En dag på redningsskøyta

Hopp til innhold

Klokka er 09, og i leiligheten til mannskapet på redningsskøyta «Idar Ulstein» i Fosnavåg, er de oppe og klar for en ny dag. De er uthvilte, for natt til tirsdag har vært stille og rolig. Med hver sin kaffekopp sitter de foran tv-en. Det er ingen vits i å stresse.

De har god tid til å drikke kaffe. For akkurat nå er det ingen på sjøen i området som trenger hjelp.

– Vi klarer å koble av, sier skipsfører Tom Kausanrød.

– Kan bli lange dager

Kausanrød har vært i Redningsselskapet i 11 år. Han er fra Skien i Telemark og pendler til og fra Sunnmøre når han skal på jobb. Maskinisten pendler også. Ingi Weihe bor til vanlig i Torshavn på Færøyene, mens styrmann Kenneth Sætremyr bor på Vatne. Besetningen på tre er sammen døgnet rundt når de er på jobb, 28 dager i strekk. Men i stua er det god stemning. Disse går hverandre ikke på nervene.

– Vi deler ikke seng, men ellers er vi som et gammelt ektepar, ler dem.

De har nå vært på vakt halvparten av sin periode. De har hatt ti oppdrag, noe som er på det jamne. Men når det går flere dager uten oppdrag så kan det bli kjedelig.

– Vi ønsker jo selvfølgelig ikke folk vondt. Men det er greit å ha noen småuhell med tau i propellen noen ganger.

Flere har før jobbet utenriks og største omstillingen med å jobbe på en redningsskøyte er at de må sitte mye og vente på at noe skal skje. Det er ikke noe som skal fraktes hit eller dit. Derfor må de klare å håndtere ledig tid.

– Det er viktig å kunne ta frem en bok, både for seg selv om kollegaene, slik at det ikke blir for mye, sier Kausanrød.

Men de vet også at det når som helst kan skje noe. Ringer telefonen kan det være Florø radio som har fått inn en nødmelding.

– Da gjelder det å få oversikt over situasjonen. Noen ganger er havaristene selv usikre på hvor de er, så da må vi først finne ut det før vi fyker ut.

Les også: Har reddet over 6400 mennesker

Bruker mye tid på å øve

Noen kaffekopper til blir det, og telefonen har fortsatt ikke ringt. Da bestemmer de seg for å gå ned i båten. For de dagene de ikke har oppdrag har de mye rutinearbeid som skal gjøres. Hver måned skal de gjennom en sjekkliste på flere hundre punkter slik at alt skal fungere når det først smeller. For de har vært med på alvorlige ulykker og drukninger og vet at de må være forberedte.

Nede i båten er alt klart til avgang. Motorene er varme, og det går fort å begynne på første punkt på lista. Det er å teste at slepekroken slipper automatisk.

– Dersom vi har noen på slep og båten synker, eller vi av en eller annen grunn må slippe, så løses kroken ut.

De tester med å feste kroken i kaia, og akkurat som den skal, så løsner kroken.

Det er ikke sjelden de har bruk for slepekroken. Oppdragene de har mest av er motorproblemer. Enten at folk har gått tom for diesel, har tett dieselfilter eller tau i propellen, sier Kausanrød før han styrer båten ut gjennom havna i Fosnavåg.

– Noen burde kjøpe bobil i stedet

På Sunnmøre har som regel redningsskøyta oppdrag hele året med fiskeri om vinteren og mye fritidsbåter om sommeren. Noen oppdrag kan føles litt unødvendige for mannskapet.

– Det er noen oppdrag som er et resultat av litt dårlig planlegging, for å si det litt diplomatisk.

Feilnavigering og feil bruk eller mangel på sjøkart er ting de gjerne ser mindre av.

– De kan ha flotte kartplottere uten å forstå hvor de er hen, eller hvordan utstyret brukes. Da har tanken slått meg: hvorfor kan ikke folk kjøpe bobil istedenfor, ler Kausanrød.

Nødraketter og pøbelskap fører også til unødvendige redningsoppdrag.

– Til sitt bruk er nødraketter fine. Men de blir dessverre litt for ofte misbrukt. I tillegg skjer det jo med jevne mellomrom at noen enten har løst fortøyningen på en båt på pøbelskap, eller at noen har stjålet en båt og lagt den fra seg, forteller skipsføreren.

Selv om han er glad i livet på sjøen så lar han kona styre båten når han har fri.

– Da sitter jeg heller bak. For på Oslofjorden får jeg nervesammenbrudd når det er så tett med båter.

Sætremyr vil helst også vær på land når han er hjemme.

– Det blir noen turer ut med ungene, men jeg har en båt som har stått på land i tre år, humrer han.

– Brann må være det verste på en båt

Men når de er på vakt er de helst på sjøen. Derfor styrer de nå ut på fjorden for å teste brannkanonen. Med den kan de nå ting som brenner tretti-førti meter unna.

Heldigvis er de ikke så ofte involvert i båtbranner.

– Det er noe av det verste en kan være ute for i en båt. Man har ingen plass å gå. Så da er det om å gjøre å være rask, sier Sætremyr.

Hva nå da? spør de seg imellom. For det frister ikke helt å dra tilbake til land. Og de bestemmer seg for at de like godt kan krysse vannscooteren av lista også.

– Hvis vi skal inn i fjæra, eller vi ikke kommer helt nært med skøyta, så bruker vi den her, sier Weihe.

Scooteren er nyttig for den er så liten, og det er enkelt å få opp folk som ligger i vannet på den.

I dag er det Sætremyr som kler på seg drakta og som tester scooteren. Han tar på seg oppgaven å sjekke en bøye som har havnet i fjøresteinene, før det bærer inn igjen til land. For båten sluker 630 liter drivstoff i timen, så de er ikke utpå uten å gjøre noe.