Graver frem sannheten om hyllegårdene i Geiranger

– Gårdene er unike kulturminner og store turistattraksjoner, men før nå har vi faktisk hatt veldig lite kunnskap om hvor gamle de er og hvordan de har utviklet seg, forteller arkeolog Kristoffer Dahle og setter spaden i jorda i Syltevika.

Sammen med arkeologkollega Arve Eiken Nytun har han i sommer jobbet på de verdenskjente gårdene i Storfjorden og Geiranger.

– Før disse undersøkelsene har vi bare hatt kunnskap om gårdene fra skriftlige kilder, altså fra bygdebøker. De går ikke lenger tilbake enn til 1600-tallet. De arkeologiske undersøkelsene vi har gjort, tyder derimot på at flere av de store hyllegårdene ble etablert allerede i vikingtiden eller i middelalderen, sier Dahle.

Det er spesielt gårdene Gomsdalen, Blomberg og Megarden i Oaldsbygda arkeologene tror kan være eldre enn man tidligere har kunnet bekrefte.

– Vi kan ikke si noe helt sikkert før vi får svar på prøvene, men undersøkelsene tyder på at flere av hyllegårdene kan være fra vikingtiden eller eldre, sier Dahle.

Kull og pollen

På hver gård finner de det området de mener det er sannsynlig at den eldste åkeren på gården lå. Der graver de en sjakt og ser på lagene i jorda nærmest som en bløtkake med flere lag. Med en liten spade skraper de små prøver fra hvert lag over i plastposer, som skal sendes til et laboratorium i USA.

– Vi ser gjerne etter kullrester, slik som her, sier Dahle og viser frem en neve jord med sorte kullbiter innimellom brun jord og sand.

Kull er et godt materiale for å finne alderen på et jordlag, og det kan hjelpe dem å finne ut når gården ble ryddet første gang.

I tillegg tar arkeologene botaniske prøver for å analysere polleninnholdet i jorda.

– Når pollenet testes i laboratoriet kan vi se hva som vokste her før gården ble etablert, hva de har dyrket til ulike tider, og om de hadde husdyr, forteller Dahle.

Verre ved sjøen enn på ei fjellhylle

På gården i Syltevika ser det ikke ut til at jordlagene i åkeren går så langt tilbake i tid, forteller arkeologene mens de graver opp stein etter stein. Begge gårdene de har undersøkt i sjøkanten viser dårlig jordsmonn og at det trolig ikke har vært grunnlagt noen gård der før på 1500- eller 1600-tallet

Men at det var dårligere forhold for gårdene langs sjøen, er også veldig nyttig kunnskap, mener arkeologene.

– Det er lett å tenke at det var hardt å bo på en gård høyt oppe på en fjellhylle. Men ofte hadde de ganske gode jordforhold. Her nede ved sjøen må det ha vært mye dårligere avlinger, og derfor bygde de nok også gård her mye senere, sier Nytun.

Informasjonen de finner kan brukes videre forskning, men arkeologene håper også kunnskapen de graver frem kan være til nytte for reiselivet, historieinteresserte og andre.

– Det er veldig positivt at vi kan få mer kunnskap om gårdenes historie, sier Einar Hoel, administrativ leder i Storfjordens venner, en forening som jobber for å verne og passe på de nedlagte fjord- og fjellgardene på Sunnmøre.