Egil hvem? Ja, nettopp. Allerede da han skulle sjekke seg inn på Øya, der han torsdag spilte åpningskonsert på den store Amfiscenen, trodde de først han var Bare Egil. Så kom den obligatoriske Drillo-fleipen.
– Jeg begynte å vurdere artistnavn. Jeg og Drillo ble invitert til Nitimen sammen, de fortalte ikke om at de hadde bedt oss begge. Han sa han likte min musikk, fordi den ikke var bråkete. Han fortalte også at det finnes 76 Egil Olsen-er i Norge. Og jeg kunne geografi, jeg hadde nesten riktig på den østligste byen i Kina, sier Egil Olsen.
Kina har han litt greie på, han var akkurat hjemkommet på turne der. I Asia har han nemlig bygd seg opp en fanskare, blant annet er alle albumene utgitt i Japan. 800 kinesere sang med på låtene første turné-kveld, det var sterkt. De er på engelsk riktignok, låtene der Egil Olsen besynger sitt eget liv. Hvordan kom han dit han er musikalsk i dag?
Fra band til alene
– Jeg har prøvd det eksperimentelle, bråkete, elektroniske, i bandet som het Uncle's Institution. Det gikk ikke, så jeg dro til USA i en nedeperiode i 2006, jeg og en gitar.
Der ble låtene til debutalbumet «I Am A Singer / Songwriter» til, og Egil Olsen sier at selv om han overdrev i låtteksten, så hadde han funnet den låtfokuserte sjangeren han følte seg hjemme i.
– Selv om du skjemter med den?
– Jeg er litt for jordnær. Vi er overlesset med folk som vil være stjerner, og jeg har en ironisk distanse. Jeg klarer ikke annet enn å gjøre litt narr av popstjernelivet og tuller ganske mye på konsert mellom låtene. Kanskje ødelegger jeg litt for meg selv, samtidig baner jeg kanskje litt vei; jeg tror det kan gjøre musikken sårere, og kanskje mer underholdende. For humor er et skjold, en beskyttelse.
For han er etter eget sigende riktig så åpenhjertig i låttekstene, og hver plate blir som et prosjekt, et dykk i eget liv.
- Les også:
Fjerde nå
Det begynte altså med «I Am A Singer / Songwriter» i 2007, der han bekjente seg nettopp som det – og aksepterte det.
– Det er ikke så veldig hipt, det er mange av oss, lyder kommentaren.
Fortsettelse fulgte med «Nothing Like The Love I Have For You» fra 2009, der det handlet om kjærlighet og det å tørre å satse på en person.
Det gikk tydeligvis bra, for midt i Øya-forberedelsene driver familien Olsen og skaffer seg hus «på landet» med familieforøkelsen i boks. Derfor gikk tredjeplaten, «Keep Moving – Keep Dreaming» fra 2011, ut på å konfrontere sine egne drømmer.
– Skriveperioden tok meg opp i skyene, og ned på bakken igjen. Det ble en «reality check», der jeg reiste til mine drømmers Hollywood for å skrive, og innså at målet ikke er å nå en drøm, men alltid å ha noe å drømme om.
Tristere enn de andre
Nå er fjerdeplaten bebudet ut i oktober. Men tro ikke at Egil Olsen er blitt etoppkomme av sprudlende munterhet. For nå som han i løpet av de foregående platene hadde gjennomskuet seg selv, ble det å starte på nytt igjen.
– Jeg har det bedre enn noen gang, men har laget den tristeste platen hittil, fordi jeg grov dypt ned i mørket mitt, med alt egoet og all frykten. Det ble mindre humor, og mer leting og mollakkorder. Jeg måtte finne nye meninger.
– Du er ikke blitt gudelig?
– Jeg har en låttittel som heter «Oh Lord, I Don't Really Believe In You», så nei.
Første på Øya
Torsdagens Øya-opptreden var den første for Egil Olsen, etter en sommer der han har vært innom Sommerfesten på Giske, Trollrock og Vinjerock. Han har sirklet seg inn, med opptredener på Klubbøya, Øyanatt og Skateparken (men den lå teknisk sett utenfor Øya).
– Nå er det min tur. Jeg er en raring, og jeg vil heller ha færre folk som liker det jeg gjør enn et større publikum som liker én låt. Jeg lever av musikken, men ikke trygt. Jeg har flere bein, jeg illustrerer, lager videoer – både mine egne og til andre artister; fra Ralph Myerz til Vassendgutane. Og så lager jeg tegneserier, det er snakk om bok for «Eg Egil Olsen», sier han.
Som slapp tredjesingelen fra den kommende fjerdeplaten denne uken. Låten heter «Good Talk», og der synger han hundene sine – mopsene Hellboy og Fender – til ro.