoppet i veikanten. Toget sakket på farten og bussene stoppet for å se på apekattene som hang fra det stupbratte fjellet. Jeg har aldri levd så mye på utstilling, sier veteranen og humrer.

Norskeruta

De var fire. Jon Teigeland, Normann Pettersen, Odd Eliassen og Enersen. De tok veien til toppen via ruta som i etterkant fikk navnet sitt etter dem. Norskeruta. Samtidig klatret tre engelskmenn. Tony Howard, John Amatt og Bill Tweedale. Pressen kalte turen for «det innbitte kappløpet».

Der er Enersen uenig.

– Vi var i god form, hadde godt utstyr og var hele tiden sikre. Men vårt største problem var at vi hadde med oss for mye bagasje. Vi visste ikke hva vi kjempet mot.

Men Enersen mener at det ikke var en innbitt konkurranse mellom laget hans og engelskmennene. For når bagasjen ble for tung hjalp de hverandre å bære.

Enersen og laget hans satte beina på platået først.

Romantisk

Den nå 72 år gamle klatreren har hatt kalk mellom fingrene siden han var sju. Han har hatt mange hobbyer, men klatringen har vært en av de største. I nesten 50 år var det i fjellveggen han hadde det best.

– Jeg er glad i det å sitte på en hylle i en diger vegg – og la humla suse.

Han har nesten et romantisk forhold til klatringen – som for de fleste assosieres med galskap, dramatikk og enorm risiko. For Enersen har sikkerheten alltid vært viktigst.

– Jeg ble lært opp av faren min og de eldre karene. De hadde veldig sansen for sikkerhet. En grunnregel er å alltid ha taulaget forankret i veggen. Den som leder risikerer alltid å falle noen meter – men det er sjelden farlig.

Enersen driver ikke med klatring lenger. 50 år var lenge nok. Men et sterkt forhold til Romsdalen kommer han alltid til å ha.